Dead on arrival er et uttrykk brukt av amerikansk politi for – blant annet drapsofre. Det spesielle med Frank Bigelow er at han vet at han er blitt drept, men er ennå ikke død. Eller hva sier man om en åpning som dette:

Homicide Detective: Can I help you?

Frank Bigelow: I’d like to see the man in charge.

Homicide Detective: In here …

Frank Bigelow: I want to report a murder.

Homicide Captain: Sit down. Where was this murder committed?

Frank Bigelow: San Francisco, last night.

Homicide Captain: Who was murdered?

Frank Bigelow: I was.

Den filmregissøren som fikk servert dette manuset en dag i 1949 må ha forstått at han sto overfor den ultimate krimstory «All I did was to authorize a bill of sales,» sier Bigelow i sluttscenen. Et tilfeldig besøk på kontoret får fatale konsekvenser, protagonisten virvles inn i en malstrøm av hendelser hvor de store ting står på spill. I D.O.A. står det største på spill: Heltens eget liv. Det er allerede tapt. Nå gjenstår det bare å finne ut hvem som drepte ham og hvorfor. Med andre ord; alt ligger til rette for spenning og høyt tempo.

På tross av den rå åpningen, faller filmen noe i retrospektivets første akt. Bigelow (O’Brien) framstilles som en hurra-meg-rundt-ungkar som reiser til San Fransisco for å sjekke damer. På hotellet er det stemning à la danskebåten og hver gang ei berte spankulerer forbi, kommer det en idiotisk plystrelyd ut av høyttalerne.

Men etter vendepunktet retter alt seg til de grader. Det er disse rundene som sikrer filmen plass i kanon. Publikum får ikke tid til å gjøre annet enn å følge med i svingene. Det starter inne på baren «The fisherman», en mystisk fyr bytter ut Bigelows drink. Bigelow, som er på sjekkern, ser det ikke og svelger unna.

Neste morgen: Er jeg bare fyllesjuk eller er jeg ordentlig sjuk? Bigelow går til legen – to uavhengige doktorer (Lawrence Bobkin og Frank Jaquet) tar hver sine prøver. Begge konstaterer at mannen er forgiftet. Han har fått i seg det såkalte Luminous toxin. Det finnes ikke motgift. Han vil dø innen få dager.

De som har sett O’Brien i tretti- og førtitallsfilmene til Cagney, har sett en blek skygge ved siden av stjernen. Men ikke her. Tiden er inne for å glemme Cagney. Edmond O’Brien er stor i denne filmen! Han har blikket til en isbjørn. Og han løper, han løper, han er desperat. Her er det ikke tid for unnvikende svar, løgn eller annet pjatt. Han skal inn, inn til årsaken. Hvorfor må jeg dø?

Bigelow finner ut at en mann – Phillips – som ville ha tak i ham dagen før, brått er død. Phillips begikk selvmord i Los Angeles. Bigelow setter seg straks på flyet tilbake til LA. Han oppsøker kona til Phillips (Lyn Baggett). Senere finner han ut at Phillips har vært involvert i ulovlige transaksjoner. Men Bigelows sekretær og forlovede (Paula Gibbons) husker at en viss Reynolds kontaktet Bigelow i forbindelse med det samme salget. O’Brien følger denne tråden.

Veien herfra går gjennom den ene personen mer odiøs enn den andre. Han oppsøker den mystiske Marla Rakubian (Laurette Luez) som leder ham inn i et attentatforsøk som igjen knytter tråden tilbake til puben «The fisherman» i San Fransisco – og herfra til gangsteren Majak (Luther Adler), for ikke å snakke om bodyguarden Chester (Neville Brand).

Yeeeah, loook at hiim, soft in the belly, yeeea, looooook at hiiiim, can’t take it.

Til slutt finner han ut hvorfor Reynolds kontaktet ham og derfra går veien til den store konfrontasjonen. Filmen har klassiske scener, som den etter flukten fra legene – når han lener seg mot veggen til aviskiosken – ved siden av reolen med LIFE-magazine. Eller inne i fotostudiet der han og fotografen samtaler om etikken i korrupsjon. Forfølgelsesscenen inne på bussen, eller den hvor O’Brien blir forsøkt skutt inne i en nedlagt fabrikk (kopiert i utallige filmer siden).

Min gamle engelsklærer på ungdomsskolen sikret seg plass i mitt minne med følgende uttalelse: «Disse bøkene om Jeeves er jammen kostelige du, men det må gå ti–femten år mellom hver gang du leser dem – synes ikke du også?»

La meg si det slik. Det er to år siden jeg sist så D.O.A.. Den holder seg!

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

• En klassiker som innhenter oss
• Talking to me?
• En enestående klisjé
• To tilnærminger til Ripley
• Mildred Pierce – en stilful klassiker
• Under huden på en fetisjist
• En mytisk dragning mot død
• “You’re next!”
• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider
• Vår suverene film noir-diva