Sensur og selvsensur

– Jeg ser tendensene til en ny sensur i norsk dokumentar, det er frykten for PFU, sier Bjørn Sørenssen. Kortfilmfestivalen arrangerte debatt om sensur og selvsensur i norsk dokumentarfilm.

I kjølvannet av problemene rundt Fjellfinnhua og Helsefabrikken arrangerte Kortfilmfestivalen i Grimstad i år en debatt med tittelen ”Sensur og selvsensur”. Har vilkårene for den samfunnskritiske dokumentaren blitt dårligere? Er NRK og TV2 så redde for Pressens Faglige Utvalg at de stopper de kontroversielle dokumentarene?

Fjellfinnhuas visning på NRK ble utsatt flere ganger. Det var problematisk for NRK at filmen var så subjektiv, og at den tok et klart standpunkt i stedet for å balansere fremstillingen av situasjonen i Finnmark. Når den endelig kom på tv-skjermen ble den pakket inn i en større sending om Finnmarksloven. Helsefabrikken kom i trøbbel over et nærbilde av en stoppeklokke. Ernst & Young ville ha bildet ut av filmen. NRK ga etter for kravet. I tillegg fikk Ernst & Young komme med en egen voiceover over rulleteksten.

Fjellfinnhua-regissør Guro Saniola Bjerk og Helsefabrikken– regissør Håvard Bustnes var blant deltagerne i debatten. I tillegg deltok Bjørn Sørenssen, Sølve Skagen, Odd Isungset, Per Arne Kalbakk og Hans Marius Graasvold. Tonje Skar Reiersen ledet debatten.

– Hvor går grensen for oss dokumentarfilmskapere, spør Guro Saniola Bjerk.


– Skal vi tvinges til å jobbe journalistisk og å følge ”vær varsom”-plakaten. Hvor blir det da av vår kunstneriske frihet?

Håvard Bustnes, synes det er bra at det lages filmer som faktisk er provoserende nok til at noen truer med PFU.

– Det er jo bra, det tyder på at filmen sier noe viktig. Men hvis det blir slik at NRK ser på dette som et problemprosjekt og meg som en problemregissør, så blir det mer alvorlig. Da frykter jeg at vi får en tilstand i norsk dokumentar der dokumentarister ikke tør å lage vanskelige filmer. Da kan vi komme i en situasjon der vi får regissører som lager hyggelige snille dokumentarer. Vi får regissører som ikke tør si mot NRK.

Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU, sier han ser tendensene til en ny sensur.

– Den nye sensuren er redselen for Pressens Faglige Utvalg. Det er redselen for at dokumentarister ikke holder seg til ”vær varsom”-plakaten. Det er en sensur som fungerer som institusjonell sensur gjennom de to store allmennkringkasterne som er dokumentarens viktigste kanaler, og kanskje enda verre det er en sensur som fungerer som en effektiv selvsensur. Det er helt opplagt at vil du ha vist filmene dine, så har du ikke råd til å legge deg ut med verken NRK eller TV2.

Sørenssen mener det er en misforståelse at dokumentarfilm nødvendigvis har med objektivitet å gjøre, og at ”vær varsom”-plakatens krav ikke uten videre kan overføres til dokumentaren. Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK, forsvarer NRKs bruk av "vær varsom"-plakaten.

– Det er ikke slik at ”vær varsom”-plakaten er ment for å regulere nyhetsinnhold, og så tilfeldigvis har spredd seg over til dokumentaren og andre sjangre. Den regulerer faktisk alt jeg som redaktør godkjenner sendt i NRK. Det er selvfølgelig en nyhetsforståelse som ligger til grunn for plakaten, men NRK har også blitt felt for utsagn i barneprogrammer, underholdningsprogrammer og til og med humorprogrammer. Jeg mener at dokumentarer, som jo forsøker å si noe om virkeligheten, i hvert fall må finne seg i å bli vurdert etter ”vær varsom”-plakatens bestemmelser.

Sørenssen mener det bør være et rom også for de subjektive meningsytringene.

– Vi har en tradisjon for dokumentarfilmen som meningsytring. For å sammenligne med pressen, pressen tillater sterke og uimotsagte meningsytringer på kronikkplass. Jeg ser ikke hvorfor den subjektive og personlige dokumentaren ikke kan ha den samme retten. De opptrer i et forum som har all verdens ressurser til å gi plass til motsvar. Jeg ser ikke dette som noe slags forklaring på denne typen forhåndssensur som vi har sett i disse tilfellene.

 

Fjellfinnhua

Kalbakk sier at det Sørenssen omtaler som forhåndssensur er det han vil kalle redaktøransvar.

– Ytringsfrihet er ikke det samme som publiseringsplikt. Når man jobber med kontroversielt stoff vil enhver journalist innenfor NRK eller en annen mediebedrift, oppleve at redaktørene jobber med prosjektet underveis sammen med programskaperne. Jeg kan ikke gå inn for en måte å utøve mitt redaktøransvar på, som innebærer at de som har produsert ting utenfor NRK skal være fritatt fra de journalistiske krav vi stiller til alle innenfor NRK. Jeg ser det er noen paradokser i forhold til den frie kunstneriske ytring, men det er også viktig å huske at NRK er ikke det eneste stedet å vise frie ytringer. Jeg vil også presisere at det ikke er slik at vi stopper alt som er kontroversielt og vanskelig.

Odd Isungset er både tidligere leder for PFU, og tidligere leder for TV2s dokumentarfilmredaksjon. Han mener det er en stor misforståelse og betrakte PFU som et sensurorgan.

– Vi må huske hva som står i ”vær varsom”-plakaten. Der står det bl.a. at det er pressens samfunnsrolle å ivareta ytringsfriheten, å rette et kritisk søkelys på kritikkverdige forhold i samfunnet og beskytte enkeltmennesket mot overgrep. PFU er ikke et sensurorgan. PFU er tvert imot et organ som vil heie på det skikkelige håndverket og uttrykk som er i grenseland, så lenge det som blir tatt opp er av samfunnsvesentlig betydning. Det viktige her blir forvaltningen av redaktøransvaret. Dette krever at det finnes redaktører i NRK og TV2, som ser det som sin plikt og glede å vise uttrykk som kan skape debatt, og at de forvalter dette sammen med filmskaperne slik at filmene er innenfor regelverket, men allikevel skaper debatt. Det vi ser nå med Fjellfinnhua og Helsefabrikken, er først og fremst et uttrykk for særdeles slett redaktørarbeid.

ALTERNATIV TIL ”VÆR VARSOM”-PLAKATEN
Hans Marius Graasvold er jurist med yringsfrihet som spesialområde. Han har vært inne på muligheten for å lage et nytt sett etiske kjøreregler for dokumentarfilm og sakprosa, et alternativ til PFU og ”Vær varsom”-plakaten.

– ”Vær varsom”-plakaten brukes i dag på den måten at tv-kanalen må tåle å bli klaget inn for PFU hvis de har sendt en dokumentar som krenker noen av punktene. Det at det gjøres slik skaper noen problemer. Vi hadde en voldsom debatt for en tid tilbake da Erling Borgen skulle sende Et lite stykke Norge. Han gikk knallhardt ut i mediene og mente NRK drev med vikarierende argumentasjon. De pekte på "vær varsom"-plakaten og redaktøransvaret, og brukte det som en unnskyldning for å gjøre endringer han mente var motivert av henvendelser fra Aker Kværner. For å ta unna for slikt press, har min tanke vært at man heller kunne flytte ansvaret fra TV-kanalen over på regissøren. Da slipper man denne forhåndssensuren som enkelte opplever.

I tillegg til at ansvaret flyttes vil også retningslinjene være spesielt tilpasset dokumentarfilm. Men hvordan stiller NRK seg til et slikt forslag?
 

– Det kommer veldig an på hva det regelverket vil inneholde. Jeg mistenker at det må ligne ganske mye på "vær varsom"-plakaten i forhold til hvordan man forholder seg til sterke beskyldninger og så videre, sier Kalbakk.

Han legger til at han er positiv til ideen, og gjerne vil følge den videre. Bjørn Sørenssen er ikke like positiv til forslaget.

– Jeg finner det lettere komisk med tanken på et sett med regler for kunstnerisk selvsensur. Det høres ut som et godt utgangspunkt for et komi-program, sier han.

– Jeg tror det rette forumet for denne typen problemstillinger er å opprettholde en livlig offentlig diskusjon omkring dem. Det oppsto blant amerikanske dokumentarfilmskapere en aktiv diskusjon omkring etiske problemstillinger i kjølvannet av Michael Moores Bowling for Columbine. Jeg tror den typen debatt og den appellen til menneskets generelle anstendighetsfølelse er nok. Jeg ser ikke behovet for et detaljert regelverk.

Isungset er heller ikke så positiv til ideen.

– Vi trenger ikke flere råd og flere utvalg som skal sitte og vurdere hva andre lager. Det jeg tror kunne vært bra var om det fantes en fagkyndig person knyttet til Produsentforeningen som kjente dette området. En person frittstående produsenter kunne henvende seg til i forhold til de problemstillingene en kommer ut for. Denne personen kunne i neste runde hjelpe produsentene om de havnet i konflikt med feige redaktører.

 

VILKÅRENE FOR KRITISK DOKUMENTAR
Men hvordan er vilkårene for den samfunnskritiske dokumentaren? Gjør TV-kanalenes frykt for PFU at de samfunnskritiske dokumentarene ikke kommer gjennom?


– Jeg tror det er mange som vegrer seg for å lage dokumentarer som kan oppfattes som problematiske. Jeg tror absolutt at vi har blitt for politisk korrekte, sier Guro Saniola Bjerk.

– Med tanke på finansiering og distribusjon er du nødt til å holde deg innenfor visse grenser. Jeg er avhengig av å få inn penger og da legges det føringer på de pengene jeg får.
 

Isungset mener debatten gir et litt feilaktig bilde av virkeligheten.

– En får et inntrykk gjennom disse debattene av at det lages en bråte samfunnskritiske, subjektive dokumentarer som står og banker på døra og stoppes av en sensur-mur. Sånn er ikke virkeligheten. Mitt inntrykk er at det blir laget veldig lite. Det som lages er relativt safe. Det er veldig mange personhistorier om noen som har opplevd et eller annet traumatisk.

– Hvorfor er det ikke flere som lager filmer som virkelig er samfunnskritiske, som skaper debatt og provoserer? Det er mulig det skyldes en safing i bransjen. Det kan også hende at det å lage god samfunnskritikk er så krevende at du må være en del av et stort redaksjonelt miljø med en redaktør som tør å ta støyten. I de aller fleste land er det slik at den journalistiske samfunnskritiske dokumentaren i all hovedsak lages internt i redaksjoner som har denne forankringen, og som har ressurser til å la dyktige researchere jobbe i lang tid med stoffet. Det er et sammensatt problem, men det er et tankekors at det lages så lite samfunnskritisk dokumentar.

 

LES MER OM DEBATTEN RUNDT HELSEFABRIKKEN:

Politisk spill om dokumentar?

Klipper overstyrt av NRK på Helsefabrikken

Produsent av Helsefabrikken svarer

 

LES MER OM DEBATTEN RUNDT FJELLFINNHUA:

Kraftig kritikk mot Fjellfinnhua

Fjellfinnhua skaper debatt

Fjellfinnhua utsatt igjen

Myten om det objektive blikket

1 kommentar til Sensur og selvsensur

  1. Jeg er ikke enig i utsagnet til Guro Saniola Bjerk som sier at det er et problem at filmskapere «tvinges til å jobbe journalistisk og å følge ”vær varsom”-plakaten».

    Problemet ligger ikke i «vær varsom plakaten» sin utforming, men at frykten for PFU fører til at TV-stasjonene bøyer av fra press.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Sensur og selvsensur

– Jeg ser tendensene til en ny sensur i norsk dokumentar, det er frykten for PFU, sier Bjørn Sørenssen. Kortfilmfestivalen arrangerte debatt om sensur og selvsensur i norsk dokumentarfilm.

I kjølvannet av problemene rundt Fjellfinnhua og Helsefabrikken arrangerte Kortfilmfestivalen i Grimstad i år en debatt med tittelen ”Sensur og selvsensur”. Har vilkårene for den samfunnskritiske dokumentaren blitt dårligere? Er NRK og TV2 så redde for Pressens Faglige Utvalg at de stopper de kontroversielle dokumentarene?

Fjellfinnhuas visning på NRK ble utsatt flere ganger. Det var problematisk for NRK at filmen var så subjektiv, og at den tok et klart standpunkt i stedet for å balansere fremstillingen av situasjonen i Finnmark. Når den endelig kom på tv-skjermen ble den pakket inn i en større sending om Finnmarksloven. Helsefabrikken kom i trøbbel over et nærbilde av en stoppeklokke. Ernst & Young ville ha bildet ut av filmen. NRK ga etter for kravet. I tillegg fikk Ernst & Young komme med en egen voiceover over rulleteksten.

Fjellfinnhua-regissør Guro Saniola Bjerk og Helsefabrikken– regissør Håvard Bustnes var blant deltagerne i debatten. I tillegg deltok Bjørn Sørenssen, Sølve Skagen, Odd Isungset, Per Arne Kalbakk og Hans Marius Graasvold. Tonje Skar Reiersen ledet debatten.

– Hvor går grensen for oss dokumentarfilmskapere, spør Guro Saniola Bjerk.


– Skal vi tvinges til å jobbe journalistisk og å følge ”vær varsom”-plakaten. Hvor blir det da av vår kunstneriske frihet?

Håvard Bustnes, synes det er bra at det lages filmer som faktisk er provoserende nok til at noen truer med PFU.

– Det er jo bra, det tyder på at filmen sier noe viktig. Men hvis det blir slik at NRK ser på dette som et problemprosjekt og meg som en problemregissør, så blir det mer alvorlig. Da frykter jeg at vi får en tilstand i norsk dokumentar der dokumentarister ikke tør å lage vanskelige filmer. Da kan vi komme i en situasjon der vi får regissører som lager hyggelige snille dokumentarer. Vi får regissører som ikke tør si mot NRK.

Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU, sier han ser tendensene til en ny sensur.

– Den nye sensuren er redselen for Pressens Faglige Utvalg. Det er redselen for at dokumentarister ikke holder seg til ”vær varsom”-plakaten. Det er en sensur som fungerer som institusjonell sensur gjennom de to store allmennkringkasterne som er dokumentarens viktigste kanaler, og kanskje enda verre det er en sensur som fungerer som en effektiv selvsensur. Det er helt opplagt at vil du ha vist filmene dine, så har du ikke råd til å legge deg ut med verken NRK eller TV2.

Sørenssen mener det er en misforståelse at dokumentarfilm nødvendigvis har med objektivitet å gjøre, og at ”vær varsom”-plakatens krav ikke uten videre kan overføres til dokumentaren. Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK, forsvarer NRKs bruk av "vær varsom"-plakaten.

– Det er ikke slik at ”vær varsom”-plakaten er ment for å regulere nyhetsinnhold, og så tilfeldigvis har spredd seg over til dokumentaren og andre sjangre. Den regulerer faktisk alt jeg som redaktør godkjenner sendt i NRK. Det er selvfølgelig en nyhetsforståelse som ligger til grunn for plakaten, men NRK har også blitt felt for utsagn i barneprogrammer, underholdningsprogrammer og til og med humorprogrammer. Jeg mener at dokumentarer, som jo forsøker å si noe om virkeligheten, i hvert fall må finne seg i å bli vurdert etter ”vær varsom”-plakatens bestemmelser.

Sørenssen mener det bør være et rom også for de subjektive meningsytringene.

– Vi har en tradisjon for dokumentarfilmen som meningsytring. For å sammenligne med pressen, pressen tillater sterke og uimotsagte meningsytringer på kronikkplass. Jeg ser ikke hvorfor den subjektive og personlige dokumentaren ikke kan ha den samme retten. De opptrer i et forum som har all verdens ressurser til å gi plass til motsvar. Jeg ser ikke dette som noe slags forklaring på denne typen forhåndssensur som vi har sett i disse tilfellene.

 

Fjellfinnhua

Kalbakk sier at det Sørenssen omtaler som forhåndssensur er det han vil kalle redaktøransvar.

– Ytringsfrihet er ikke det samme som publiseringsplikt. Når man jobber med kontroversielt stoff vil enhver journalist innenfor NRK eller en annen mediebedrift, oppleve at redaktørene jobber med prosjektet underveis sammen med programskaperne. Jeg kan ikke gå inn for en måte å utøve mitt redaktøransvar på, som innebærer at de som har produsert ting utenfor NRK skal være fritatt fra de journalistiske krav vi stiller til alle innenfor NRK. Jeg ser det er noen paradokser i forhold til den frie kunstneriske ytring, men det er også viktig å huske at NRK er ikke det eneste stedet å vise frie ytringer. Jeg vil også presisere at det ikke er slik at vi stopper alt som er kontroversielt og vanskelig.

Odd Isungset er både tidligere leder for PFU, og tidligere leder for TV2s dokumentarfilmredaksjon. Han mener det er en stor misforståelse og betrakte PFU som et sensurorgan.

– Vi må huske hva som står i ”vær varsom”-plakaten. Der står det bl.a. at det er pressens samfunnsrolle å ivareta ytringsfriheten, å rette et kritisk søkelys på kritikkverdige forhold i samfunnet og beskytte enkeltmennesket mot overgrep. PFU er ikke et sensurorgan. PFU er tvert imot et organ som vil heie på det skikkelige håndverket og uttrykk som er i grenseland, så lenge det som blir tatt opp er av samfunnsvesentlig betydning. Det viktige her blir forvaltningen av redaktøransvaret. Dette krever at det finnes redaktører i NRK og TV2, som ser det som sin plikt og glede å vise uttrykk som kan skape debatt, og at de forvalter dette sammen med filmskaperne slik at filmene er innenfor regelverket, men allikevel skaper debatt. Det vi ser nå med Fjellfinnhua og Helsefabrikken, er først og fremst et uttrykk for særdeles slett redaktørarbeid.

ALTERNATIV TIL ”VÆR VARSOM”-PLAKATEN
Hans Marius Graasvold er jurist med yringsfrihet som spesialområde. Han har vært inne på muligheten for å lage et nytt sett etiske kjøreregler for dokumentarfilm og sakprosa, et alternativ til PFU og ”Vær varsom”-plakaten.

– ”Vær varsom”-plakaten brukes i dag på den måten at tv-kanalen må tåle å bli klaget inn for PFU hvis de har sendt en dokumentar som krenker noen av punktene. Det at det gjøres slik skaper noen problemer. Vi hadde en voldsom debatt for en tid tilbake da Erling Borgen skulle sende Et lite stykke Norge. Han gikk knallhardt ut i mediene og mente NRK drev med vikarierende argumentasjon. De pekte på "vær varsom"-plakaten og redaktøransvaret, og brukte det som en unnskyldning for å gjøre endringer han mente var motivert av henvendelser fra Aker Kværner. For å ta unna for slikt press, har min tanke vært at man heller kunne flytte ansvaret fra TV-kanalen over på regissøren. Da slipper man denne forhåndssensuren som enkelte opplever.

I tillegg til at ansvaret flyttes vil også retningslinjene være spesielt tilpasset dokumentarfilm. Men hvordan stiller NRK seg til et slikt forslag?
 

– Det kommer veldig an på hva det regelverket vil inneholde. Jeg mistenker at det må ligne ganske mye på "vær varsom"-plakaten i forhold til hvordan man forholder seg til sterke beskyldninger og så videre, sier Kalbakk.

Han legger til at han er positiv til ideen, og gjerne vil følge den videre. Bjørn Sørenssen er ikke like positiv til forslaget.

– Jeg finner det lettere komisk med tanken på et sett med regler for kunstnerisk selvsensur. Det høres ut som et godt utgangspunkt for et komi-program, sier han.

– Jeg tror det rette forumet for denne typen problemstillinger er å opprettholde en livlig offentlig diskusjon omkring dem. Det oppsto blant amerikanske dokumentarfilmskapere en aktiv diskusjon omkring etiske problemstillinger i kjølvannet av Michael Moores Bowling for Columbine. Jeg tror den typen debatt og den appellen til menneskets generelle anstendighetsfølelse er nok. Jeg ser ikke behovet for et detaljert regelverk.

Isungset er heller ikke så positiv til ideen.

– Vi trenger ikke flere råd og flere utvalg som skal sitte og vurdere hva andre lager. Det jeg tror kunne vært bra var om det fantes en fagkyndig person knyttet til Produsentforeningen som kjente dette området. En person frittstående produsenter kunne henvende seg til i forhold til de problemstillingene en kommer ut for. Denne personen kunne i neste runde hjelpe produsentene om de havnet i konflikt med feige redaktører.

 

VILKÅRENE FOR KRITISK DOKUMENTAR
Men hvordan er vilkårene for den samfunnskritiske dokumentaren? Gjør TV-kanalenes frykt for PFU at de samfunnskritiske dokumentarene ikke kommer gjennom?


– Jeg tror det er mange som vegrer seg for å lage dokumentarer som kan oppfattes som problematiske. Jeg tror absolutt at vi har blitt for politisk korrekte, sier Guro Saniola Bjerk.

– Med tanke på finansiering og distribusjon er du nødt til å holde deg innenfor visse grenser. Jeg er avhengig av å få inn penger og da legges det føringer på de pengene jeg får.
 

Isungset mener debatten gir et litt feilaktig bilde av virkeligheten.

– En får et inntrykk gjennom disse debattene av at det lages en bråte samfunnskritiske, subjektive dokumentarer som står og banker på døra og stoppes av en sensur-mur. Sånn er ikke virkeligheten. Mitt inntrykk er at det blir laget veldig lite. Det som lages er relativt safe. Det er veldig mange personhistorier om noen som har opplevd et eller annet traumatisk.

– Hvorfor er det ikke flere som lager filmer som virkelig er samfunnskritiske, som skaper debatt og provoserer? Det er mulig det skyldes en safing i bransjen. Det kan også hende at det å lage god samfunnskritikk er så krevende at du må være en del av et stort redaksjonelt miljø med en redaktør som tør å ta støyten. I de aller fleste land er det slik at den journalistiske samfunnskritiske dokumentaren i all hovedsak lages internt i redaksjoner som har denne forankringen, og som har ressurser til å la dyktige researchere jobbe i lang tid med stoffet. Det er et sammensatt problem, men det er et tankekors at det lages så lite samfunnskritisk dokumentar.

 

LES MER OM DEBATTEN RUNDT HELSEFABRIKKEN:

Politisk spill om dokumentar?

Klipper overstyrt av NRK på Helsefabrikken

Produsent av Helsefabrikken svarer

 

LES MER OM DEBATTEN RUNDT FJELLFINNHUA:

Kraftig kritikk mot Fjellfinnhua

Fjellfinnhua skaper debatt

Fjellfinnhua utsatt igjen

Myten om det objektive blikket

One Response to Sensur og selvsensur

  1. Jeg er ikke enig i utsagnet til Guro Saniola Bjerk som sier at det er et problem at filmskapere «tvinges til å jobbe journalistisk og å følge ”vær varsom”-plakaten».

    Problemet ligger ikke i «vær varsom plakaten» sin utforming, men at frykten for PFU fører til at TV-stasjonene bøyer av fra press.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY