BERLIN FILM FESTIVAL

Det er få filmfestivaler som har sin historie så nært knyttet til politiske omveltninger som Berlinalen. Den ble etablert som et identitetsskapende tiltak etter Annen verdenskrig, og har som byen vært gjennom mange kriser. Festivalen kan ikke matche glamouren du finner i Cannes, men har sin styrke gjennom en mer direkte berøring av samtidens konflikter.

Festivalens brede fokus på den såkalte arabiske våren må være den største kulturelle mønstringen av denne omveltningen så langt i Europa. De fleste av filmene er plassert på siden av hovedkonkurransen, men er tildelt en framskutt plass gjennom en lang rekke paneldebatter, utstillinger og samtaler med arabiske filmskapere. Her er nye stemmer og nye strategier behørig satt i fokus, fra videobloggere til andre mer umiddelbare dokumentasjonsmåter av en virkelighet i stadig endring. Den tradisjonelle statsautoriserte arabiske filmen, med sin tungrodde struktur og sensur, er erstattet av noe nytt. Men hva er det?  

Særlig innen dokumentaren kommer den sosiale indignasjonen til uttrykk: I In The Shadow of a man slipper egyptiske kvinner til med sine perspektiver på endringene; i Reporting a revolution gjenforteller seks journalister sin oppvåkning og framveksten av noe som likner uavhengige medier. I The reluctant revolutionary møter vi ”den siste turisten” i Yemen, en britisk journalist, som blir vitne til den politiske oppvåkningen til sin apolitiske turistguide. Som for denne turistguiden har det blitt umulig for filmverdenen å forholde seg passiv til trykket i den arabiske verden akkurat nå. Selv Variety, Hollywoods nærsynte bransjebibel, gir ut en spesialutgave de har kalt Arabia. Med muligheten for en oppmykning av sensuren i mange arabiske land, har filmindustrien fått ferten av nye markeder.

Berlin har i mange år vært en visningsarena for ny iransk film. I år markerer festivalen fraværet av Jafar Panahi, som sitter i husarrest i Teheran, ved å henge opp plakater av den iranske filmskaperen i byens gater. Samtidig er det premiere på filmen om en annen profilert dissident, den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei. Ai WeiWei – Never sorry er et sterkt dokument om en karismatisk og fascinerende kunstner. Den skildrer hans basketak med kinesiske myndigheter, men er ingen fordypende innfallsport til hans kunstnerskap.

Kinesiske myndigheter vil neppe sette pris på den oppmerksomheten filmen har fått. Men kanskje lar de seg blidgjøre av at den patriotiske filmen The Flowers of War, delfinanisert av kinesiske filmmyndigheter, er tildelt en framskutt plass med spesialvisninger. Filmen skildrer den blodige japanske invasjonen av Nanking i 1937, med Christian Bale i rollen som comic relief . Han representerer den korrumperte amerikaner som finner en mening med tilværelsen gjennom kinesernes lidelser. Regissør Zhang Yimou legger som ventet stor vekt på kinesernes ofre, med en film som ikke kan måle seg med hans beste. 

Med så mange arabiske filmskapere på plass i Berlin som har ofret noe for sin frihet, var det underlig å oppleve Angelina Jolies debut som ”humanistisk” filmskaper. I In the land of blood and honey forteller hun historien om serbernes brutale herjinger under borgerkrigen i Bosnia og overgrepene mot særlig kvinnene. Filmprosjektet renner over av gode intensjoner, men lider under klisjéfulle rollefigurer og overtydelig dialog.. Pressekonferansen ble en pinlig affære der få slapp til med kritiske spørsmål. Sist gang Jolie reddet verden var det afrikanerne som ble redusert til statister i Beyond Borders. Denne gangen måtte de bosniske og serbiske skuespillerne som deltok på pressekonferansen først og fremst snakke om Angelina. Det var ingen god dag for Berlinalen.

Denne kommentaren er også publisert i Aftenposten.