Den norske filmens utfordringer

Norsk film hadde rekordhøy markedsandel i 2010 og er inne i et år med rekordmange premierer. Rushprint har snakket med tre norske produsenter om hva de mener blir de største utfordringene i 2011.

Eric Vogel, produsent i Tordenfilm.
Den største utfordringen for 2011, hvis vi ser bransjen i helikopterperspektiv, er at vi må bli flinkere på digital distribusjon. Vi begynner å få en del VOD-tilbud i Norge, men vi ligger langt etter i forhold til kontinentet og Nord-Amerika. Hvis du ser på MUBI, Voddler og iTunes er tilbudet av norske filmer altfor dårlig. Mange av de andre VOD-alternativene er også for dårlige, vi må ha tilbud som er plattformuavhengige og leverandøruavhengige. Sagt på en annen måte: Når filmene jeg produserer skal ut på hjemmevideo ønsker jeg at de skal være tilgjengelige på en lovlig, rimelig og teknisk ukomplisert måte for hvem som helst, hvor som helst og på hvilken som helst plattform. Jeg mener det er den mest effektive måten å bekjempe ulovlig fildeling på – å gi folk langt bedre muligheter til å være lovlydige publikummere enn de har i dag. Hvis vi skal få til dette, krever det at vi klarer å se bransjen i et mer helhetlig perspektiv. For å hjelpe oss å holde dette perspektivet tror jeg også det kan være vesentlig at staten engasjerer seg i for eksempel en nøytral utredning av publikums ønsker og behov. NFI ga Produsentforeningen i 80-årsgave et seminar om nettopp digital distribusjon, det synes jeg er veldig positivt. Jeg ønsker at Produsentforeningen og bransjen forøvrig virkelig tar tak i dette i 2011.

Vi går inn i et år med rekordmange filmer, det er klart at konkurransen blir knallhard. Jeg er i utgangspunktet optimist, og er i hvert fall sikker på at publikum blir godt ivaretatt med et så stort tilbud. Det kan også gjøre at vi skjerper oss mer i forhold til markedsføringen av filmene, og at vi blir tydeligere i kommunikasjonen med publikum. Det er for tidlig å si hvordan det går, dette må vi bare prøve så kan vi evaluere det i etterkant.

Jeg håper også at alt som har kommet frem i fjorårets filmdebatter blir tatt videre, at også kritikerstanden tar det alvorlig og at de evaluerer seg selv. For at vi skal bli bedre til å lage film er vi avhengig av å ha en god dialog med kritikerne.

Det blir en utfordring å holde på den rekordhøye norske markedsandelen fra i år. Det er positivt å se at selv i et kino-år som 2010, med generell nedgang i besøk, gjør norsk film det bra. Den tendensen må vi kjempe for å holde, og forhåpentligvis klarer vi det. Norsk film leverer bra og variert, vi har filmer i alle sjikt, alt fra smale, kunstnerisk ambisiøse produksjoner til brede blockbustere. Det synes jeg er helt topp, og jeg håper at utviklingen i bransjen er bærekraftig.


Karin Julsrud, produsent i 4 ½

Den store tilbakevendende utfordringen er å skaffe nok penger til filmene som skal lages. Det er blitt veldig mye tøffere. Jeg synes det er spennende at vi går inn i et år med rekordmange premierer. Det gir et bilde av at det er mange som vil lage film, og konkurransen blir deretter. Det er mange gode filmprosjekter som aldri blir realisert. Samtidig er det bra at det er beinhard konkurranse. Slik skal det være. Det skjerper oss alle.

Det er utfordrende at vi i år får en bølge av en ny type “independent-filmer”, som går utenfor det ordinære støttesystemet til NFI. Det sier også noe om hvordan situasjonen har blitt. For mange mer virker det i dag bortimot umulig å komme gjennom systemet. Man må helst ha både godt med cash, et velvillig, godt opparbeidet kontaktnett og være et etablert produksjonsselskap.

Vi må også se på hvordan støttesystemet fungerer, jeg er ikke sikker på om det fungerer optimalt. Jeg opplever at tilskuddsmidlene har blitt spredt over for mange spesialordninger, konsulentene (som nå bare er to) sitter på få kroner å dele ut til den såkalt uavhengige ikke-kommersielle filmen og pengene er i tillegg bundet opp i et altfor langt tidsperspektiv. Alt dette gir lite rom for fleksibilitet. Hvis det ramler inn et spennende prosjekt til meg, som har alt i seg til å kunne bli film innenfor et år, så er det i dag ikke mulig å få til og man ser selvfølgelig på muligheten for å gå utenom støttesystemet. Sånn var det ikke for bare noen få år siden. Dette kan være en sunn utvikling, men også et tegn på at noe er grunnleggende galt med “systemet”.

Det som kanskje blir den største utfordringen med det høye antallet filmer er distribusjon. Hvem skal distribuere alle disse filmene? Vi har svært få distributører og de vil få veldig mange filmer å ta hånd om. Det sier seg selv at det blir en nokså umulig oppgave. En konsekvens blir at flere produksjonsselskap oppretter egne markedsføringsavdelinger og gjør mer av den jobben distributøren tidligere gjorde. Samtidig gjør digitaliseringen at vi står overfor utfordringer som krever mye nytenking på dette området. Hva med f. eks å lansere film på kino og på DVD samtidig? Jeg gleder meg til å følge den første filmen som våger det.

Vi går et spennende år i møte fordi det er helt uforutsigbart hvordan det kommer til å gå, både for den enkelte filmen, men også for det totale. Håper vi får noen knallsuksesser av både små og store filmer og at vi alle utfordres til å tenke nytt, offensivt og også ekspansivt.

Finn Gjerdrum, produsent i Paradox
Jeg tenker at det er ikke noen utfordringer som er nye av året. Det handler om å lage film med bedre kvalitet og nå ut til flere publikummere. Det er det vi jobber for konstant. Klarer vi å nå ut til et større publikum kan vi bruke dette til å argumentere for å få økt den samlede støtten til filmproduksjon. For vi har for lite penger til å lage film i Norge. For å gjøre noe med det må vi bare fortsette å bevise at vi kan levere.

Hvis vi skal opprettholde den høye markedsandelen fra 2010 må vi utvide publikumsspekteret og lage film for hele det brede publikummet. Vi har vært for snevre i den norske bransjen. Det er fortsatt et stort uutnyttet potensial i det norske kinopublikummet. Folk har god råd og bruker mye penger på fritidsaktiviteter som kino.

Det er en ny og interessant situasjon at det blir så mange premier. Jeg tror ikke på påstandene om at de norske filmene vil kanibalisere hverandre. Det blir spennende å se hva slags forretningsmodeller som ligger til grunn for de nye filmene, og hvor sunne de er. Vil det være nye modeller som revitaliserer bransjen, eller er det usunne forretningsmodeller? Vi kan ikke lage film uten gode forretningsmodeller.
 

1 kommentar til Den norske filmens utfordringer

  1. Til Karin: Det er fullt mulig for et prosjekt å få en rask prosess gjennom konsulentsystemet også i dag. Både Jeg reiser alene og Oslo, 31. august er eksempler på dette.
    Av de prosjektene jeg har gitt produksjonstilskudd så langt, er det kun ett som har hatt en lengre utviklingsperiode (hos meg).

    Men i en situasjon der vi kun har midler til å støtte ca. 5%
    av søknadene vi mottar, vil mange prosjekter havne i en posisjon der de risikerer å være i utvikling lenge uten å nå helt opp de gangene vi gir produksjonsstøtte.

    Antall søknader har økt voldsomt på få år, og vi har som konsulenter midler til å gi tilskudd til kun 3-4 filmer hver pr. år.

    En stor frustrasjon i bransjen har vært at midlene ofte var brukt opp uten at alle var klar over når dette skjedde. Dette har vi ønsket å endre ved å synliggjøre for alle når det tas en avgjørelse, samt skjerpe konkurransen frem mot denne datoen. Det betyr ikke at det er innført frister for søkerne – kun for oss selv. Eneste problemet jeg kan se med dette er den ene gangen det dukker opp et opptaksklart manus som blir skadelidende av ikke å bli fullfinansiert innenfor et halvt år. Dette skjer sjelden eller aldri.

    At det nå kun er to konsulenter skyldes den nye pakkefinansieringsordningen som gir enkelte regissører/produsenter en avtale på 2-3 filmer uten innblanding fra konsulent. Denne spesialordningen er med på å sikre noe vi sårt har manglet i Norge, nemlig kontinuitet og mulighet for langsiktig planlegging.

    Men alle ordninger i NFI må evalueres. Mange i bransjen ønsker spesialordninger, men spør vi oss ofte nok om de faktisk fungerer etter hensikten? Her må NFI og bransjen være i kontinuerlig og konkret dialog.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den norske filmens utfordringer

Norsk film hadde rekordhøy markedsandel i 2010 og er inne i et år med rekordmange premierer. Rushprint har snakket med tre norske produsenter om hva de mener blir de største utfordringene i 2011.

Eric Vogel, produsent i Tordenfilm.
Den største utfordringen for 2011, hvis vi ser bransjen i helikopterperspektiv, er at vi må bli flinkere på digital distribusjon. Vi begynner å få en del VOD-tilbud i Norge, men vi ligger langt etter i forhold til kontinentet og Nord-Amerika. Hvis du ser på MUBI, Voddler og iTunes er tilbudet av norske filmer altfor dårlig. Mange av de andre VOD-alternativene er også for dårlige, vi må ha tilbud som er plattformuavhengige og leverandøruavhengige. Sagt på en annen måte: Når filmene jeg produserer skal ut på hjemmevideo ønsker jeg at de skal være tilgjengelige på en lovlig, rimelig og teknisk ukomplisert måte for hvem som helst, hvor som helst og på hvilken som helst plattform. Jeg mener det er den mest effektive måten å bekjempe ulovlig fildeling på – å gi folk langt bedre muligheter til å være lovlydige publikummere enn de har i dag. Hvis vi skal få til dette, krever det at vi klarer å se bransjen i et mer helhetlig perspektiv. For å hjelpe oss å holde dette perspektivet tror jeg også det kan være vesentlig at staten engasjerer seg i for eksempel en nøytral utredning av publikums ønsker og behov. NFI ga Produsentforeningen i 80-årsgave et seminar om nettopp digital distribusjon, det synes jeg er veldig positivt. Jeg ønsker at Produsentforeningen og bransjen forøvrig virkelig tar tak i dette i 2011.

Vi går inn i et år med rekordmange filmer, det er klart at konkurransen blir knallhard. Jeg er i utgangspunktet optimist, og er i hvert fall sikker på at publikum blir godt ivaretatt med et så stort tilbud. Det kan også gjøre at vi skjerper oss mer i forhold til markedsføringen av filmene, og at vi blir tydeligere i kommunikasjonen med publikum. Det er for tidlig å si hvordan det går, dette må vi bare prøve så kan vi evaluere det i etterkant.

Jeg håper også at alt som har kommet frem i fjorårets filmdebatter blir tatt videre, at også kritikerstanden tar det alvorlig og at de evaluerer seg selv. For at vi skal bli bedre til å lage film er vi avhengig av å ha en god dialog med kritikerne.

Det blir en utfordring å holde på den rekordhøye norske markedsandelen fra i år. Det er positivt å se at selv i et kino-år som 2010, med generell nedgang i besøk, gjør norsk film det bra. Den tendensen må vi kjempe for å holde, og forhåpentligvis klarer vi det. Norsk film leverer bra og variert, vi har filmer i alle sjikt, alt fra smale, kunstnerisk ambisiøse produksjoner til brede blockbustere. Det synes jeg er helt topp, og jeg håper at utviklingen i bransjen er bærekraftig.


Karin Julsrud, produsent i 4 ½

Den store tilbakevendende utfordringen er å skaffe nok penger til filmene som skal lages. Det er blitt veldig mye tøffere. Jeg synes det er spennende at vi går inn i et år med rekordmange premierer. Det gir et bilde av at det er mange som vil lage film, og konkurransen blir deretter. Det er mange gode filmprosjekter som aldri blir realisert. Samtidig er det bra at det er beinhard konkurranse. Slik skal det være. Det skjerper oss alle.

Det er utfordrende at vi i år får en bølge av en ny type “independent-filmer”, som går utenfor det ordinære støttesystemet til NFI. Det sier også noe om hvordan situasjonen har blitt. For mange mer virker det i dag bortimot umulig å komme gjennom systemet. Man må helst ha både godt med cash, et velvillig, godt opparbeidet kontaktnett og være et etablert produksjonsselskap.

Vi må også se på hvordan støttesystemet fungerer, jeg er ikke sikker på om det fungerer optimalt. Jeg opplever at tilskuddsmidlene har blitt spredt over for mange spesialordninger, konsulentene (som nå bare er to) sitter på få kroner å dele ut til den såkalt uavhengige ikke-kommersielle filmen og pengene er i tillegg bundet opp i et altfor langt tidsperspektiv. Alt dette gir lite rom for fleksibilitet. Hvis det ramler inn et spennende prosjekt til meg, som har alt i seg til å kunne bli film innenfor et år, så er det i dag ikke mulig å få til og man ser selvfølgelig på muligheten for å gå utenom støttesystemet. Sånn var det ikke for bare noen få år siden. Dette kan være en sunn utvikling, men også et tegn på at noe er grunnleggende galt med “systemet”.

Det som kanskje blir den største utfordringen med det høye antallet filmer er distribusjon. Hvem skal distribuere alle disse filmene? Vi har svært få distributører og de vil få veldig mange filmer å ta hånd om. Det sier seg selv at det blir en nokså umulig oppgave. En konsekvens blir at flere produksjonsselskap oppretter egne markedsføringsavdelinger og gjør mer av den jobben distributøren tidligere gjorde. Samtidig gjør digitaliseringen at vi står overfor utfordringer som krever mye nytenking på dette området. Hva med f. eks å lansere film på kino og på DVD samtidig? Jeg gleder meg til å følge den første filmen som våger det.

Vi går et spennende år i møte fordi det er helt uforutsigbart hvordan det kommer til å gå, både for den enkelte filmen, men også for det totale. Håper vi får noen knallsuksesser av både små og store filmer og at vi alle utfordres til å tenke nytt, offensivt og også ekspansivt.

Finn Gjerdrum, produsent i Paradox
Jeg tenker at det er ikke noen utfordringer som er nye av året. Det handler om å lage film med bedre kvalitet og nå ut til flere publikummere. Det er det vi jobber for konstant. Klarer vi å nå ut til et større publikum kan vi bruke dette til å argumentere for å få økt den samlede støtten til filmproduksjon. For vi har for lite penger til å lage film i Norge. For å gjøre noe med det må vi bare fortsette å bevise at vi kan levere.

Hvis vi skal opprettholde den høye markedsandelen fra 2010 må vi utvide publikumsspekteret og lage film for hele det brede publikummet. Vi har vært for snevre i den norske bransjen. Det er fortsatt et stort uutnyttet potensial i det norske kinopublikummet. Folk har god råd og bruker mye penger på fritidsaktiviteter som kino.

Det er en ny og interessant situasjon at det blir så mange premier. Jeg tror ikke på påstandene om at de norske filmene vil kanibalisere hverandre. Det blir spennende å se hva slags forretningsmodeller som ligger til grunn for de nye filmene, og hvor sunne de er. Vil det være nye modeller som revitaliserer bransjen, eller er det usunne forretningsmodeller? Vi kan ikke lage film uten gode forretningsmodeller.
 

One Response to Den norske filmens utfordringer

  1. Til Karin: Det er fullt mulig for et prosjekt å få en rask prosess gjennom konsulentsystemet også i dag. Både Jeg reiser alene og Oslo, 31. august er eksempler på dette.
    Av de prosjektene jeg har gitt produksjonstilskudd så langt, er det kun ett som har hatt en lengre utviklingsperiode (hos meg).

    Men i en situasjon der vi kun har midler til å støtte ca. 5%
    av søknadene vi mottar, vil mange prosjekter havne i en posisjon der de risikerer å være i utvikling lenge uten å nå helt opp de gangene vi gir produksjonsstøtte.

    Antall søknader har økt voldsomt på få år, og vi har som konsulenter midler til å gi tilskudd til kun 3-4 filmer hver pr. år.

    En stor frustrasjon i bransjen har vært at midlene ofte var brukt opp uten at alle var klar over når dette skjedde. Dette har vi ønsket å endre ved å synliggjøre for alle når det tas en avgjørelse, samt skjerpe konkurransen frem mot denne datoen. Det betyr ikke at det er innført frister for søkerne – kun for oss selv. Eneste problemet jeg kan se med dette er den ene gangen det dukker opp et opptaksklart manus som blir skadelidende av ikke å bli fullfinansiert innenfor et halvt år. Dette skjer sjelden eller aldri.

    At det nå kun er to konsulenter skyldes den nye pakkefinansieringsordningen som gir enkelte regissører/produsenter en avtale på 2-3 filmer uten innblanding fra konsulent. Denne spesialordningen er med på å sikre noe vi sårt har manglet i Norge, nemlig kontinuitet og mulighet for langsiktig planlegging.

    Men alle ordninger i NFI må evalueres. Mange i bransjen ønsker spesialordninger, men spør vi oss ofte nok om de faktisk fungerer etter hensikten? Her må NFI og bransjen være i kontinuerlig og konkret dialog.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY