Kjære leser av filmskoledebatten, dette dreier seg om mer enn bare regissører – det dreier seg om ytterligere seks fagområder, skriver Jan Lindvik, professor i lyd ved Den Norske Filmskolen.
Kjære leser av filmskoledebatten, dette dreier seg om mer enn bare regissører – det dreier seg om ytterligere seks fagområder, skriver Jan Lindvik, professor i lyd ved Den Norske Filmskolen.
Sånn omlag annet hvert år er den her igjen – debatten om den norske Filmskolen. Og som vanlig så kommer den i kjølvannet av eksamensfilmene. Misforstå ikke – jeg tror det er viktig å ha en meningsutveksling om skolen og skolens innhold. Men jeg opplever også denne gangen at det spriker veldig. Så da er kanskje alt ved det normale?
Vel. En sak er å etterlyse mer kunstnerisk vilje innenfor skolens rammer og på den måten se nærmere på skolens pedagogikk– en helt annen sak blir det når man ønsker å omdanne skolen til nærmest et fritt kunstnerisk akademi hvor alle regissørene skal kunne leke og utvikle sine ideer. Og hvor det ikke bør settes begrensninger – verken tidsmessige eller økonomiske (?) i hvert fall i følge en av debattantene: ”La alle eksamensarbeider være frie – la alle samarbeid være frie!”
Ja, ja… som skolens tidligere undervisningsleder pleide å si det: “Lycka till!”
Jeg har nylig gått av som leder av filmskolens lydlinje, etter fem år. Jeg har imidlertid vært tilknyttet skolen siden 1999 som professor 2 ved samme linje. Jeg mener å kjenne skolen. Jeg har også hatt gleden av å følge uteksaminerte studenter og deres utvikling i bransjen. Jeg har fulgt deres yrkesvalg og sett mange lykkes.
Vi etterspør talent. Bransjen etterspør talent. Publikum etterspør talent. Men er så filmskolen en talentfabrikk? Forventes det av en skole at den skal trille ut talenter annethvert år – ferdige til bruk, med egen klar stemme? Kanskje det er mer ”matnyttig” å se på skolens bidrag til oppbygging av det såkalte talentet og la de store forventningene vente – vente på talentets modning? Og, kjære leser – dette dreier seg om mer enn bare regissører – det dreier seg om ytterligere seks fagområder!
”GRØNNEBOKEN”
La oss gå tilbake til utgangspunktet – til “Grønneboken” – altså det dokumentet som ble lagt til grunn for opprettelsen av Filmskolen for snart 13 år siden. Dokumentet var skrevet av et meget kompetent utvalg personer med bakgrunn i film/Tv og utdanningssektoren. Her slås fast noen grunnelementer for hvilken skole man ønsker opprettet. For det første skal den utdanne studentene til å bli ‘best mulig kvalifisert’ innenfor følgende fagområder: manus, regi, produsent, foto, klipp og lyd. Siden 2005 har også produksjonsdesign kommet til som eget fagområde. I dokumentet benyttes uttrykket “film og fjernsyn”, ikke bare film. Altså skal studentene som utdannes være ’best mulig kvalifisert’ til å arbeide med film – og fjernsyn. Og ikke bare det – det skal være den høyeste utdanningen innenfor dette feltet i Norge . Og den skal ligge på ’høyeste internasjonale nivå’.
Vi snakker altså om en skole som har nasjonalt ansvar for å utdanne folk innenfor de viktigste fagfunksjonene i, la meg kalle det, den klassiske filmproduksjonen.
FORTELLERSKOLEN
Allerede fra starten i 1997 kalte man skolen for “fortellerskolen”. Med en slik heading ønsket man å gjøre det klart at skolens formål var å utdanne fortellere – på alle plan – ikke bare manus og regi. Med andre ord – ble det kreative gitt betydelig plass. Skolen utdanner ikke rene teknikere om noen skulle tro det. Filosofien er å utdanne folk som, gitt å kunne beherske de tekniske sidene av filmproduksjonen, naturlig vil kjenne frihet til å bli kreativt medskapende – til å bli medfortellere.
Thomas dekan får et problem hvis han en dag ombestemmer seg og ikke lenger vil oppfylle dette kravet, men heller vil lage seg et akademi for såkalt fri kunstnerisk utvikling – for regissører – uten noen form for pedagogiske begrensninger. Hva gjør så de andre studieretningene mens de venter på regissørene? Lager sine egne små studentfilmer i sånn omtrent to-tre år?
For å oppfylle de kravene som per i dag ligger som basis for den norske filmskolen, så kreves det naturlig nok en pedagogisk modell. Og i bunnen for denne, la oss kalle det ‘modellen’, ligger det et viktig krav – kravet om å kunne samarbeide. For film er og blir samarbeid.
Anja Breien uttrykte det veldig bra under kritikerseminaret om filmskolen under Filmfestivalen i Haugesund nylig. Hun skjønner ikke hvorfor alle roper på en ny Bergman eller en Kieslowski eller en ny Von Trier. Hvorfor skal alle “ligne” på noe som har vært? Er ikke det også å forme de nye registudentene?
Dessuten – alle disse såkalte genier har vært avhengige av å kunne ha med seg de rette folkene for å hjelpe frem deres visjoner. Ingen har klart dette selv. Ikke engang hatt ønske om å klare alt selv! Hva i himmelens navn ville Bergman vært uten Nykvists foto? Eller Kieslowski uten sin klipper Witta? Eller Trier uten Kristian Andersens spesielle lyddesign, for den saks skyld?
SAMARBEID OG KUNSTNERISK VISJON
At skolens fokusering på samarbeid skal gå ut over hva som fortelles og igjen hindre regissørenes personlige utvikling er i beste forstand en merkelig påstand. At det å lære samarbeid skal være årsak til at filmene får en ”sosialdemokratisk” profil er en minst like merkelig påstand. Noen av de flotteste stundene jeg har opplevd på Filmskolen har vært når jeg kan se mine lydstudenter sitte tett sammen med regissørene i et halvmørkt redigeringsrom … se hvordan de sammen jobber frem regissørens visjon for filmen…. Og om den ikke finnes klart uttrykt (for det gjør det nok sjelden…) så er likevel poenget at kimen til visjonen finnes, og den kan utvikles. Og den blir utviklet – den blir fremelsket nettopp gjennom et slikt gjensidig, kreativt samarbeide.
Når man etterspør den kunstneriske visjonen så virker det nesten som om man forventer at regissørene har med seg en sekk fullastet med kunnskap når de kommer til skolen – at de faktisk kan lage film når de begynner på første termin. Og at den kunstneriske utålmodigheten på denne måten blir satt på prøve – eller i verste fall “knebles”, innenfor skolens pedagogiske rammer.
Beklager folkens, men i alle mine år ved skolen kan jeg telle på en hånd de studenter som ankommer med en fullstendig klar tanke om hva de vil og hva de skal. Og faktisk – hadde de hatt det så ville de, ta meg fan, vært på feil sted!
Ingen benekter at regissøren har det kunstneriske ansvar for en hver film. Spørsmålet blir bare: når er det at regissøren skal ta dette ansvaret? Når er regissøren moden for dette ansvaret? Er det riktig å forvente dette allerede fra de tidlige øvelsesproduksjonene? Eller kan man få lov å feile – få lov å tryne uten at man må stå til rette for dette, rent kunstnerisk? Spørsmålet er reelt siden Thomas dekan har flagget skolens nye motto som er nettopp dette: ”Retten til å begå feil.”
UTLÆRT ETTER 3 ÅR?
‘Best mulig kvalifisert’, heter det i det berømte dokumentet. På høyeste nivå… er det da ikke en naturlig konsekvens at studentene får en best mulig faglig utdanning innenfor sitt fagfelt? Er det feil å lære om sjanger? Om lydens dramaturgiske muligheter? Om klippeteknikker? Om reklame? Om tre-akteren? Om skuespillerinstruksjon? Om TV-drama? Eller er det å lære fra ”håndboka” kun ødeleggende for studentens kunstneriske utvikling? For min linjes vedkommende må studentene tilegne seg visse håndverksmessige kunnskaper. De må lære å håndtere både det opptaksmessige utstyret, og ikke minst må de lære å benytte de redskaper som finnes for å beherske postproduksjonen. Ved slik kognitiv læring kan de utvikle seg som aktive kreative medarbeidere i prosessen med å skape filmen. Det samme gjelder for klipperne og for fotostudentene. Og for PD. Og for manus… Og regissørene får trening i å jobbe med skuespillere allerede fra første øvelsesfilm, den såkalte “penneprøve 1”. De lærer håndverket. Nå ja, det var vel å ta litt hardt i – men de lærer en del om hvilke verktøy de kan bruke når de utøver sitt fagområde. Som i de andre faggruppene.
Ingen er utlært etter 3 år på den norske Filmskolen. Mine lydstudenter får ikke kalle seg “sound designere” når de går ut fra filmskolen. For det er de naturligvis ikke. Det blir de først når de blir sikrere innen sitt fagområde og når de, etter hvert som de sanker erfaring, begynner å utvikle sin egen stemme.
Akkurat slik er det med regissørene. Så hvorfor slik hast? Det er tross alt snakk om bare 3 år. Jeg vil hevde at regissørene med en læringsbakgrunn slik skolen legger opp til, står bedre rustet til å finne sin egen stemme enn om hele skoletiden skulle vært benyttet til en form for ”kunstnerisk søken”.
”Faglighet i kunst er vanskelig å definere. Man kan bli lurt om man tror man kan faget når man går ut av skolen. Man vil ikke ha skråsikre kunstnere. Kunst handler om å ha kontakt med den kreative kjernen i seg selv.” Sitat Unni Straume.
Hun hevder det er for liten fokus på den egenart hver student bringer med seg. Jeg kan være enig i at det er en fare i at man ikke ”ser” den enkelte students egenart på bekostning av stramme undervisnings- og produksjonsplaner. Men at dette skulle være situasjonen på filmskolen i dag tror jeg årets eksamensfilmer motbeviser ganske kraftig. Her kan man avlese egenart innenfor alle fagfelt. Både i positiv og i negativ betydning.
FRIHET TIL Å SKAPE
Filmskolen har alltid hatt en betydelig form for frihet. Film 0, film 1 og film 2 har alle vært frie oppgaver. Eksamensfilmen er på samme måte en helt fri oppgave. Om man da ser bort fra de begrensninger som finnes i form av formen (dramatisk produksjon) forventet spilletid og ikke minst budsjett. Men også her er det omveier for den kreative, noe som mange har benyttet seg av – ved oppfinansiering/ekstern finansiering f.eks.
Kanskje det har vært noe av feilen? At for mye frihet har bidratt til å skape en form for angst for hva man vil si? Det er i hvert fall ikke tvil om at manusprosessene frem mot sluttfilmene i alle år har vært preget av en form for prestasjonsangst. Og den blir ofte av negativ karakter, ikke bare for regissøren, men for de studenter som forventes å bidra innenfor prosjektets triangler.
Filmskolens nye pedagogiske linje er nå å stramme inn på dette. Det gjøres ved å sette klarere begrensninger på de enkelte øvelser. Ideen er at “begrensninger fristiller kreativitet”, for å sitere Thomas dekan. Jeg tror dette kan være en bra modell. Jeg kan huske fra min egen tid ved Høyskolen i Volda på syttitallet hvorledes vi vred og vrengte på oppgavene som vår filmlærer Erik Løchen gav oss. Det var om å gjøre å ikke lage det sånn som oppgaven sa, men å komme opp med noe som var annerledes og som vi følte ikke var slik Erik forventet å få det. Like stor var overraskelsen hver gang da det gikk opp for oss at det var nettopp dette han verdsatte. At vi IKKE gjorde akkurat det man forventet! Begrensningene ble en katalysator for vår kreativitet. Å skape innenfor gitte begrensninger er jo dessuten akkurat det man møter når man er ferdig på filmskolen. Dette trenger vel ikke nærmere utdypning.
SLÅ RING OM SKOLEN!
Per definisjon er ikke Filmskolen en kunsthøyskole. Gjennom en av mange såkalte studiereformer ble den til en ren underavdeling av høyskolen i Lillehammer, uten status som verken kunsthøyskole eller vitenskapelig høyskole. Den tilbyr i dag kun en slags uspesifisert bachelor – uten muligheter for påbygning. Og så ligger den så uendelig langt unna Oslo (men det skal jeg la ligge denne gangen…)
Skal filmskolen klare å overleve som landets fremste undervisningssted for film (og TV) må bransjen slå ring om skolen. Hvor bra skolen er måles først og fremst på de som blir tatt opp ved skolen, de som besitter talent og vilje til å gjennomføre en slik krevende utdannelse, de som går på skolen og de som får sin eksamen fra skolen annet hvert år. Og på studentenes møte med bransjen, ikke minst.
Men det måles også på de som velger å arbeide ved skolen. Her har skolens ledelse et klart ansvar for til enhver tid å lete etter de beste lærekreftene innenfor alle fagområder. Jeg erkjenner at det til tider har sviktet her. Noen linjer har kjørt for lenge uten fagpersoner tilknyttet – eller uten de rette fagpersonene. Den norske filmbransjen må også snart kjenne sin besøkelsestid – og føle på sitt ansvar for filmskolen og ta mer direkte del i filmskolens utvikling. Alle faglige ansatte har ansvar for å ta del i den utviklingen som forventes av en skole på dette nivået. Både ledelse, lærere og studenter må bidra til at skolen får opphøyet sin status. Man forblir ikke landets ypperste utdanningstilbud – som også skal være på høyeste internasjonale nivå – utelukkende fordi det står i et snart 17 år gammelt dokument. Konkurransen fra andre institusjoner vil merkes sterkt i fremtiden. Digitaliseringen presser frem nye behov, nye krav og nye jobber. Filmskolen må derfor oppgraderes statusmessig snarest fra dagens ”uspesifiserte” bachelorstudie til å kunne tilby Bachelor pluss Master. Ikke for alle studieretninger, men for de studieretninger hvor det kan være naturlig med en større form for kunstnerisk frihet og utvikling.
Ved en påbygningsdel – et masterstudie over 2 år – vil det kunne åpnes for reell kunstnerisk egenutvikling. Et slikt, kall det gjerne eksploratorium, vil kunne utvikles både for regissører innen film/TV og for de som ønsker å arbeide med formatutvikling for TV – eller for spill og det som benevnes som ”de nye media”.
Kortere påbygninger/halvtårsenheter/nettstudier gir også store muligheter innenfor etter- og videreutdanning. Slike påbygninger kan gi muligheter for research og forskning innenfor fag som manus, eller klipp, eller foto, eller produksjonsdesign/CGI osv. Alt innenfor en kunstfaglig ramme – dersom skolen får den rette status i tide!
”Fravær av eksperimenter og kunstneriske visjoner”. Om dette er et problem eller ikke, har vært et av spørsmålene i debatten så langt. Jeg evner ikke å se at dette er et reelt problem. Jeg mener at de som har vilje til å si noe, de får sagt det de vil, også innenfor den nåværende skolens struktur og pedagogikk. Det kreves kanskje at viljen er sterk nok. At man kanskje til og med må kjempe for å få sagt det man vil. Og hva så? Hvem fanden har sagt det skal være behagelig å ta landets nest dyreste utdannelse?
Jan Lindvik, Professor i lyd ved Den Norske Filmskolen
Les innleggene i Filmskoledebatten:
– Filmskolen ER retten til å begå feil
-Filmskolen må være premissleverandør
Kunsten å bli verdens beste filmskole
– Nei til felles film- og tv-skole
Kjære leser av filmskoledebatten, dette dreier seg om mer enn bare regissører – det dreier seg om ytterligere seks fagområder, skriver Jan Lindvik, professor i lyd ved Den Norske Filmskolen.
Sånn omlag annet hvert år er den her igjen – debatten om den norske Filmskolen. Og som vanlig så kommer den i kjølvannet av eksamensfilmene. Misforstå ikke – jeg tror det er viktig å ha en meningsutveksling om skolen og skolens innhold. Men jeg opplever også denne gangen at det spriker veldig. Så da er kanskje alt ved det normale?
Vel. En sak er å etterlyse mer kunstnerisk vilje innenfor skolens rammer og på den måten se nærmere på skolens pedagogikk– en helt annen sak blir det når man ønsker å omdanne skolen til nærmest et fritt kunstnerisk akademi hvor alle regissørene skal kunne leke og utvikle sine ideer. Og hvor det ikke bør settes begrensninger – verken tidsmessige eller økonomiske (?) i hvert fall i følge en av debattantene: ”La alle eksamensarbeider være frie – la alle samarbeid være frie!”
Ja, ja… som skolens tidligere undervisningsleder pleide å si det: “Lycka till!”
Jeg har nylig gått av som leder av filmskolens lydlinje, etter fem år. Jeg har imidlertid vært tilknyttet skolen siden 1999 som professor 2 ved samme linje. Jeg mener å kjenne skolen. Jeg har også hatt gleden av å følge uteksaminerte studenter og deres utvikling i bransjen. Jeg har fulgt deres yrkesvalg og sett mange lykkes.
Vi etterspør talent. Bransjen etterspør talent. Publikum etterspør talent. Men er så filmskolen en talentfabrikk? Forventes det av en skole at den skal trille ut talenter annethvert år – ferdige til bruk, med egen klar stemme? Kanskje det er mer ”matnyttig” å se på skolens bidrag til oppbygging av det såkalte talentet og la de store forventningene vente – vente på talentets modning? Og, kjære leser – dette dreier seg om mer enn bare regissører – det dreier seg om ytterligere seks fagområder!
”GRØNNEBOKEN”
La oss gå tilbake til utgangspunktet – til “Grønneboken” – altså det dokumentet som ble lagt til grunn for opprettelsen av Filmskolen for snart 13 år siden. Dokumentet var skrevet av et meget kompetent utvalg personer med bakgrunn i film/Tv og utdanningssektoren. Her slås fast noen grunnelementer for hvilken skole man ønsker opprettet. For det første skal den utdanne studentene til å bli ‘best mulig kvalifisert’ innenfor følgende fagområder: manus, regi, produsent, foto, klipp og lyd. Siden 2005 har også produksjonsdesign kommet til som eget fagområde. I dokumentet benyttes uttrykket “film og fjernsyn”, ikke bare film. Altså skal studentene som utdannes være ’best mulig kvalifisert’ til å arbeide med film – og fjernsyn. Og ikke bare det – det skal være den høyeste utdanningen innenfor dette feltet i Norge . Og den skal ligge på ’høyeste internasjonale nivå’.
Vi snakker altså om en skole som har nasjonalt ansvar for å utdanne folk innenfor de viktigste fagfunksjonene i, la meg kalle det, den klassiske filmproduksjonen.
FORTELLERSKOLEN
Allerede fra starten i 1997 kalte man skolen for “fortellerskolen”. Med en slik heading ønsket man å gjøre det klart at skolens formål var å utdanne fortellere – på alle plan – ikke bare manus og regi. Med andre ord – ble det kreative gitt betydelig plass. Skolen utdanner ikke rene teknikere om noen skulle tro det. Filosofien er å utdanne folk som, gitt å kunne beherske de tekniske sidene av filmproduksjonen, naturlig vil kjenne frihet til å bli kreativt medskapende – til å bli medfortellere.
Thomas dekan får et problem hvis han en dag ombestemmer seg og ikke lenger vil oppfylle dette kravet, men heller vil lage seg et akademi for såkalt fri kunstnerisk utvikling – for regissører – uten noen form for pedagogiske begrensninger. Hva gjør så de andre studieretningene mens de venter på regissørene? Lager sine egne små studentfilmer i sånn omtrent to-tre år?
For å oppfylle de kravene som per i dag ligger som basis for den norske filmskolen, så kreves det naturlig nok en pedagogisk modell. Og i bunnen for denne, la oss kalle det ‘modellen’, ligger det et viktig krav – kravet om å kunne samarbeide. For film er og blir samarbeid.
Anja Breien uttrykte det veldig bra under kritikerseminaret om filmskolen under Filmfestivalen i Haugesund nylig. Hun skjønner ikke hvorfor alle roper på en ny Bergman eller en Kieslowski eller en ny Von Trier. Hvorfor skal alle “ligne” på noe som har vært? Er ikke det også å forme de nye registudentene?
Dessuten – alle disse såkalte genier har vært avhengige av å kunne ha med seg de rette folkene for å hjelpe frem deres visjoner. Ingen har klart dette selv. Ikke engang hatt ønske om å klare alt selv! Hva i himmelens navn ville Bergman vært uten Nykvists foto? Eller Kieslowski uten sin klipper Witta? Eller Trier uten Kristian Andersens spesielle lyddesign, for den saks skyld?
SAMARBEID OG KUNSTNERISK VISJON
At skolens fokusering på samarbeid skal gå ut over hva som fortelles og igjen hindre regissørenes personlige utvikling er i beste forstand en merkelig påstand. At det å lære samarbeid skal være årsak til at filmene får en ”sosialdemokratisk” profil er en minst like merkelig påstand. Noen av de flotteste stundene jeg har opplevd på Filmskolen har vært når jeg kan se mine lydstudenter sitte tett sammen med regissørene i et halvmørkt redigeringsrom … se hvordan de sammen jobber frem regissørens visjon for filmen…. Og om den ikke finnes klart uttrykt (for det gjør det nok sjelden…) så er likevel poenget at kimen til visjonen finnes, og den kan utvikles. Og den blir utviklet – den blir fremelsket nettopp gjennom et slikt gjensidig, kreativt samarbeide.
Når man etterspør den kunstneriske visjonen så virker det nesten som om man forventer at regissørene har med seg en sekk fullastet med kunnskap når de kommer til skolen – at de faktisk kan lage film når de begynner på første termin. Og at den kunstneriske utålmodigheten på denne måten blir satt på prøve – eller i verste fall “knebles”, innenfor skolens pedagogiske rammer.
Beklager folkens, men i alle mine år ved skolen kan jeg telle på en hånd de studenter som ankommer med en fullstendig klar tanke om hva de vil og hva de skal. Og faktisk – hadde de hatt det så ville de, ta meg fan, vært på feil sted!
Ingen benekter at regissøren har det kunstneriske ansvar for en hver film. Spørsmålet blir bare: når er det at regissøren skal ta dette ansvaret? Når er regissøren moden for dette ansvaret? Er det riktig å forvente dette allerede fra de tidlige øvelsesproduksjonene? Eller kan man få lov å feile – få lov å tryne uten at man må stå til rette for dette, rent kunstnerisk? Spørsmålet er reelt siden Thomas dekan har flagget skolens nye motto som er nettopp dette: ”Retten til å begå feil.”
UTLÆRT ETTER 3 ÅR?
‘Best mulig kvalifisert’, heter det i det berømte dokumentet. På høyeste nivå… er det da ikke en naturlig konsekvens at studentene får en best mulig faglig utdanning innenfor sitt fagfelt? Er det feil å lære om sjanger? Om lydens dramaturgiske muligheter? Om klippeteknikker? Om reklame? Om tre-akteren? Om skuespillerinstruksjon? Om TV-drama? Eller er det å lære fra ”håndboka” kun ødeleggende for studentens kunstneriske utvikling? For min linjes vedkommende må studentene tilegne seg visse håndverksmessige kunnskaper. De må lære å håndtere både det opptaksmessige utstyret, og ikke minst må de lære å benytte de redskaper som finnes for å beherske postproduksjonen. Ved slik kognitiv læring kan de utvikle seg som aktive kreative medarbeidere i prosessen med å skape filmen. Det samme gjelder for klipperne og for fotostudentene. Og for PD. Og for manus… Og regissørene får trening i å jobbe med skuespillere allerede fra første øvelsesfilm, den såkalte “penneprøve 1”. De lærer håndverket. Nå ja, det var vel å ta litt hardt i – men de lærer en del om hvilke verktøy de kan bruke når de utøver sitt fagområde. Som i de andre faggruppene.
Ingen er utlært etter 3 år på den norske Filmskolen. Mine lydstudenter får ikke kalle seg “sound designere” når de går ut fra filmskolen. For det er de naturligvis ikke. Det blir de først når de blir sikrere innen sitt fagområde og når de, etter hvert som de sanker erfaring, begynner å utvikle sin egen stemme.
Akkurat slik er det med regissørene. Så hvorfor slik hast? Det er tross alt snakk om bare 3 år. Jeg vil hevde at regissørene med en læringsbakgrunn slik skolen legger opp til, står bedre rustet til å finne sin egen stemme enn om hele skoletiden skulle vært benyttet til en form for ”kunstnerisk søken”.
”Faglighet i kunst er vanskelig å definere. Man kan bli lurt om man tror man kan faget når man går ut av skolen. Man vil ikke ha skråsikre kunstnere. Kunst handler om å ha kontakt med den kreative kjernen i seg selv.” Sitat Unni Straume.
Hun hevder det er for liten fokus på den egenart hver student bringer med seg. Jeg kan være enig i at det er en fare i at man ikke ”ser” den enkelte students egenart på bekostning av stramme undervisnings- og produksjonsplaner. Men at dette skulle være situasjonen på filmskolen i dag tror jeg årets eksamensfilmer motbeviser ganske kraftig. Her kan man avlese egenart innenfor alle fagfelt. Både i positiv og i negativ betydning.
FRIHET TIL Å SKAPE
Filmskolen har alltid hatt en betydelig form for frihet. Film 0, film 1 og film 2 har alle vært frie oppgaver. Eksamensfilmen er på samme måte en helt fri oppgave. Om man da ser bort fra de begrensninger som finnes i form av formen (dramatisk produksjon) forventet spilletid og ikke minst budsjett. Men også her er det omveier for den kreative, noe som mange har benyttet seg av – ved oppfinansiering/ekstern finansiering f.eks.
Kanskje det har vært noe av feilen? At for mye frihet har bidratt til å skape en form for angst for hva man vil si? Det er i hvert fall ikke tvil om at manusprosessene frem mot sluttfilmene i alle år har vært preget av en form for prestasjonsangst. Og den blir ofte av negativ karakter, ikke bare for regissøren, men for de studenter som forventes å bidra innenfor prosjektets triangler.
Filmskolens nye pedagogiske linje er nå å stramme inn på dette. Det gjøres ved å sette klarere begrensninger på de enkelte øvelser. Ideen er at “begrensninger fristiller kreativitet”, for å sitere Thomas dekan. Jeg tror dette kan være en bra modell. Jeg kan huske fra min egen tid ved Høyskolen i Volda på syttitallet hvorledes vi vred og vrengte på oppgavene som vår filmlærer Erik Løchen gav oss. Det var om å gjøre å ikke lage det sånn som oppgaven sa, men å komme opp med noe som var annerledes og som vi følte ikke var slik Erik forventet å få det. Like stor var overraskelsen hver gang da det gikk opp for oss at det var nettopp dette han verdsatte. At vi IKKE gjorde akkurat det man forventet! Begrensningene ble en katalysator for vår kreativitet. Å skape innenfor gitte begrensninger er jo dessuten akkurat det man møter når man er ferdig på filmskolen. Dette trenger vel ikke nærmere utdypning.
SLÅ RING OM SKOLEN!
Per definisjon er ikke Filmskolen en kunsthøyskole. Gjennom en av mange såkalte studiereformer ble den til en ren underavdeling av høyskolen i Lillehammer, uten status som verken kunsthøyskole eller vitenskapelig høyskole. Den tilbyr i dag kun en slags uspesifisert bachelor – uten muligheter for påbygning. Og så ligger den så uendelig langt unna Oslo (men det skal jeg la ligge denne gangen…)
Skal filmskolen klare å overleve som landets fremste undervisningssted for film (og TV) må bransjen slå ring om skolen. Hvor bra skolen er måles først og fremst på de som blir tatt opp ved skolen, de som besitter talent og vilje til å gjennomføre en slik krevende utdannelse, de som går på skolen og de som får sin eksamen fra skolen annet hvert år. Og på studentenes møte med bransjen, ikke minst.
Men det måles også på de som velger å arbeide ved skolen. Her har skolens ledelse et klart ansvar for til enhver tid å lete etter de beste lærekreftene innenfor alle fagområder. Jeg erkjenner at det til tider har sviktet her. Noen linjer har kjørt for lenge uten fagpersoner tilknyttet – eller uten de rette fagpersonene. Den norske filmbransjen må også snart kjenne sin besøkelsestid – og føle på sitt ansvar for filmskolen og ta mer direkte del i filmskolens utvikling. Alle faglige ansatte har ansvar for å ta del i den utviklingen som forventes av en skole på dette nivået. Både ledelse, lærere og studenter må bidra til at skolen får opphøyet sin status. Man forblir ikke landets ypperste utdanningstilbud – som også skal være på høyeste internasjonale nivå – utelukkende fordi det står i et snart 17 år gammelt dokument. Konkurransen fra andre institusjoner vil merkes sterkt i fremtiden. Digitaliseringen presser frem nye behov, nye krav og nye jobber. Filmskolen må derfor oppgraderes statusmessig snarest fra dagens ”uspesifiserte” bachelorstudie til å kunne tilby Bachelor pluss Master. Ikke for alle studieretninger, men for de studieretninger hvor det kan være naturlig med en større form for kunstnerisk frihet og utvikling.
Ved en påbygningsdel – et masterstudie over 2 år – vil det kunne åpnes for reell kunstnerisk egenutvikling. Et slikt, kall det gjerne eksploratorium, vil kunne utvikles både for regissører innen film/TV og for de som ønsker å arbeide med formatutvikling for TV – eller for spill og det som benevnes som ”de nye media”.
Kortere påbygninger/halvtårsenheter/nettstudier gir også store muligheter innenfor etter- og videreutdanning. Slike påbygninger kan gi muligheter for research og forskning innenfor fag som manus, eller klipp, eller foto, eller produksjonsdesign/CGI osv. Alt innenfor en kunstfaglig ramme – dersom skolen får den rette status i tide!
”Fravær av eksperimenter og kunstneriske visjoner”. Om dette er et problem eller ikke, har vært et av spørsmålene i debatten så langt. Jeg evner ikke å se at dette er et reelt problem. Jeg mener at de som har vilje til å si noe, de får sagt det de vil, også innenfor den nåværende skolens struktur og pedagogikk. Det kreves kanskje at viljen er sterk nok. At man kanskje til og med må kjempe for å få sagt det man vil. Og hva så? Hvem fanden har sagt det skal være behagelig å ta landets nest dyreste utdannelse?
Jan Lindvik, Professor i lyd ved Den Norske Filmskolen
Les innleggene i Filmskoledebatten:
– Filmskolen ER retten til å begå feil
-Filmskolen må være premissleverandør
Kunsten å bli verdens beste filmskole
– Nei til felles film- og tv-skole
Hei Jan og takk for et innsiktsfullt innlegg med mange viktige poenger!
Det er riktig som du skriver, at skolen i perioder har sviktet sitt ansvar i forhold til å lete etter de beste lærekreftene. Eller at linjer har kjørt for lenge uten fagpersoner – eller riktige fagpersoner tilknyttet. Da skapes en ubalanse mellom linjene som ikke er bra. Linjeledere og lærere bør være sitt ansvar bevisst i forhold til de holdninger og signaler de sprer til sine studenter. Holdninger mange tar med seg videre ut i bransjen. Det var også dette jeg kritiserte i mitt første innlegg, ang. holdningen til regifaget. (Da som en kommentar til Unni Straumes innlegg.)
Når det er sagt så vil jeg benytte anledningen til å si at:
Den Norske Filmskolen er et fantastisk sted å være – og lære. Vi som har vært studenter der og dere som går på skolen nå er svineheldige!
Men, som Jan Lindvik påpekte så er 3 år veldig lite. Jeg var grønn av misunnelse på elevene ved Den Danske Filmskolen som fikk et helt år ekstra til å lage eksamensfilmene sine på. (Det er jo ikke rart at de danske avgangsfilmene ofte holder et høyere nivå en de norske da.)
Så, mens vi venter på en Master vil jeg oppfordre Filmskolens studenter til å fortsette og kjempe, våge og lære på eksamensfilmene sine. Og skulle de ikke bli helt som dere ønsket, eller mottagelsen fra bransjen er lunken. Så slapp av. Dere kan gjøre som Hisham og lage deres «Bawke» etter skolen. Eller som Thomas Østbye for den saks skyld. (Utdannet klipper ved DNFS, nå filmskaper og kunstner i alle ledd). Sterke stemmer og historier som MÅ fortelles kjemper seg frem til slutt okke som.
Mvh Hanne Larsen – regi kull 4
Endelig! Et slikt innlegg har jeg venta på. Takk Jan!
Åse Kathrin Vuolab
Kull 7, Manus.
Hei Jan og takk for et innsiktsfullt innlegg med mange viktige poenger!
Det er riktig som du skriver, at skolen i perioder har sviktet sitt ansvar i forhold til å lete etter de beste lærekreftene. Eller at linjer har kjørt for lenge uten fagpersoner – eller riktige fagpersoner tilknyttet. Da skapes en ubalanse mellom linjene som ikke er bra. Linjeledere og lærere bør være sitt ansvar bevisst i forhold til de holdninger og signaler de sprer til sine studenter. Holdninger mange tar med seg videre ut i bransjen. Det var også dette jeg kritiserte i mitt første innlegg, ang. holdningen til regifaget. (Da som en kommentar til Unni Straumes innlegg.)
Når det er sagt så vil jeg benytte anledningen til å si at:
Den Norske Filmskolen er et fantastisk sted å være – og lære. Vi som har vært studenter der og dere som går på skolen nå er svineheldige!
Men, som Jan Lindvik påpekte så er 3 år veldig lite. Jeg var grønn av misunnelse på elevene ved Den Danske Filmskolen som fikk et helt år ekstra til å lage eksamensfilmene sine på. (Det er jo ikke rart at de danske avgangsfilmene ofte holder et høyere nivå en de norske da.)
Så, mens vi venter på en Master vil jeg oppfordre Filmskolens studenter til å fortsette og kjempe, våge og lære på eksamensfilmene sine. Og skulle de ikke bli helt som dere ønsket, eller mottagelsen fra bransjen er lunken. Så slapp av. Dere kan gjøre som Hisham og lage deres «Bawke» etter skolen. Eller som Thomas Østbye for den saks skyld. (Utdannet klipper ved DNFS, nå filmskaper og kunstner i alle ledd). Sterke stemmer og historier som MÅ fortelles kjemper seg frem til slutt okke som.
Mvh Hanne Larsen – regi kull 4
Endelig! Et slikt innlegg har jeg venta på. Takk Jan!
Åse Kathrin Vuolab
Kull 7, Manus.