Anne Gjelsvik

The Pacific
Denne krigsserien slipper ikke taket, aldri har jeg opplevd krig så fysisk, aldri har jeg slitt slik med å få voldelige scener av netthinnen. Jeg kommer til å bruke 2011 på å gruble på hvorfor, ved siden av ”based on a true story”-elementet, akkurat disse krigsgrusomhetene framstår som så grusomme for meg.

Lyden av Alexander Desplat
Jeg må innrømme at han ikke var min egen oppdagelse, og det var ikke første gangen jeg hørte ham heller, men 2010 ble det året jeg HØRTE Alexander Desplat for første gang. Dersom det finnes et lydspor til 2010, må det være hans, i Profeten, Den fantastisk Mikkel Rev og Skyggen. Men også, en av mine fineste opplevelser i forelesningssalen dette året, og under eksamenslesningen i etterkant, er knyttet til analyser av hans musikk i den underkjente Birth.

Michael Fassbender i Fish Tank
Når Michael Fassbender står i døra i Fish Tank. Det er noe med nytt år, nye filmer, nye forventninger og TIFF der jeg så filmen første gangen. Og så har det noe med meg og det britiske å gjøre. Øyeblikket når sinte femtenårige Mia ser morens kjæreste, spilt av Fassbender, for første gang i kjøkkendøra, fanger for meg forholdet mellom forventninger og forferdelse perfekt. I festivalrusen hadde jeg glemt at en av mine favorittskuespillere var med i filmen, og der sto han, og jeg visste at dette kom til å bli veldig bra, og veldig vondt. Mitt filmår startet med britisk realisme på sitt beste med dette vonde mannsportrettet og sluttet på samme måte med Shane Meadows This is England 86.

Les Anne Gjelsviks innlegg på Rushprint.no
 

Arne Berggren

Breaking Bad, sesong tre – episoden med fluen i laboratoriet. Jeg digger hvor store sjanser de tar og hvor forskjellige grep de kan gjøre innen en og samme serie. Jeg skulle likt å se en norsk produsent velsigne et manus på en snau time med to mann og en flue.

Da jeg oppdaget den amerikanske konspirasjonsserien Rubicon som av en eller annen grunn ingen snakker om. Fantastisk bruk av location, noen fantastiske karakterer og i det hele tatt en eim av New York man sjelden ser.

Å se første råklipp av den første episoden av Hvaler jeg hadde regi på. Opplevelsen av at det så ut som tv-drama, helt på ordentlig. Merkelig øyeblikk.

Les Arne Berggrens innlegg på Rushprint.no

Siri Senje

Ingar Helge Gimle som Sven O. Høiby ( i En Helt Vanlig Dag på Jobben )
Ingar Helge Gimles fornemme portrettkunst ble et av fjorårets kunstneriske høydepunkter. Hans detaljrike tolkning representerer dessuten en type  karakterarbeid og skuespillerteknikk som er velutviklet i norsk teater, men mindre synlig i nyere, norsk filmrealisme. Der får et sterkt, men noe overforbrukt skuespillerlag av ”thirtysomethings” ofte praktisere faget innen et såpass typecast rollegalleri at de til tider blir mer gjenkjennelige som sin egen personlighetsmerkevare enn som unike, diktede karakterer.  En laidback hyperrealisme fører hyppig til replikkføring som krever Mastergrad i leppelesing. Forfattere og regissører: Skriv mer komplekse roller, gi skuespillerhåndverket mer oppmerksomhet på settet og bruk nestorene!  Jorunn Kjellsbys karaktertegning i En Ganske Snill Mann er et annet prakteksempel.

Liv Ullman-symposiet
I tillegg til å gjøre ære på Norges store filmdiva, representerte symposiet Performing Reflection noe nytt og lødig fra NFI’s side. Et internasjonalt smørgåsbord av filmfaglig føde er ikke hverdagskost i bransjen. Gjester som Jan Troell, Ghita Nørby, James Schamus, Jasmila Žbani? og Helen Jacey, samt den frittalende filmstjernen selv, ga arrangementet kvalitet og dybde. Eneste skår i gleden var alle de nostalgiske referansene til Ingmar Bergman som stjal oppmerksomhet, både fra hovedtemaet og æresgjesten.  Ellers, god næring til sultne små grå. Kjære NFI – mer av dette!

Dugnad for Haiti, Operaen  
Tolv dager etter at jordskjelvet rammet Haiti samlet konsertdugnaden 1400 mennesker, en rad flotte artister og rundt 22 millioner kroner. Suksessen og den fantastiske stemningen inspirerte til en rekke arrangementer landet rundt.  Initiativtaker og primus motor var filmregissør  Alexander Eik,  en mann mange var stolte av å kalle kollega den kvelden. Varm takk til Eik for prima minnestoff! Måtte samfunnsengasjement smitte over på både på bransjen og på filmene våre.

Les Siri Senjes innlegg på Rushprint.no

Mariken Halle

Da jeg så Lillehammers eksamensfilmer på Cinemateket i Oslo. Fredag, regissert av Eirik Svensson og produsert av Moa Liljedahl, er en film som fanger språket og det komplekse i det å være ung på en måte jeg ikke har sett i norsk fiksjonsfilm før.  

Eksaminasjonen på skolen da jeg satt der og ikke klarte la være å gråte lenger og Hanna i klassen tok opp kampen med opponentene og sa til dem at de hadde behandlet meg annerledes enn guttene. De hadde sagt at jeg ikke skulle være en snill jente og slutte å ha hodet på snei. Etter at jeg hadde laget en 110 min. lang eksamensfilm som er mye, men ikke snill.

Remi A. Hovens avslutningsprosjekt på Konsthögskolan Valand i Gøteborg. Han kom tilbake fra en vandring han la ut på 17. mai. I en og en halv time fortalte han sin historie for oss. Han hadde vært i sjømannskirken i Gøteborg og hørt en gammel mann fortelle om Torgny Segerstedt som ga ut aviser mot nazismen under hele krigen. Selv om den svenske kongen ba ham igjen og igjen om å slutte. Ingen fikk filme, så det er bare vi 40 som var der som fikk oppleve det. Og jeg tenkte at dette føles så nytt. En så original måte å presentere noe på. Den eldste måten av dem alle.

Bonus:
Wide Blue Yonder på Filmfestivalen i Haugesund. Jeg var fyllesyk og hadde skjelvinger i venstre hånd, så jeg trodde jeg satt der og døde av hjerteinfarkt. Jeg sov en del, men jeg husker kisten det stod Skip på, voiceoveren som fortalte om ”The smugglers of Haugesund” og to skuespillere som flørtet på et seilbrett i en gymsal. Om den skal på kino er det bare å ta sin plass.

Les Mariken Halles innlegg på Rushprint.no