Rushprint tar pulsen på Berlinalen: Etter den første helgen ligger to svært ulike kjærlighetsfilmer øverst på favorittlista til Gullbjørnen: Et drama om republikkflukt fra gamle Øst-Tyskland, og et lidenskapelig gresk møte mellom ei nonne og en munk.
Å oppleve premieren på Barbara (2012) i Berlin var sterkt. Denne tyske filmen er et varmt og intenst kjærlighetsdrama med gnistrende kjemi og en handling satt til det gamle DDR i 1980. Den østtyske legen Barbara har søkt om å få emigrere til Vesten, og blir straffet med forvisning til et lite provinssykehus ved Østersjøen. Hun holder avstand til de nye kollegene, dels utfra lengsel etter livet som skal starte senere, dels på grunn av den generelle mistenksomheten som gjennomsyrer et totalitært samfunn. Hennes nye sjef, den kjekke legen André, virker vennlig, men kan hun stole på ham? Hva skjer når vennskapet utvikler seg, samtidig som hennes vestlige kjæreste vil organisere en flukt for henne over havet?
Under pressevisningen fikk Barbara enorm applaus både før og etter rulleteksten, og på pressekonferansen var det nærmest trampeklapp. Selv tjue år etter Murens fall er øst/vest-problematikken langtfra glemt i Berlin. Filmens har også en allmengyldig side, og bidrar med nyanser til den mulige flyktningens evige dilemma: Skal jeg dra eller bli?
Drama uten kitsch
Flere uttrykte at det var godt å se fortida behandles på en menneskelig og mindre kitschaktig måte enn det som har vært vanlig i mange nyere filmer om DDR-tida. I Barbara finnes bare et minimum av markører i form av tidstypiske merkevarer eller blasse farger. Klærne er langtfra ufikse, men nøytrale og klassiske – og som en kvinnelig journalist sa til hovedrolleinnehaver Nina Hoss: Jeg kunne drept for skoene du brukte!
– Jeg er lei av periodefilmer hvor DDR framstilles i utvaskede farger, sier regissør Christian Petzold. Slikt betrakter jeg nærmest som propagandafilm.
Det handler ikke om hvorvidt virkeligheten var fargerik eller ikke, men hva som tjener filmens tema på den beste måten. For å få fram de allmengyldige sidene kan det bli feil å eksotisere, hevder Petzold. Videre liker han å skape en setting hvor kjærlighet oppstår på arbeidsplassen. Altfor ofte på film blir kjærligheten forvist til en privat og separat sfære i personenes liv, hevder han. I virkeligheten finner svært mange en partner på arbeidsplassen, så hvorfor ikke på film?
– Kjærlighet hører hjemme i produksjonen, ikke bare i reproduksjonen.
Christian Petzold (f. 1960) kommer selv fra Vest-Tyskland, men foreldrene hans var flyktninger fra DDR, så han har vært mye i det gamle øst på ferie. Han flyttet til Berlin som student allerede i 1981, og regnes gjerne til den såkalte Berliner-skolen innen tysk film. Det er tredje gang Petzold har en film med i Berlinalens konkurranseprogram, sist var han her ifjor med sitt bidrag til den kritikerroste Dreileben-triologien (som Rushprint nylig skrev om under TIFF 2012). Nina Hoss (f. 1975) er en av hans faste samarbeidspartnere, og vant Sølvbjørnen som beste skuespillerinne i 2007 for sin prestasjon i en annen Petzold-film, Yella.
Oppvokst i kjeller
Konkurranseprogrammet ved årets Berlinale har mange sterke filmer. Påfallende mange av dem som ble vist første helgen har temaer som tangerer det Barbara handler om: Å flykte eller være fanget, og som individ havne i klem mellom større politiske betingelser og hendelser. Den intime siden av fangetheten er særlig godt beskrevet i filmen A moi seule (2011, på engelsk noe misvisende kalt Coming Home) er et sterk fransk psykothrillerdrama om ei ung jente som blir kidnappet som liten, og vokser opp fanget i en kjeller. Vi møter henne når hun som ung voksen endelig er blitt fri, men midt i det nye livet med venner og familie ser vi henne kjempe med følelsen av fortsatt å være alene. På pressekonferansen kom det uunngåelige spørsmålet opp: Er filmen inspirert av skjebnen til østerrikske Natascha Kampusch, bortført som tiåring og holdt fanget i åtte år? Regissør Frédéric Videau hevder bestemt at så ikke er tilfelle. Han medgir å ha blitt inspirert av hendelsen, men påpeker at forholdet mellom karakteren Gaëlle (Agathe Bontizer) og hennes kidnapper Vincent (Reda Kateb) er helt annerledes, blant annet ved at det aldri blir seksuelt.
– Jeg ville ikke lage en film om det seksuelle. Det ville blitt en helt annen film. Vincent er en kriminell «far» som har stjålet et barn, og han vet nok innerst inne hvordan det må ende, men underveis er det mange tilfeller av omsorg mellom dem. Også for Gaëlle gjør dette følelsene delte. Når hun blir fri snakker alle andre stygt om Vincent, men legg merke til at hun selv aldri gjør det, sier Videau.
Tjenernes revolusjon
Farewell My Queen (2011) var årets åpningsfilm ved Berlinalen. Den handler om dagene omkring utbruddet av Den franske revolusjon, og vi ser omveltningen fra hoffet i Versailles, men med tjenernes øyne. Denne filmen må være årets definitive kostymedrama, i Oslo burde den være selvskreven på Gimle kino, kanskje som julefilm? Farewell My Queen mangler det tradisjonelle kostymedramaets stivhet og formalitet, mye på grunn av fokuset på tjenerskapets liv. Det er rotter i krokene og insekter i sengene, selv dronningen har røde prikker på armene. Tjenerne hennes har så mye utslett og klør så mye at du som publikum kjenner det i huden, men å klø seg i dronningens nærvær er upassende og strengt forbudt.
Regissør Benoït Jacquot (eller kanskje Chantal Thomas, som skrev romanen manuset er basert på) har i tillegg funnet på et pikant og veldig fransk premiss. I det ytre settes hendelsene igang av politikk, når Bastillen stormes, og så videre, men på mikroplan drives konfliktene fram av en semierotisk tiltrekning mellom dronning Marie Antoinette (Diane Kruger) og to av kvinnene som omgir henne. Når den arrogante favoritten Gabrielle de Polignac (Virginie Ledoyen fra The Beach) trenger en stand-in for å komme seg ut av landet før hun blir halshugd, hvem er da mer naturlig å spørre enn dronningens ydmyke beundrerinne Sidonie Laborde (Léa Seydoux)?
Gisler i jungelen
En film det på forhånd knyttet seg sterke forventinger til er Captive (2011), som er basert på en sann historie fra Filippinene. 12 utenlandske turister og kristne misjonærer ble i 2001 kidnappet av muslimske terrorister fra den beryktede gruppa Abu Sayyaf. Terroristene var ute etter representanter fra Verdensbanken, men disse var allerede reist fra resorten. I filmen ser vi hvordan gisler og kidnappere legger ut på en tøff vandring gjennom jungelen. Noen blir løslatt når det utbetales løsepenger, men for hovedpersonen, en fiktiv karakter spilt av Isabelle Huppert, varer vandringen i over ett år. Underveis viskes skillelinjene ut mellom enkelte kidnappere og gisler, og flere utvikler rare, symbiotiske forhold.
Captive er spilt inn på location og delvis ved bruk av amatører. Regissør Brilliante Mendoza (f 1960) er en av de mest framtredende filmskaperne på Filippinene, og svært populær på vestlige festivaler. I 2009 vant han prisen for beste regissør i Cannes for den brutale gangsterfilmen Kinatay (på engelsk er tittelen oversatt til Butchered), som skal være en av Quentin Tarantinos favoritter.
Selv var jeg litt skuffa over Captive, som jeg syntes var en ganske streit gisselfilm. Isabelle Huppert gjør solid arbeid, noe annet ville vært rart, men vi kommer aldri virkelig nær verken henne eller de andre. På pressekonferansen sa regissøren at dette var gjort med hensikt, ingen skulle stå fram som hovedkarakter, de skulle virke som et ensemble. I en to timer lang film savnet jeg likevel et klarere fokus. Mendoza er kjent for å vektlegge realisme, og gjerne søke etter settinger som gir fiksjonen karakter av dokumentar. Isabelle Huppert beskriver metoden hans slik:
– Du kan ikke forberede deg til denne typen rolle. Brilliante Mendozas talent er å fange øyeblikket og få det uventede ut av skuespillerne, og da er det nesten slik at jo mindre du forbereder deg, jo bedre er det. Han skaper et slags kaos, og presser oss til det ekstreme. Under opptak var vi ofte i en tilstand av ekstrem overraskelse. Vi fikk heller ikke bli kjent med hverandre på forhånd. Jeg tror han ville kaste oss inn i situasjonen, slik de virkelige gislene ble.
Munk møter nonne
Den greske filmen Metéora (2012) ble vist for pressen tidlig søndag morgen. Katalogen omtalte den som langsom og nærmest ordløs, så jeg var neppe den eneste som lurte på om jeg ville holde meg våken. Det ble absolutt ikke være noe problem. Filmen er i virkeligheten en munk-møter-nonne-historie. Riktignok blir vi vitne til religiøst grubleri, men for de fleste vestlige sekulariserte tilskuere sitter dette neppe sterkest igjen. Jeg forventet taus og tafatt lidenskap, men fikk latter, flørt og en overraskende mengde bar hud.
Nå skal det sies at Metéora har stille sekvenser. Dette er langtfra noen actionfilm. Men det er noe sexy ved tilbaketrengt lidenskap, og munk/nonne-fantasien må vel være en av verdens eldste softporno-fantasier? Munken og nonnen bor i hvert sitt kloster på hver sitt svimlende høye klippefjell. Opp fører bare en milelang trapp, og varer heises opp i et nett med en vinsj. De to avtaler møter ved å sende reflekser mot hverandres vindu, fange solstråler med noe blankt, som sølvrammen på et ikon. Møtene starter uskyldige, en piknik med god mat, men på et tidspunkt er det ikke lenger nok… Kamera er smertefullt vakkert, svart nonnekappe mot hvite hud, tåken som svever mellom fjelltoppene. Innimellom brytes historien opp av animerte sekvenser, hvor tegningene er inspirert av religiøs kunst, ikoner som blir levende.
På pressekonferansen fortalte regissør Spiro Stathoulopoulos at eksteriørene er filmet på et sted som er svært hellig for den gresk-ortodokse kirken, og som filmen er oppkalt etter: Metéora. De symbolske aspektene forklarte han slik:
– Topografien i Metéora har 3 plan: Klostrene, underverdenen, og skyene som svever mellom dem og skaper illusjonen om et skille. De realistiske scenene valgte jeg å skyte dokumentarisk. Vi brukte små kameraer med anamorfisk linse, for å fange den enorme størrelsen på klippene. Jeg prøvde å defragmentere tilskuerens oppmerksomhet.
Metéora har rast oppover favorittlistene etter første visning. Om dette er årets Gullbjørn-vinner blir jeg ikke forundret.
Rushprint tar pulsen på Berlinalen: Etter den første helgen ligger to svært ulike kjærlighetsfilmer øverst på favorittlista til Gullbjørnen: Et drama om republikkflukt fra gamle Øst-Tyskland, og et lidenskapelig gresk møte mellom ei nonne og en munk.
Å oppleve premieren på Barbara (2012) i Berlin var sterkt. Denne tyske filmen er et varmt og intenst kjærlighetsdrama med gnistrende kjemi og en handling satt til det gamle DDR i 1980. Den østtyske legen Barbara har søkt om å få emigrere til Vesten, og blir straffet med forvisning til et lite provinssykehus ved Østersjøen. Hun holder avstand til de nye kollegene, dels utfra lengsel etter livet som skal starte senere, dels på grunn av den generelle mistenksomheten som gjennomsyrer et totalitært samfunn. Hennes nye sjef, den kjekke legen André, virker vennlig, men kan hun stole på ham? Hva skjer når vennskapet utvikler seg, samtidig som hennes vestlige kjæreste vil organisere en flukt for henne over havet?
Under pressevisningen fikk Barbara enorm applaus både før og etter rulleteksten, og på pressekonferansen var det nærmest trampeklapp. Selv tjue år etter Murens fall er øst/vest-problematikken langtfra glemt i Berlin. Filmens har også en allmengyldig side, og bidrar med nyanser til den mulige flyktningens evige dilemma: Skal jeg dra eller bli?
Drama uten kitsch
Flere uttrykte at det var godt å se fortida behandles på en menneskelig og mindre kitschaktig måte enn det som har vært vanlig i mange nyere filmer om DDR-tida. I Barbara finnes bare et minimum av markører i form av tidstypiske merkevarer eller blasse farger. Klærne er langtfra ufikse, men nøytrale og klassiske – og som en kvinnelig journalist sa til hovedrolleinnehaver Nina Hoss: Jeg kunne drept for skoene du brukte!
– Jeg er lei av periodefilmer hvor DDR framstilles i utvaskede farger, sier regissør Christian Petzold. Slikt betrakter jeg nærmest som propagandafilm.
Det handler ikke om hvorvidt virkeligheten var fargerik eller ikke, men hva som tjener filmens tema på den beste måten. For å få fram de allmengyldige sidene kan det bli feil å eksotisere, hevder Petzold. Videre liker han å skape en setting hvor kjærlighet oppstår på arbeidsplassen. Altfor ofte på film blir kjærligheten forvist til en privat og separat sfære i personenes liv, hevder han. I virkeligheten finner svært mange en partner på arbeidsplassen, så hvorfor ikke på film?
– Kjærlighet hører hjemme i produksjonen, ikke bare i reproduksjonen.
Christian Petzold (f. 1960) kommer selv fra Vest-Tyskland, men foreldrene hans var flyktninger fra DDR, så han har vært mye i det gamle øst på ferie. Han flyttet til Berlin som student allerede i 1981, og regnes gjerne til den såkalte Berliner-skolen innen tysk film. Det er tredje gang Petzold har en film med i Berlinalens konkurranseprogram, sist var han her ifjor med sitt bidrag til den kritikerroste Dreileben-triologien (som Rushprint nylig skrev om under TIFF 2012). Nina Hoss (f. 1975) er en av hans faste samarbeidspartnere, og vant Sølvbjørnen som beste skuespillerinne i 2007 for sin prestasjon i en annen Petzold-film, Yella.
Oppvokst i kjeller
Konkurranseprogrammet ved årets Berlinale har mange sterke filmer. Påfallende mange av dem som ble vist første helgen har temaer som tangerer det Barbara handler om: Å flykte eller være fanget, og som individ havne i klem mellom større politiske betingelser og hendelser. Den intime siden av fangetheten er særlig godt beskrevet i filmen A moi seule (2011, på engelsk noe misvisende kalt Coming Home) er et sterk fransk psykothrillerdrama om ei ung jente som blir kidnappet som liten, og vokser opp fanget i en kjeller. Vi møter henne når hun som ung voksen endelig er blitt fri, men midt i det nye livet med venner og familie ser vi henne kjempe med følelsen av fortsatt å være alene. På pressekonferansen kom det uunngåelige spørsmålet opp: Er filmen inspirert av skjebnen til østerrikske Natascha Kampusch, bortført som tiåring og holdt fanget i åtte år? Regissør Frédéric Videau hevder bestemt at så ikke er tilfelle. Han medgir å ha blitt inspirert av hendelsen, men påpeker at forholdet mellom karakteren Gaëlle (Agathe Bontizer) og hennes kidnapper Vincent (Reda Kateb) er helt annerledes, blant annet ved at det aldri blir seksuelt.
– Jeg ville ikke lage en film om det seksuelle. Det ville blitt en helt annen film. Vincent er en kriminell «far» som har stjålet et barn, og han vet nok innerst inne hvordan det må ende, men underveis er det mange tilfeller av omsorg mellom dem. Også for Gaëlle gjør dette følelsene delte. Når hun blir fri snakker alle andre stygt om Vincent, men legg merke til at hun selv aldri gjør det, sier Videau.
Tjenernes revolusjon
Farewell My Queen (2011) var årets åpningsfilm ved Berlinalen. Den handler om dagene omkring utbruddet av Den franske revolusjon, og vi ser omveltningen fra hoffet i Versailles, men med tjenernes øyne. Denne filmen må være årets definitive kostymedrama, i Oslo burde den være selvskreven på Gimle kino, kanskje som julefilm? Farewell My Queen mangler det tradisjonelle kostymedramaets stivhet og formalitet, mye på grunn av fokuset på tjenerskapets liv. Det er rotter i krokene og insekter i sengene, selv dronningen har røde prikker på armene. Tjenerne hennes har så mye utslett og klør så mye at du som publikum kjenner det i huden, men å klø seg i dronningens nærvær er upassende og strengt forbudt.
Regissør Benoït Jacquot (eller kanskje Chantal Thomas, som skrev romanen manuset er basert på) har i tillegg funnet på et pikant og veldig fransk premiss. I det ytre settes hendelsene igang av politikk, når Bastillen stormes, og så videre, men på mikroplan drives konfliktene fram av en semierotisk tiltrekning mellom dronning Marie Antoinette (Diane Kruger) og to av kvinnene som omgir henne. Når den arrogante favoritten Gabrielle de Polignac (Virginie Ledoyen fra The Beach) trenger en stand-in for å komme seg ut av landet før hun blir halshugd, hvem er da mer naturlig å spørre enn dronningens ydmyke beundrerinne Sidonie Laborde (Léa Seydoux)?
Gisler i jungelen
En film det på forhånd knyttet seg sterke forventinger til er Captive (2011), som er basert på en sann historie fra Filippinene. 12 utenlandske turister og kristne misjonærer ble i 2001 kidnappet av muslimske terrorister fra den beryktede gruppa Abu Sayyaf. Terroristene var ute etter representanter fra Verdensbanken, men disse var allerede reist fra resorten. I filmen ser vi hvordan gisler og kidnappere legger ut på en tøff vandring gjennom jungelen. Noen blir løslatt når det utbetales løsepenger, men for hovedpersonen, en fiktiv karakter spilt av Isabelle Huppert, varer vandringen i over ett år. Underveis viskes skillelinjene ut mellom enkelte kidnappere og gisler, og flere utvikler rare, symbiotiske forhold.
Captive er spilt inn på location og delvis ved bruk av amatører. Regissør Brilliante Mendoza (f 1960) er en av de mest framtredende filmskaperne på Filippinene, og svært populær på vestlige festivaler. I 2009 vant han prisen for beste regissør i Cannes for den brutale gangsterfilmen Kinatay (på engelsk er tittelen oversatt til Butchered), som skal være en av Quentin Tarantinos favoritter.
Selv var jeg litt skuffa over Captive, som jeg syntes var en ganske streit gisselfilm. Isabelle Huppert gjør solid arbeid, noe annet ville vært rart, men vi kommer aldri virkelig nær verken henne eller de andre. På pressekonferansen sa regissøren at dette var gjort med hensikt, ingen skulle stå fram som hovedkarakter, de skulle virke som et ensemble. I en to timer lang film savnet jeg likevel et klarere fokus. Mendoza er kjent for å vektlegge realisme, og gjerne søke etter settinger som gir fiksjonen karakter av dokumentar. Isabelle Huppert beskriver metoden hans slik:
– Du kan ikke forberede deg til denne typen rolle. Brilliante Mendozas talent er å fange øyeblikket og få det uventede ut av skuespillerne, og da er det nesten slik at jo mindre du forbereder deg, jo bedre er det. Han skaper et slags kaos, og presser oss til det ekstreme. Under opptak var vi ofte i en tilstand av ekstrem overraskelse. Vi fikk heller ikke bli kjent med hverandre på forhånd. Jeg tror han ville kaste oss inn i situasjonen, slik de virkelige gislene ble.
Munk møter nonne
Den greske filmen Metéora (2012) ble vist for pressen tidlig søndag morgen. Katalogen omtalte den som langsom og nærmest ordløs, så jeg var neppe den eneste som lurte på om jeg ville holde meg våken. Det ble absolutt ikke være noe problem. Filmen er i virkeligheten en munk-møter-nonne-historie. Riktignok blir vi vitne til religiøst grubleri, men for de fleste vestlige sekulariserte tilskuere sitter dette neppe sterkest igjen. Jeg forventet taus og tafatt lidenskap, men fikk latter, flørt og en overraskende mengde bar hud.
Nå skal det sies at Metéora har stille sekvenser. Dette er langtfra noen actionfilm. Men det er noe sexy ved tilbaketrengt lidenskap, og munk/nonne-fantasien må vel være en av verdens eldste softporno-fantasier? Munken og nonnen bor i hvert sitt kloster på hver sitt svimlende høye klippefjell. Opp fører bare en milelang trapp, og varer heises opp i et nett med en vinsj. De to avtaler møter ved å sende reflekser mot hverandres vindu, fange solstråler med noe blankt, som sølvrammen på et ikon. Møtene starter uskyldige, en piknik med god mat, men på et tidspunkt er det ikke lenger nok… Kamera er smertefullt vakkert, svart nonnekappe mot hvite hud, tåken som svever mellom fjelltoppene. Innimellom brytes historien opp av animerte sekvenser, hvor tegningene er inspirert av religiøs kunst, ikoner som blir levende.
På pressekonferansen fortalte regissør Spiro Stathoulopoulos at eksteriørene er filmet på et sted som er svært hellig for den gresk-ortodokse kirken, og som filmen er oppkalt etter: Metéora. De symbolske aspektene forklarte han slik:
– Topografien i Metéora har 3 plan: Klostrene, underverdenen, og skyene som svever mellom dem og skaper illusjonen om et skille. De realistiske scenene valgte jeg å skyte dokumentarisk. Vi brukte små kameraer med anamorfisk linse, for å fange den enorme størrelsen på klippene. Jeg prøvde å defragmentere tilskuerens oppmerksomhet.
Metéora har rast oppover favorittlistene etter første visning. Om dette er årets Gullbjørn-vinner blir jeg ikke forundret.
Legg igjen en kommentar