2011 – et blodrødt år?

Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund tror 2011 blir et blodrødt år der produksjonsselskaper og filmarbeidere som jobber på kreditt vil møte harde økonomiske realiteter.

Med et rekordhøyt antall norske kinopremierer og en høy andel lavbudsjettfilmer er arbeidskreditt-problematikken igjen svært aktuell i den norske filmbransjen. Mange filmarbeidere satser deler av sin lønn som arbeidskreditter, og i et år med så stor konkurranse om kinopublikummet er sjansene for å tjene inn igjen pengene svært små.

– Jeg tror 2011 blir et blodrødt år der både produksjonsselskaper og de som har gitt kreditter kommer til å oppleve harde økonomiske realiteter. Ingen er tjent med det, sier Sverre Pedersen, leder av Norsk Filmforbund.

– Å være profesjonell betyr at man får betalt det man gjør. En amatør kan være glimrende faglig sett og lage flotte ting, men da er det en hobby. Velger du å skulle leve som filmarbeider, har du tatt et valg om å være profesjonell, det vil si at du skal ha betalt for det du gjør. Da må ikke bransjen legge opp til en politikk hvor man ikke får betalt.

Pedersen understreker at Filmforbundet er dypt skeptisk til arbeidskreditter.

– Tradisjonelt har det primært vært manus og regi som har blitt bedt om å gå inn med arbeidskreditter. Med de siste årenes lavbudsjettfilmer har man sett at hele staben blir bedt om å gå inn med arbeidskreditter. Hvis du legger inn lønnen din som kreditt har du egentlig ikke noe å leve av, da må du leve av mor og far eller ektefelle. Det er helt urimelig at man skal legge inn levebrødet som en del av finansieringen.


ØKONOMISK RISIKOSPORT

Pedersen karakteriserer praksisen med kreditter som en ekstrem risikosport.


– Når Tomme Tønner blir sett av 118 000 på kino og selger rundt 63 000 dvder og produsenten hevder at staben kan få tilbake 7,7 % av arbeidskreditten de har lagt inn, er det for meg et bevis på at enten er dette rent lureri, eller så er det faktisk ikke mulig å få tilbake pengene sine når man går inn med arbeidskreditter.

Pedersen mener dagens system forfordeler investorene som går inn med penger, fremfor filmarbeiderne som satser sin egen lønn.

– Det er slik at de som har gått inn med cash i filmen er de som får pengene først tilbake. De skal ha tilbake 100 % før arbeidskredittene kan betales, og i tillegg skal de begynne på sin avkastning parallelt med at arbeidskredittene betales tilbake. Etterhåndsstøttesystemet i Norge gjør at de som investerer penger har nesten 100 % garanti på å få pengene tilbake, mens de som går inn med arbeidskreditt har veldig liten sikkerhet. For de på toppen er det ”liscence to print money”, mens for de som satser levebrødet sitt er det en russisk rulett med 5 kuler i løpet.


– Jeg har ikke noe i mot at en vennegjeng, som skaperne av Mongoland eller Kill Buljo, gjør et stunt og lager en film på denne måten. Der er premisset at vi er en vennegjeng som gjør en kul feriejobb og går dette bra så får alle sin bit av kaken, går det ikke bra så har vi hatt en hyggelig ferie. Det synes jeg er helt greit, men når en bransje som påberoper seg å være profesjonell baserer produksjonen på kreditter er det riv ruskende galt.

Pedersen mener det vil kunne løse situasjonen om NFI setter knallharde premisser for filmene de støtter og at også filmene som søker etterhåndsstøtten må forholde seg til disse kravene.

– Det må være krav om krystallklare avtaler, som tar utgangspunkt i bransjens kjøreregler når det gjelder tariffavtaler, standardkontrakt og så videre. De som da på opplyst grunnlag velger å gå inn med kreditter må også ha en avkastning lik den beste avkastningen til andre som investerer i filmen. Jeg håper at bransjen og bransjens organisasjoner kan gå i en dialog med NFI og finne løsninger som gjør det mulig å lage lavbudsjettfilmer på en anstendig måte.

FOR HØYT VOLUM
Men er det mulig å komme arbeidskredittene til livs når volumet av filmer er så mye høyt?

– Jeg tror ikke noen er tjent med et volum på opp i mot 40 filmer i året. Publikum, kinosystemet, distributørene og markedsføringen er ikke klare for et så høyt volum. Jeg tror ikke det er noe vi skal strekke oss etter på det nåværende tidspunkt. Jeg tror vi skal jobbe for å lage høykvalitetsfilmer i en mengde som bransjen kan håndtere på en skikkelig måte.

Ivar Køhn, avdelingsdirektør i Utviklings- og produksjonsavdelingen, er også enig i at det høye volumet er problematisk.

– Staten kan ikke finansiere 40 filmer i året innenfor dagens rammer. Målsettingen er 25 kinofilmer, og selv det er det egentlig for lite penger til i dag med dagens produksjonsbudsjetter, sier Køhn.

– Når volumet øker blir behovet for privat kapital større. Da er det et spørsmål om det finnes nok privat kapital og om det finnes nok publikum til at filmene kan tjene inn igjen egenkapitalen. Hvis volumet øker uten at de samlede inntektene øker, kommer noen til å tape.

Køhn mener arbeidskreditter alltid har vært en viktig del av egenkapitalen og at det vil fortsette å være sånn.

– Spesielt folk som er nye i bransjen ønsker å vise at de tror på prosjektet sitt og vil være med å satse sammen med investorene. Dette vil nok fortsette å være en del av bransjen. Det folk må vite er at dette innebærer en reell økonomisk risiko for den enkelte.

For å få godkjent lønnskreditter hos NFI må man betale skatt og arbeidsgiveravgift av hele summen.

– Du kan ikke sette skattevesenet i kreditt. Det samme gjelder moms for leverandører som går inn med kreditt. Dette er viktig å vite for arbeidstakere, du betaler ikke bare skatt for det du får utbetalt i lønn, men også for det du går inn med i kreditt.

– Vi kan ikke hindre at folk lager film på lavt budsjett og med store kreditter. Men de filmene som NFI skal gi tilskudd må være finansiert opp på en ordentlig måte. Vår utfordring er snarere å finne veier for lavbudsjettsfilmene til å komme kjappere gjennom systemet vårt, samtidig som vi sørger for at prosjektene følger de vanlige retningslinjene. Det finnes en energi i disse prosjektene som er viktig å ta vare på.

NYE VEIER TIL LANGE FILMER
Køhn forteller at NFI jobber med å få på plass en ny ordning for lavbudsjettfilmer.

– Vi har nå sendt vår budsjettsøknad for 2012, hvor vi søker om 20 millioner kroner til en ny ordning for lavbudsjettfilm – Nye veier til lange filmer. I likhet med de andre ordningene i ”nye veier” vil dette bli en talentordning. Det er foreløpig flere forbehold i forhold til dette. Det er for det første ikke sikkert at vi får penger til det. Det andre er at vi må finne ut hvordan vi skal løse en slik ordning best mulig, dette er vi i dialog med flere aktører i bransjen om.

– Vi ser at det er et behov for en slik ordning. Det er mange nye talenter som kommer til NFI, som ønsker å få små beløp til lavbudsjettfilmer. Det vil være bra å få til et system som fanger opp dette.

Køhn mener behovet er stort fordi det har blitt veldig høye krav i de andre støtteordningene NFI har.

– Det er tøff konkurranse og det har blitt vanskeligere å debutere. Vi har mange sterke aktører som har laget en del filmer og vi må sørge for at de får en kontinuitet i sin produksjon. Dermed har vi havnet i samme situasjon som Sverige og Danmark var i for noen år tilbake, hvor nåløyet for debutanter har blitt for trangt. Vi trenger en ordning hvor vi kan få frem nye stemmer, uten at den økonomiske risikoen for produsenten blir urimelig høy.
 

2 kommentarer til 2011 – et blodrødt år?

  1. Det er veldig bra hvis det kommer en ordning som «Nye veier til lange filmer», men jeg håper den ikke bare vil gjelde for debutanter/unge talenter. Nåløyet i konsulentordningen kan være trang også for etablerte regissører, og det kan være en fin måte å holde kontuinitet i arbeidet sitt på å gjøre en lavbudsjettsfilm innimellom. Det kan også være kreativt stimulerende å tenke «lite», og derfor viktig for den kunstneriske utviklingen til en regissør. Thomas Robsahm skrev nettopp en artikkel i Rushprint hvor han mente at hvis vi skal få frem like dyktige og anerkjente regissører som Danmark, så bør det gå færre år mellom hver gang en regissør kommer med ny film (som i tilfellet Susanne Bier). Det lages bare 6-7 filmer gjennom konsulentordningen hvert år og vi er mange regissører som bare kommer til å lage «konsulentfilmer» i vår karriere, så «Nye veier til lange filmer» kan og bør være et alternativ mens man «står i kø» – enten det er for film nummer en, to eller fem.

    OBS! Det må samtidig være mulig å fortsatt debutere gjennom konsulentordningen. Nå tror jeg mange regissører som venter på sin langfilmdebut har inntrykk av at de må gjøre lavbudsjettsfilm for å få realisert prosjektet sitt. Det er ikke alle regissører og regivisjoner som er skodd for lavbudsjett. Noen etablerte regissører har sikkert godt av å gjøre en lavbudsjett mens en debutant får sjansen til å gjøre en film for 20 mill. Det må være like mye rom for nye Rønning/Sandberg-regissører som for undertegnende.

  2. Filmindustrien i Norge kan minne om bistand til fattige. Filmskaperne har et arbeid som er veldig usikkert og man lærer ikke å bli selvstendig. Man trenger å lære like mye om næringsetablering som sitt fagfelt. Vi driver butikk på lik linje som en klesforretning. Vi skaper et produkt som selges og som skal gi fast inntekt til de som jobber med film. Så spørsmålet er… hvordan drive en inntektsbringende filmindustri?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2011 – et blodrødt år?

Sverre Pedersen i Norsk Filmforbund tror 2011 blir et blodrødt år der produksjonsselskaper og filmarbeidere som jobber på kreditt vil møte harde økonomiske realiteter.

Med et rekordhøyt antall norske kinopremierer og en høy andel lavbudsjettfilmer er arbeidskreditt-problematikken igjen svært aktuell i den norske filmbransjen. Mange filmarbeidere satser deler av sin lønn som arbeidskreditter, og i et år med så stor konkurranse om kinopublikummet er sjansene for å tjene inn igjen pengene svært små.

– Jeg tror 2011 blir et blodrødt år der både produksjonsselskaper og de som har gitt kreditter kommer til å oppleve harde økonomiske realiteter. Ingen er tjent med det, sier Sverre Pedersen, leder av Norsk Filmforbund.

– Å være profesjonell betyr at man får betalt det man gjør. En amatør kan være glimrende faglig sett og lage flotte ting, men da er det en hobby. Velger du å skulle leve som filmarbeider, har du tatt et valg om å være profesjonell, det vil si at du skal ha betalt for det du gjør. Da må ikke bransjen legge opp til en politikk hvor man ikke får betalt.

Pedersen understreker at Filmforbundet er dypt skeptisk til arbeidskreditter.

– Tradisjonelt har det primært vært manus og regi som har blitt bedt om å gå inn med arbeidskreditter. Med de siste årenes lavbudsjettfilmer har man sett at hele staben blir bedt om å gå inn med arbeidskreditter. Hvis du legger inn lønnen din som kreditt har du egentlig ikke noe å leve av, da må du leve av mor og far eller ektefelle. Det er helt urimelig at man skal legge inn levebrødet som en del av finansieringen.


ØKONOMISK RISIKOSPORT

Pedersen karakteriserer praksisen med kreditter som en ekstrem risikosport.


– Når Tomme Tønner blir sett av 118 000 på kino og selger rundt 63 000 dvder og produsenten hevder at staben kan få tilbake 7,7 % av arbeidskreditten de har lagt inn, er det for meg et bevis på at enten er dette rent lureri, eller så er det faktisk ikke mulig å få tilbake pengene sine når man går inn med arbeidskreditter.

Pedersen mener dagens system forfordeler investorene som går inn med penger, fremfor filmarbeiderne som satser sin egen lønn.

– Det er slik at de som har gått inn med cash i filmen er de som får pengene først tilbake. De skal ha tilbake 100 % før arbeidskredittene kan betales, og i tillegg skal de begynne på sin avkastning parallelt med at arbeidskredittene betales tilbake. Etterhåndsstøttesystemet i Norge gjør at de som investerer penger har nesten 100 % garanti på å få pengene tilbake, mens de som går inn med arbeidskreditt har veldig liten sikkerhet. For de på toppen er det ”liscence to print money”, mens for de som satser levebrødet sitt er det en russisk rulett med 5 kuler i løpet.


– Jeg har ikke noe i mot at en vennegjeng, som skaperne av Mongoland eller Kill Buljo, gjør et stunt og lager en film på denne måten. Der er premisset at vi er en vennegjeng som gjør en kul feriejobb og går dette bra så får alle sin bit av kaken, går det ikke bra så har vi hatt en hyggelig ferie. Det synes jeg er helt greit, men når en bransje som påberoper seg å være profesjonell baserer produksjonen på kreditter er det riv ruskende galt.

Pedersen mener det vil kunne løse situasjonen om NFI setter knallharde premisser for filmene de støtter og at også filmene som søker etterhåndsstøtten må forholde seg til disse kravene.

– Det må være krav om krystallklare avtaler, som tar utgangspunkt i bransjens kjøreregler når det gjelder tariffavtaler, standardkontrakt og så videre. De som da på opplyst grunnlag velger å gå inn med kreditter må også ha en avkastning lik den beste avkastningen til andre som investerer i filmen. Jeg håper at bransjen og bransjens organisasjoner kan gå i en dialog med NFI og finne løsninger som gjør det mulig å lage lavbudsjettfilmer på en anstendig måte.

FOR HØYT VOLUM
Men er det mulig å komme arbeidskredittene til livs når volumet av filmer er så mye høyt?

– Jeg tror ikke noen er tjent med et volum på opp i mot 40 filmer i året. Publikum, kinosystemet, distributørene og markedsføringen er ikke klare for et så høyt volum. Jeg tror ikke det er noe vi skal strekke oss etter på det nåværende tidspunkt. Jeg tror vi skal jobbe for å lage høykvalitetsfilmer i en mengde som bransjen kan håndtere på en skikkelig måte.

Ivar Køhn, avdelingsdirektør i Utviklings- og produksjonsavdelingen, er også enig i at det høye volumet er problematisk.

– Staten kan ikke finansiere 40 filmer i året innenfor dagens rammer. Målsettingen er 25 kinofilmer, og selv det er det egentlig for lite penger til i dag med dagens produksjonsbudsjetter, sier Køhn.

– Når volumet øker blir behovet for privat kapital større. Da er det et spørsmål om det finnes nok privat kapital og om det finnes nok publikum til at filmene kan tjene inn igjen egenkapitalen. Hvis volumet øker uten at de samlede inntektene øker, kommer noen til å tape.

Køhn mener arbeidskreditter alltid har vært en viktig del av egenkapitalen og at det vil fortsette å være sånn.

– Spesielt folk som er nye i bransjen ønsker å vise at de tror på prosjektet sitt og vil være med å satse sammen med investorene. Dette vil nok fortsette å være en del av bransjen. Det folk må vite er at dette innebærer en reell økonomisk risiko for den enkelte.

For å få godkjent lønnskreditter hos NFI må man betale skatt og arbeidsgiveravgift av hele summen.

– Du kan ikke sette skattevesenet i kreditt. Det samme gjelder moms for leverandører som går inn med kreditt. Dette er viktig å vite for arbeidstakere, du betaler ikke bare skatt for det du får utbetalt i lønn, men også for det du går inn med i kreditt.

– Vi kan ikke hindre at folk lager film på lavt budsjett og med store kreditter. Men de filmene som NFI skal gi tilskudd må være finansiert opp på en ordentlig måte. Vår utfordring er snarere å finne veier for lavbudsjettsfilmene til å komme kjappere gjennom systemet vårt, samtidig som vi sørger for at prosjektene følger de vanlige retningslinjene. Det finnes en energi i disse prosjektene som er viktig å ta vare på.

NYE VEIER TIL LANGE FILMER
Køhn forteller at NFI jobber med å få på plass en ny ordning for lavbudsjettfilmer.

– Vi har nå sendt vår budsjettsøknad for 2012, hvor vi søker om 20 millioner kroner til en ny ordning for lavbudsjettfilm – Nye veier til lange filmer. I likhet med de andre ordningene i ”nye veier” vil dette bli en talentordning. Det er foreløpig flere forbehold i forhold til dette. Det er for det første ikke sikkert at vi får penger til det. Det andre er at vi må finne ut hvordan vi skal løse en slik ordning best mulig, dette er vi i dialog med flere aktører i bransjen om.

– Vi ser at det er et behov for en slik ordning. Det er mange nye talenter som kommer til NFI, som ønsker å få små beløp til lavbudsjettfilmer. Det vil være bra å få til et system som fanger opp dette.

Køhn mener behovet er stort fordi det har blitt veldig høye krav i de andre støtteordningene NFI har.

– Det er tøff konkurranse og det har blitt vanskeligere å debutere. Vi har mange sterke aktører som har laget en del filmer og vi må sørge for at de får en kontinuitet i sin produksjon. Dermed har vi havnet i samme situasjon som Sverige og Danmark var i for noen år tilbake, hvor nåløyet for debutanter har blitt for trangt. Vi trenger en ordning hvor vi kan få frem nye stemmer, uten at den økonomiske risikoen for produsenten blir urimelig høy.
 

2 Responses to 2011 – et blodrødt år?

  1. Det er veldig bra hvis det kommer en ordning som «Nye veier til lange filmer», men jeg håper den ikke bare vil gjelde for debutanter/unge talenter. Nåløyet i konsulentordningen kan være trang også for etablerte regissører, og det kan være en fin måte å holde kontuinitet i arbeidet sitt på å gjøre en lavbudsjettsfilm innimellom. Det kan også være kreativt stimulerende å tenke «lite», og derfor viktig for den kunstneriske utviklingen til en regissør. Thomas Robsahm skrev nettopp en artikkel i Rushprint hvor han mente at hvis vi skal få frem like dyktige og anerkjente regissører som Danmark, så bør det gå færre år mellom hver gang en regissør kommer med ny film (som i tilfellet Susanne Bier). Det lages bare 6-7 filmer gjennom konsulentordningen hvert år og vi er mange regissører som bare kommer til å lage «konsulentfilmer» i vår karriere, så «Nye veier til lange filmer» kan og bør være et alternativ mens man «står i kø» – enten det er for film nummer en, to eller fem.

    OBS! Det må samtidig være mulig å fortsatt debutere gjennom konsulentordningen. Nå tror jeg mange regissører som venter på sin langfilmdebut har inntrykk av at de må gjøre lavbudsjettsfilm for å få realisert prosjektet sitt. Det er ikke alle regissører og regivisjoner som er skodd for lavbudsjett. Noen etablerte regissører har sikkert godt av å gjøre en lavbudsjett mens en debutant får sjansen til å gjøre en film for 20 mill. Det må være like mye rom for nye Rønning/Sandberg-regissører som for undertegnende.

  2. Filmindustrien i Norge kan minne om bistand til fattige. Filmskaperne har et arbeid som er veldig usikkert og man lærer ikke å bli selvstendig. Man trenger å lære like mye om næringsetablering som sitt fagfelt. Vi driver butikk på lik linje som en klesforretning. Vi skaper et produkt som selges og som skal gi fast inntekt til de som jobber med film. Så spørsmålet er… hvordan drive en inntektsbringende filmindustri?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY