– Et svekket regifag

-Det var fra min side et forsøk på å gi oss andre knagger til kvalitetsdebatten enn den sedvanlige om at konsulentene støtter feil filmer eller på feil måte, skriver Unni Straume i et utdypende innlegg som svar til Erik Poppe.
 

Jeg er tilhenger av åpen debatt, men det er jo synd at enkelte journalister ikke tar seg tid til å konsentrere seg om hva debatten egentlig handler om. Jeg ble i likhet med Erik Poppe forundret over oppslagene som fulgte etter intervjuet i Rushprint, men vi får samtidig ta det som en god ting, at interessen er der. Den debatten jeg har ønsket å fremme handler jo ikke om meg eller om Erik Poppe eller om årets registudenter, men om hvordan vi skal heve kvalitetsnivået på filmproduksjonen vår.

Jeg er enig i at jeg kunne ha tatt opp dette tidligere og ikke lenge etter at jeg sluttet på filmskolen, men det har ikke bydd seg en anledning før jeg fikk dette spørsmålet fra Rushprint for noen uker siden (og det er heller ikke noe jeg går og "knuger" på).

Det skal også sies at jeg ikke sa opp min stilling som leder av regilinja bare p.g.a. faglig uenighet som det stod i Dagbladet, men like mye fordi jeg opplevde 4 år som en uendelig tid å bo på Lillehammer og holde meg borte fra mitt eget kunstneriske arbeid. For det ble rett og slett ikke tid til annet enn undervisning og jeg hadde også stor glede nettopp av kontakten med studentene. Hadde skolen bare ligget i Oslo… (men den debatten skal vi kanskje ikke ta opp igjen?)

Det det var fra min side et forsøk på å gi oss noen andre knagger til kvalitetsdebatten enn den sedvanlige om at filmkonsulentene støtter feil filmer eller på feil måte. Jeg mener det har også å gjøre med holdninger som ligger dypt i bransjen.

 

Respekten for filmregi er etter mitt syn generelt på hell. Det blir ikke lenger ansett som et kunstnerisk uttrykk, men som et fag eller snarere et håndverk som alle andre innen film. Det er sikkert mange som mener dette er en positiv utvikling, men jeg mener altså en slik holdning gir grunn til bekymring.

Jeg ga i intervjuet uttrykk for bekymring for at skolen fremdeles kjører uten kunstnerisk ansvarlig ledelse for regilinjen, og jeg har ikke sett de store annonsene eller andre forsøk på å få løst det problemet. Jeg håper noe er på gang der, for det setter uansett en standard for viktigheten av regifaget. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg fotolinjen uten fotograf som leder, likedan produsentlinjen og alle de øvrige.

Men der er vi også ved kjernen av problemet; utydeligheten i selve regifaget. Det er dette som gjør det så vanskelig, både å lære og å lære fra seg, fordi det er så individuelt og avhenger så mye av innsikt, modenhet, både sentimentalt og intellektuelt.

 

Det fins mange regler og mange "teknikker", men ikke så presise som for mange av de andre filmfagene, og det er vanskelig å skille den tekniske lærdommen fra den personlige, kunstneriske utviklingen av hver student. Jeg er heller ikke så sikker på om løsningen er en lengre utdanning. Om det ikke blir en grunnleggende holdningsendring til regifunksjonen, kan jo lengre tid på utdanningen gjøre situasjonen enda verre. Tre år burde egentlig være nok å bruke av vårt korte filmliv på skole. Skole vil alltid være simulering, og ligger til syvende og sist utenfor det området hvor man virkelig kan forstå hva det dreier seg om.

Unni Straume
 

1 kommentar til – Et svekket regifag

  1. Som tidligere elev ved regilinja på Filmskolen (kull 4), tok jeg meg i å nikke gjenkjennende flere steder, da jeg leste Unni Straumes første innlegg i Rushprint.

    Etter filmstudier i Danmark, ble jeg overrasket over holdningen til regi, som jeg møtte da jeg begynte på Den Norske Filmskolen i 2003.

    At feks. klipperommet var lukket for regissørene i store deler av klippefasen, fordi vi ikke skulle «komme å blande oss». Eller at vi ble sendt på workshop i Oslo i en uke, «slik at lyddesignerene skulle få jobbe i fred» (ordrett sitat), mens de samme lyddesignerne etterlyste oss, da vi på dette tidspunkt var i en fase av lydetterarbeidet hvor regi absolutt burde være til stede… avslører en misforstått og missvisende holdning til hva regifaget er og hva en regissør bør være i en filmproduksjon:

    Premissleverandør, kunstnerisk og kreativ leder og inspirator.

    Jeg har forståelse og respekt for at linjelederne på en filmskole ønsker at sin linje skal få et best mulig undervisningsopplegg, og tid og rom for sine elevers utvikling av egne ferdigheter. Utfordringen for Filmskolen er hvordan linjelederne kan få til dette uten å frarøve regissørene muligheten til å utvikle seg og å utøve sitt fag og virke samtidig. Holdningen om at regissørene må «holdes unna og ikke blande seg» er ikke veien å gå!

    Etter filmskolen fortalte en medstudent meg at han hadde egentlig ikke forstått hva en regissør var, før han gikk ut av skolen og begynte å jobbe i filmbransjen. Dessverre overrasket hans kommentar meg ikke.

    Nå er det viktig å påpeke at disse betraktningene er gjort av meg personlig, og på grunnlag av erfaringer jeg gjorde på kull 4 på Filmskolen. Jeg er klar over at både lærere og ledere er skiftet ut siden da og at skolen fortsatt er i utvikling. Dessuten at ulike modeller og undervisningsopplegg er brukt på hvert eneste kull.

    På tross av frustrasjoner pga. holdningen til regi enkelte utviste på Den Norske Filmskolen, er jeg likevel glad og takknemelig for å ha vært elev der. Ikke minst fordi jeg var så heldig å gå på kull 4 som var og er, et kull som samarbeider godt og får til ting.

    Det beste med filmskolen har for meg vært å uteksamineres fra den. Først da har jeg kunnet sette premisser og utøve mitt fag som regissør uten at noen skal «holde meg unna» filmverket, slik at resten av teamet «får jobbe i fred» uten min «innblanding».

    Jeg gleder meg til å fortsette å jobbe videre både sammen med mine dyktige medstudenter fra Filmskolen, og mine nye kreative samarbeidspartnere fremover!

    Hanne;)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Et svekket regifag

-Det var fra min side et forsøk på å gi oss andre knagger til kvalitetsdebatten enn den sedvanlige om at konsulentene støtter feil filmer eller på feil måte, skriver Unni Straume i et utdypende innlegg som svar til Erik Poppe.
 

Jeg er tilhenger av åpen debatt, men det er jo synd at enkelte journalister ikke tar seg tid til å konsentrere seg om hva debatten egentlig handler om. Jeg ble i likhet med Erik Poppe forundret over oppslagene som fulgte etter intervjuet i Rushprint, men vi får samtidig ta det som en god ting, at interessen er der. Den debatten jeg har ønsket å fremme handler jo ikke om meg eller om Erik Poppe eller om årets registudenter, men om hvordan vi skal heve kvalitetsnivået på filmproduksjonen vår.

Jeg er enig i at jeg kunne ha tatt opp dette tidligere og ikke lenge etter at jeg sluttet på filmskolen, men det har ikke bydd seg en anledning før jeg fikk dette spørsmålet fra Rushprint for noen uker siden (og det er heller ikke noe jeg går og "knuger" på).

Det skal også sies at jeg ikke sa opp min stilling som leder av regilinja bare p.g.a. faglig uenighet som det stod i Dagbladet, men like mye fordi jeg opplevde 4 år som en uendelig tid å bo på Lillehammer og holde meg borte fra mitt eget kunstneriske arbeid. For det ble rett og slett ikke tid til annet enn undervisning og jeg hadde også stor glede nettopp av kontakten med studentene. Hadde skolen bare ligget i Oslo… (men den debatten skal vi kanskje ikke ta opp igjen?)

Det det var fra min side et forsøk på å gi oss noen andre knagger til kvalitetsdebatten enn den sedvanlige om at filmkonsulentene støtter feil filmer eller på feil måte. Jeg mener det har også å gjøre med holdninger som ligger dypt i bransjen.

 

Respekten for filmregi er etter mitt syn generelt på hell. Det blir ikke lenger ansett som et kunstnerisk uttrykk, men som et fag eller snarere et håndverk som alle andre innen film. Det er sikkert mange som mener dette er en positiv utvikling, men jeg mener altså en slik holdning gir grunn til bekymring.

Jeg ga i intervjuet uttrykk for bekymring for at skolen fremdeles kjører uten kunstnerisk ansvarlig ledelse for regilinjen, og jeg har ikke sett de store annonsene eller andre forsøk på å få løst det problemet. Jeg håper noe er på gang der, for det setter uansett en standard for viktigheten av regifaget. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg fotolinjen uten fotograf som leder, likedan produsentlinjen og alle de øvrige.

Men der er vi også ved kjernen av problemet; utydeligheten i selve regifaget. Det er dette som gjør det så vanskelig, både å lære og å lære fra seg, fordi det er så individuelt og avhenger så mye av innsikt, modenhet, både sentimentalt og intellektuelt.

 

Det fins mange regler og mange "teknikker", men ikke så presise som for mange av de andre filmfagene, og det er vanskelig å skille den tekniske lærdommen fra den personlige, kunstneriske utviklingen av hver student. Jeg er heller ikke så sikker på om løsningen er en lengre utdanning. Om det ikke blir en grunnleggende holdningsendring til regifunksjonen, kan jo lengre tid på utdanningen gjøre situasjonen enda verre. Tre år burde egentlig være nok å bruke av vårt korte filmliv på skole. Skole vil alltid være simulering, og ligger til syvende og sist utenfor det området hvor man virkelig kan forstå hva det dreier seg om.

Unni Straume
 

One Response to – Et svekket regifag

  1. Som tidligere elev ved regilinja på Filmskolen (kull 4), tok jeg meg i å nikke gjenkjennende flere steder, da jeg leste Unni Straumes første innlegg i Rushprint.

    Etter filmstudier i Danmark, ble jeg overrasket over holdningen til regi, som jeg møtte da jeg begynte på Den Norske Filmskolen i 2003.

    At feks. klipperommet var lukket for regissørene i store deler av klippefasen, fordi vi ikke skulle «komme å blande oss». Eller at vi ble sendt på workshop i Oslo i en uke, «slik at lyddesignerene skulle få jobbe i fred» (ordrett sitat), mens de samme lyddesignerne etterlyste oss, da vi på dette tidspunkt var i en fase av lydetterarbeidet hvor regi absolutt burde være til stede… avslører en misforstått og missvisende holdning til hva regifaget er og hva en regissør bør være i en filmproduksjon:

    Premissleverandør, kunstnerisk og kreativ leder og inspirator.

    Jeg har forståelse og respekt for at linjelederne på en filmskole ønsker at sin linje skal få et best mulig undervisningsopplegg, og tid og rom for sine elevers utvikling av egne ferdigheter. Utfordringen for Filmskolen er hvordan linjelederne kan få til dette uten å frarøve regissørene muligheten til å utvikle seg og å utøve sitt fag og virke samtidig. Holdningen om at regissørene må «holdes unna og ikke blande seg» er ikke veien å gå!

    Etter filmskolen fortalte en medstudent meg at han hadde egentlig ikke forstått hva en regissør var, før han gikk ut av skolen og begynte å jobbe i filmbransjen. Dessverre overrasket hans kommentar meg ikke.

    Nå er det viktig å påpeke at disse betraktningene er gjort av meg personlig, og på grunnlag av erfaringer jeg gjorde på kull 4 på Filmskolen. Jeg er klar over at både lærere og ledere er skiftet ut siden da og at skolen fortsatt er i utvikling. Dessuten at ulike modeller og undervisningsopplegg er brukt på hvert eneste kull.

    På tross av frustrasjoner pga. holdningen til regi enkelte utviste på Den Norske Filmskolen, er jeg likevel glad og takknemelig for å ha vært elev der. Ikke minst fordi jeg var så heldig å gå på kull 4 som var og er, et kull som samarbeider godt og får til ting.

    Det beste med filmskolen har for meg vært å uteksamineres fra den. Først da har jeg kunnet sette premisser og utøve mitt fag som regissør uten at noen skal «holde meg unna» filmverket, slik at resten av teamet «får jobbe i fred» uten min «innblanding».

    Jeg gleder meg til å fortsette å jobbe videre både sammen med mine dyktige medstudenter fra Filmskolen, og mine nye kreative samarbeidspartnere fremover!

    Hanne;)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY