– Noe må gjøres

Mer penger fra TV-kanalene, bedre fordeling av NFI-potten og færre konsulenter er noen av tiltakene produsent Hilde Skofteland ønsker seg. – Hvis jeg skal ha en fremtid med å produsere dokumentarfilm, må noe skje.

Produksjonsselskapet Skofteland Film ble startet opp for tre år siden. De har primært produsert dokumentarserier og enkeltstående dokumentarer for fjernsyn. Selskapet har to faste ansatte, i tillegg til en rekke frilansere.

 

Produsent og daglig leder Hilde Skofteland har mange års erfaring i bransjen. Hun syntes det er tøft å skulle leve av dokumentarfilm, og tenker ofte på å gi seg. Noe må skje, mener hun.

– Jeg har ikke holdt på like lenge som Motlys. Men det er allikevel såpass tøft at det går på helsa løs. Nesten hver dag tenker jeg at jeg må gi meg. Men jeg holder igjen, og tenker at hvis det skjer noe nå, og vilkårene blir bedre, så gir jeg det en sjanse til, sier hun til Rushprint.

Selskapet står bak dokumentarfilmene Plata fra Gata og den prisbelønte Lykkens Grøde, i tillegg til dokumentarserier som Glamourjentene og kjempesuksessen Et lite stykke Thailand som ble vist på TV Norge. Begge deler er viktig, mener Skofteland.

 

– Tv-seriene gjør at vi klarer oss lengre, da det er snakk om  mer langvarige prosjekt. Enkeltstående dokumentarer er dyrt i forhold.

 

Dokumentarfilmer er tidkrevende, og lite penger fører til mer arbeid, forteller Skofteland.

 

– Vi klarer ikke å skaffe nok midler til prosjekter. Resultatet blir at vi jobber oss i hjel, både regissørene og jeg. En stor del av jobben er å skaffe penger. Å skrive søknader på søknader. Vi sender til alle mulige alternative steder. Og det er greit nok, men vi får ikke inn det vi søker om.

 

 

Tungvint system

 

Skofteland Film har produsert hovedsaklig dokumentarserier for TV. Men hun synes tv-kanalene går inn med for lite penger til hvert prosjekt, og at dette er noe kulturministeren burde jobbe mer med.

– Jeg håper Giske kan presse på mer for å få til en avtale der NRK og NFI går inn med like mye i hvert prosjekt, slik det er i Danmark, sier Skofteland.

 

I Kulturløftet 2 heter det at ” Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar". Utenom dette står det ingenting særskilt om dokumentarfilm.


– Det er et fremskritt i seg selv at dokumentarfilm nevnes som eget ord. Det gir forhåpninger om at de vil gjøre noe med situasjonen. For meg blir det veldig avgjørende hva dette betyr i kroner og øre.

– Vi har allerede vist at vi er flinke. En enda større satsning vil føre til mer profesjonalitet, og ikke minst kontinuitet. Og vi vil gjøre det enda bedre internasjonalt, tror Skofteland.


Handler også om penger

 

Tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde sa til Rushprint i forrige uke at det handler mer om ideene enn om pengene. Skofteland er uenig.

 

– Nå handler det ganske mye om penger. Jeg er enig i at man må satse på færre produsenter og regissører, for at folk skal kunne holde på kontinuerlig. Men da må vi ha mer penger. Slik det er nå er dokumentarfilmbransjen en slags hobbybransje.

 

Hun mener privat kapital er et problem.

 

– I tillegg til den offentlige støtten må vi ut og skaffe privat kapital. Det er ikke positivt for filmen, i forhold til de kunstneriske valg.  Dokumentaren skal være uavhengig. Det vi holder på med nå er litt sånn ”klappfinanseriering”, ved at vi skaffer litt her og der, kanskje fra seks ulike instanser, og likevel blir ikke prosjektene fullfinansiert, sier Skofteland.

 

Mer til TV

 

I Januar gikk NFI fra en til to dokumentarfilmkonsulenter. Hovedsaklig etter press fra bransjen. Det har gjort nåløyet desto mindre, mener Skofteland.

 

– Det var lettere med én konsulent. Det er merkelig at vi har fått to dokumentarfilmkonsulenter, uten at det blir gitt mer penger til utdeling. Det gjør systemet bare mer tungvint. Med så mange søknader som det er nå, blir det mindre penger å dele ut for hver av konsulentene. En konsekvens er at jeg tror det blir delt ut mindre til dokumentarserier. Konsulentene klarer ikke å prioritere å gi en million til ett prosjekt, når de kun har to millioner å dele ut hver, fire ganger i året.

 

– Hva kan NFI gjør annerledes?

– Konsulentene har mulighet til å flytte pengene mellom kino og TV-dokumentar. De har bestemt seg for å gi penger til fem kinofilmer i år, men jeg synes de skal flytte noe over på TV. De har brukt mye av tv-potten allerede. Så den potten vi nå søker på er liten. Det blir gitt 16 millioner til TV, 8 millioner til kino, og 5,4 millioner til Nye Veier. Det har kommet mange dyktige folk til i det siste, men på denne måten blir lite på hver.

 

– Hvis det skal være noen fremtid for meg i å produsere dokumentarfilm, må noe skje.

 

1 kommentar til – Noe må gjøres

  1. At dokumentarfilm nevnes i Kulturløftet 2 gir håp, men heller ikke jeg ser lyst på fremtiden om det ikke følges opp med penger. Etter 13 år i bransjen har jeg ikke kunnet ta ut mer enn 300.000 i honorarer. Totalt. Og samtidig har jeg lagt i arbeidskreditter for over 2 millioner for å kunne fullfinansiere prosjektene. Med andre ord har det så langt kostet meg 1.7 millioner å jobbe med dokumentar. Nå sitter jeg med innspurten på dokumenter til dagens NFI-frist for enkeltstående TV-dokumentarer. Det er et usedvanlig tungt arbeid for tiden, særlig utfordrende er det med finansieringsplanen som atter en gang ser ut til å gå mot alt for stor egenfinansiering. Jeg stemmer i Hilde, noe må skje om også jeg skal ha en videre fremtid i denne bransjen. Men enn så lenge har jeg postive vibber for at endringen vil komme. Lykke til med søknadene, og godt valg!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

– Noe må gjøres

Mer penger fra TV-kanalene, bedre fordeling av NFI-potten og færre konsulenter er noen av tiltakene produsent Hilde Skofteland ønsker seg. – Hvis jeg skal ha en fremtid med å produsere dokumentarfilm, må noe skje.

Produksjonsselskapet Skofteland Film ble startet opp for tre år siden. De har primært produsert dokumentarserier og enkeltstående dokumentarer for fjernsyn. Selskapet har to faste ansatte, i tillegg til en rekke frilansere.

 

Produsent og daglig leder Hilde Skofteland har mange års erfaring i bransjen. Hun syntes det er tøft å skulle leve av dokumentarfilm, og tenker ofte på å gi seg. Noe må skje, mener hun.

– Jeg har ikke holdt på like lenge som Motlys. Men det er allikevel såpass tøft at det går på helsa løs. Nesten hver dag tenker jeg at jeg må gi meg. Men jeg holder igjen, og tenker at hvis det skjer noe nå, og vilkårene blir bedre, så gir jeg det en sjanse til, sier hun til Rushprint.

Selskapet står bak dokumentarfilmene Plata fra Gata og den prisbelønte Lykkens Grøde, i tillegg til dokumentarserier som Glamourjentene og kjempesuksessen Et lite stykke Thailand som ble vist på TV Norge. Begge deler er viktig, mener Skofteland.

 

– Tv-seriene gjør at vi klarer oss lengre, da det er snakk om  mer langvarige prosjekt. Enkeltstående dokumentarer er dyrt i forhold.

 

Dokumentarfilmer er tidkrevende, og lite penger fører til mer arbeid, forteller Skofteland.

 

– Vi klarer ikke å skaffe nok midler til prosjekter. Resultatet blir at vi jobber oss i hjel, både regissørene og jeg. En stor del av jobben er å skaffe penger. Å skrive søknader på søknader. Vi sender til alle mulige alternative steder. Og det er greit nok, men vi får ikke inn det vi søker om.

 

 

Tungvint system

 

Skofteland Film har produsert hovedsaklig dokumentarserier for TV. Men hun synes tv-kanalene går inn med for lite penger til hvert prosjekt, og at dette er noe kulturministeren burde jobbe mer med.

– Jeg håper Giske kan presse på mer for å få til en avtale der NRK og NFI går inn med like mye i hvert prosjekt, slik det er i Danmark, sier Skofteland.

 

I Kulturløftet 2 heter det at ” Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar". Utenom dette står det ingenting særskilt om dokumentarfilm.


– Det er et fremskritt i seg selv at dokumentarfilm nevnes som eget ord. Det gir forhåpninger om at de vil gjøre noe med situasjonen. For meg blir det veldig avgjørende hva dette betyr i kroner og øre.

– Vi har allerede vist at vi er flinke. En enda større satsning vil føre til mer profesjonalitet, og ikke minst kontinuitet. Og vi vil gjøre det enda bedre internasjonalt, tror Skofteland.


Handler også om penger

 

Tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde sa til Rushprint i forrige uke at det handler mer om ideene enn om pengene. Skofteland er uenig.

 

– Nå handler det ganske mye om penger. Jeg er enig i at man må satse på færre produsenter og regissører, for at folk skal kunne holde på kontinuerlig. Men da må vi ha mer penger. Slik det er nå er dokumentarfilmbransjen en slags hobbybransje.

 

Hun mener privat kapital er et problem.

 

– I tillegg til den offentlige støtten må vi ut og skaffe privat kapital. Det er ikke positivt for filmen, i forhold til de kunstneriske valg.  Dokumentaren skal være uavhengig. Det vi holder på med nå er litt sånn ”klappfinanseriering”, ved at vi skaffer litt her og der, kanskje fra seks ulike instanser, og likevel blir ikke prosjektene fullfinansiert, sier Skofteland.

 

Mer til TV

 

I Januar gikk NFI fra en til to dokumentarfilmkonsulenter. Hovedsaklig etter press fra bransjen. Det har gjort nåløyet desto mindre, mener Skofteland.

 

– Det var lettere med én konsulent. Det er merkelig at vi har fått to dokumentarfilmkonsulenter, uten at det blir gitt mer penger til utdeling. Det gjør systemet bare mer tungvint. Med så mange søknader som det er nå, blir det mindre penger å dele ut for hver av konsulentene. En konsekvens er at jeg tror det blir delt ut mindre til dokumentarserier. Konsulentene klarer ikke å prioritere å gi en million til ett prosjekt, når de kun har to millioner å dele ut hver, fire ganger i året.

 

– Hva kan NFI gjør annerledes?

– Konsulentene har mulighet til å flytte pengene mellom kino og TV-dokumentar. De har bestemt seg for å gi penger til fem kinofilmer i år, men jeg synes de skal flytte noe over på TV. De har brukt mye av tv-potten allerede. Så den potten vi nå søker på er liten. Det blir gitt 16 millioner til TV, 8 millioner til kino, og 5,4 millioner til Nye Veier. Det har kommet mange dyktige folk til i det siste, men på denne måten blir lite på hver.

 

– Hvis det skal være noen fremtid for meg i å produsere dokumentarfilm, må noe skje.

 

One Response to – Noe må gjøres

  1. At dokumentarfilm nevnes i Kulturløftet 2 gir håp, men heller ikke jeg ser lyst på fremtiden om det ikke følges opp med penger. Etter 13 år i bransjen har jeg ikke kunnet ta ut mer enn 300.000 i honorarer. Totalt. Og samtidig har jeg lagt i arbeidskreditter for over 2 millioner for å kunne fullfinansiere prosjektene. Med andre ord har det så langt kostet meg 1.7 millioner å jobbe med dokumentar. Nå sitter jeg med innspurten på dokumenter til dagens NFI-frist for enkeltstående TV-dokumentarer. Det er et usedvanlig tungt arbeid for tiden, særlig utfordrende er det med finansieringsplanen som atter en gang ser ut til å gå mot alt for stor egenfinansiering. Jeg stemmer i Hilde, noe må skje om også jeg skal ha en videre fremtid i denne bransjen. Men enn så lenge har jeg postive vibber for at endringen vil komme. Lykke til med søknadene, og godt valg!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY