– Produsenten utlovet 1000 dollar til den som kunne forklare hva The Lady from Shanghai handlet om. Myten sier at ikke en gang Welles klarte det, skriver Kjell Ola Dahl om Orson Welles klassiker.
Orson Welles sitt knuste speil
Denne forfatteren, som selv har for vane å skrive bøker med kriminalintrige, får stundom pepper for å lage kompliserte plott. Vel – disse kritikerne kan knapt ha sett The lady from Shanghai. Det er story med innviklet plott.
Det heter seg at Orson Welles i 1946 jobbet med en teateroppsetning av Jorden rundt på åtti dager (med musikk av Cole Porter, denne versjonen ble senere filmet med David Niven i hovedrollen). Produsenten for showet trakk seg. Welles måtte altså reise penger sjøl for å gjennomføre oppsetningen. Han skrev til fimprodusenten Harry Cohn i Columbia Pictures og ba om 55 000 dollar. Hvis Cohn var gem, åpnet lommeboka og reddet dramaet om Phileas Fogg og Passepartout, ville Welles som motytelse forplikte seg til å skrive, regissere og spille hovedrollen i en film – uten honorar. Chon bladde opp. Ikke så underlig kanskje, Welles hadde nettopp tjent penger på en film – The Stranger. Uansett – The Lady from Shanghai fikk premiere i 1947.
Det hele starter med at sjømannnen Michael O’Hara får øye på en usedvanlig vakker blondine i en hestedrosje i Central Park (her hadde Orson castet kona si – Rita Hayworth. Det var han som fikk skylden for å ha klippet Ritas lange røde hår og erstattet det med den korte og blonde sveisen – på den annen side. Han serverer i denne filmen closeups av fruen som er noen av de fineste gjort av skjønnheten noensinne – og når hun ligger på dekk og soler seg, synger hun likegodt en sang med tittelen Please don’t love me).
Tilbake til setup: Michael O’Hara redder kvinnen i hestedrosjen fra to brutale kjeltringer. Det viser seg at hun lever i et noe kjølig forhold til sin ektemann – den invalidiserte advokaten Bannister, spilt av Everett Sloane. Michael O’Hara tar kort etter hyre som kaptein på ekteparets båt, og innleder et forhold til fruen. Crewet seilte forresten i yachten til Errol Flynn – Zaca. Ferden skal gå sjøveien fra New York til San Fransico, altså gjennom Panama-kanalen.
Idet damen fra Shanghai bader under Mexicos sol spretter filmens Yorick fram – George Grisby, uforlignelig spilt av Glenn Anders (just tell’em you do a little taaa-rget practice!)
Grisby, som er Bannisters kompanjong, trekker kaptein O’Hara til side. Han lanserer et prosjekt der O’Hara liksom skal drepe ham mot noen kroner. Dette skal Grisby på en eller annen måtte tjene på. I alle fall: O’Hara synes at ideen ser tilforlatelig ut, såpass at O’Hara i tillegg signerer en tilståelse – på forhånd. I baret med begge bena med andre ord. Så smeller skuddet. Og nå begynner det å bli innviklet. Hvem døde egentlig og hvorfor og hvem gjorde det og er O’Hara egentlig skyldig? Vi aner hanreier i alle leire og er aldri helt sikker på hvem som er elsket og hvem som blir bedratt. Det handler om en cineastisk berg og dalbane der det gjelder å holde seg fast og digge øyeblikkene. Som møtet mellom elsker og elskerinne i akvariet eller det innlagte rettssalsdramaet som blir en krysning av farse og varietéteater, eller flukten gjennom Chinatown, inn i the Chinese Theatre og derfra til den legendariske oppgjørsscenen i fornøyelsesparkens speilsal. Her speiles Bannister i et speil som speiler speil på speil på speil og når skuddene singler det i speilglass uten at noen vet hvem som skyter.
Da filmen var ferdig, mislikte Harry Cohn sterkt det han så flimre over lerretet. Han utlovet en dusør på 1000 dollar til den som kunne forklare hva filmen egentlig handlet om. Myten sier at ikke en gang Welles klarte det.
Da må man jo nesten spørre – hvorfor er denne filmen verdt å se over seksti år senere? Kanskje fordi den er så vidt enestående. Ambisjonen med å vri et plott først tre ganger og så enda noen ganger til utfordrer enhver kritisk kinogjenger. Filmen har dessuten drevne dialoger (som bør nytes med undertekst fordi Orson har gitt seg selv en ganske spesiell irsk dialekt). Det er en film som kanoniserer Rita Hayworths skjønnhet. Det er en film som samtidig som den har en stemning preget av undergang, byr på absurditeter og shakespearske innslag av teatrale erketyper som hever enkeltscener til store opplevelser.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Mer enn bare Hollywood-hyllest
En estetisk gangster-opplevelse
Samme historie for to forskjellige tider
1 kommentar til Orson Welles sitt knuste speil
Legg igjen en kommentar
Orson Welles sitt knuste speil
– Produsenten utlovet 1000 dollar til den som kunne forklare hva The Lady from Shanghai handlet om. Myten sier at ikke en gang Welles klarte det, skriver Kjell Ola Dahl om Orson Welles klassiker.
Denne forfatteren, som selv har for vane å skrive bøker med kriminalintrige, får stundom pepper for å lage kompliserte plott. Vel – disse kritikerne kan knapt ha sett The lady from Shanghai. Det er story med innviklet plott.
Det heter seg at Orson Welles i 1946 jobbet med en teateroppsetning av Jorden rundt på åtti dager (med musikk av Cole Porter, denne versjonen ble senere filmet med David Niven i hovedrollen). Produsenten for showet trakk seg. Welles måtte altså reise penger sjøl for å gjennomføre oppsetningen. Han skrev til fimprodusenten Harry Cohn i Columbia Pictures og ba om 55 000 dollar. Hvis Cohn var gem, åpnet lommeboka og reddet dramaet om Phileas Fogg og Passepartout, ville Welles som motytelse forplikte seg til å skrive, regissere og spille hovedrollen i en film – uten honorar. Chon bladde opp. Ikke så underlig kanskje, Welles hadde nettopp tjent penger på en film – The Stranger. Uansett – The Lady from Shanghai fikk premiere i 1947.
Det hele starter med at sjømannnen Michael O’Hara får øye på en usedvanlig vakker blondine i en hestedrosje i Central Park (her hadde Orson castet kona si – Rita Hayworth. Det var han som fikk skylden for å ha klippet Ritas lange røde hår og erstattet det med den korte og blonde sveisen – på den annen side. Han serverer i denne filmen closeups av fruen som er noen av de fineste gjort av skjønnheten noensinne – og når hun ligger på dekk og soler seg, synger hun likegodt en sang med tittelen Please don’t love me).
Tilbake til setup: Michael O’Hara redder kvinnen i hestedrosjen fra to brutale kjeltringer. Det viser seg at hun lever i et noe kjølig forhold til sin ektemann – den invalidiserte advokaten Bannister, spilt av Everett Sloane. Michael O’Hara tar kort etter hyre som kaptein på ekteparets båt, og innleder et forhold til fruen. Crewet seilte forresten i yachten til Errol Flynn – Zaca. Ferden skal gå sjøveien fra New York til San Fransico, altså gjennom Panama-kanalen.
Idet damen fra Shanghai bader under Mexicos sol spretter filmens Yorick fram – George Grisby, uforlignelig spilt av Glenn Anders (just tell’em you do a little taaa-rget practice!)
Grisby, som er Bannisters kompanjong, trekker kaptein O’Hara til side. Han lanserer et prosjekt der O’Hara liksom skal drepe ham mot noen kroner. Dette skal Grisby på en eller annen måtte tjene på. I alle fall: O’Hara synes at ideen ser tilforlatelig ut, såpass at O’Hara i tillegg signerer en tilståelse – på forhånd. I baret med begge bena med andre ord. Så smeller skuddet. Og nå begynner det å bli innviklet. Hvem døde egentlig og hvorfor og hvem gjorde det og er O’Hara egentlig skyldig? Vi aner hanreier i alle leire og er aldri helt sikker på hvem som er elsket og hvem som blir bedratt. Det handler om en cineastisk berg og dalbane der det gjelder å holde seg fast og digge øyeblikkene. Som møtet mellom elsker og elskerinne i akvariet eller det innlagte rettssalsdramaet som blir en krysning av farse og varietéteater, eller flukten gjennom Chinatown, inn i the Chinese Theatre og derfra til den legendariske oppgjørsscenen i fornøyelsesparkens speilsal. Her speiles Bannister i et speil som speiler speil på speil på speil og når skuddene singler det i speilglass uten at noen vet hvem som skyter.
Da filmen var ferdig, mislikte Harry Cohn sterkt det han så flimre over lerretet. Han utlovet en dusør på 1000 dollar til den som kunne forklare hva filmen egentlig handlet om. Myten sier at ikke en gang Welles klarte det.
Da må man jo nesten spørre – hvorfor er denne filmen verdt å se over seksti år senere? Kanskje fordi den er så vidt enestående. Ambisjonen med å vri et plott først tre ganger og så enda noen ganger til utfordrer enhver kritisk kinogjenger. Filmen har dessuten drevne dialoger (som bør nytes med undertekst fordi Orson har gitt seg selv en ganske spesiell irsk dialekt). Det er en film som kanoniserer Rita Hayworths skjønnhet. Det er en film som samtidig som den har en stemning preget av undergang, byr på absurditeter og shakespearske innslag av teatrale erketyper som hever enkeltscener til store opplevelser.
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Mer enn bare Hollywood-hyllest
En estetisk gangster-opplevelse
Samme historie for to forskjellige tider
Les også
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.
- Et farvel til «septembermordet».
- «Tundraens voktere» på kino og strømming i USA.
- NFI prioriterer rumensk toppregissør.
- Mubi har sikret seg Triers «Affeksjonsverdi».
- Norsk film frir til både Kina og Taiwan.
- Årets Gullruten-nominasjoner.
- Joachim Trier til hovedkonkurransen i Cannes.
- – Vi valgte ut filmene som begeistret, provoserte og imponerte oss mest.
One Response to Orson Welles sitt knuste speil
-
En av mine favoritter. Morsomt at shoot-out scenen i speilsalen siteres kraftig Bondfilmen, Mannen med den gylne pistol.
En av mine favoritter. Morsomt at shoot-out scenen i speilsalen siteres kraftig Bondfilmen, Mannen med den gylne pistol.