Historien om Pixar begynner i 1979. George Lucas rekrutterte forskere fra New York Institute of Technology med ekspertise innen dataanimasjon til Lucas Film. Den nye avdelingen fikk navnet Graphics Group, og ble ledet av Ed Catmull. Graphics Group ble kjøpt av en pengestinn Steve Jobs i 1986, som nylig hadde beriket seg på Apple Computer. Jobs utnevnte seg selv til styreformann i selskapet som ble omdøpt til Pixar, med Catmull som leder. Pixars hovedsatsning var Pixar Image Computer og de innledet samarbeid med blant annet Disney. Innholdsproduksjonen fungerte primært som eksperimentering med teknologiens anvendelsesområder. For å øke oppmerksomheten om selskapet ble John Lasseter sendt til bransjemønstringen SIGGRAPH for å vise sine korte animasjonsfilmer. Lasseter var rekruttert til Pixar etter å ha fått fyken hos Disney, angivelig for å ha tråkket på noen overordnete tær i forbindelse med planleggingen av en helaftens dataanimert spillefilm. Blant filmene Lasseter presenterte på SIGGRAPH var Luxo Jr. (1986) som i dag regnes som et pionerarbeid og en klassiker innen dataanimert kortfilm.

Til tross for den positive oppmerksomheten rundt Lasseter, slet Pixar med teknologisatsningen. Selskapet holdt seg flytende gjennom innholdsproduksjon, og den endelige redningen kom i 1991 i form av en avtale med Walt Disney Feature Animation om produksjonen av tre dataanimerte spillefilmer, blant disse Toy Story. Produsert for nesten halvparten av Disneys lansering i 1995, Pocahontas, spilte den totalt sett inn mer. Pocahontas var ingen flopp, og selv om Disney ikke klarte å følge opp den gigantiske kommersielle suksessen med The Lion King året før, tjente selskapet gode penger også på indianereventyret. Men blant kritikere og publikum var det Toy Story som stjal showet.
Pixars første fem filmer spilte til sammen inn over 2,5 milliarder dollar og Pixar var med dette det mest innbringende av alle industriens melkekyr. Men forholdet til Disney var i ferd med å surne. Steve Jobs og Disneys allmektige leder Michael Eisner kranglet om fordeling av inntekter, rettigheter til allerede produserte filmer og kreativ frihet, og i 2004 da en ny avtale mellom selskapene skulle fremforhandles, lå det an til full skilsmisse.

Det er skrevet mye om Eisners rolle som leder av Disney fra 1984 til 2005. Disneys magiske rike går for å være det lykkeligste sted på jord, og det er både fascinerende og besnærende når idyllen sprekker, selv for oss som har vokst opp med mytene. "Disney War" av James B. Stewart er anbefalt lesning for de som ønsker dypdykk i urolighetene.
Under Eisners ledelse gikk Disney fra å være et filmselskap med noen avleggere i fornøyelsesparker til å bli en global underholdningsgigant. Det ble investert i hotell og reiseliv, nye fornøyelsesparker åpnet, ABC ble kjøpt opp, spillefilmdivisjonen opprustet, og animasjonssuksesser som The Little Mermaid (1989), Beauty and the Beast (1991), Aladdin (1992) og The Lion King (1994) befestet Disneys posisjon som familieunderholder. Det er imidlertid for enkelt å gi Eisner æren for animasjonsstudioets nye bragder. Så tidlig som i 1973 igangsatte Eric Larson et rekrutteringsprogram som de nesten 20 år senere kunne høste fruktene av. Men i Disneys vekst til globalt mediekonsern spilte Eisner en nøkkelrolle. Likevel var ikke dette nok til å redde ham, og skuddet for baugen kom med håndteringen av Pixar. Walt Disneys nevø, Roy E. Disney, hadde ifølge Stewart tilnærmet blind tillit til Eisner ved ansettelsen av ham, men ble hans største kritiker. Eisner ble upopulær i Disney. Som en Gulbrand Gråstein skammet han seg ikke over å saksøke barnehagebarn for å ha dekorert veggene med motiver fra hundremeterskogen. Anklager om nepotisme og herskesyke lå tungt over det magiske riket. Som bærer av Disney-genene tok Roy opp kamphanskene på vegne av Disney-fans verden over, men Eisner var en hard nøtt å knekke.

Det var sammenbruddet i forhandlingene med Jobs og Pixar som ga vann på mølla til Eisners motstandere. Disneys egen animasjonssatsing kunne ikke måle seg mot Pixar, og Eisner måtte endelig forlate sjefsstolen. I 2005 ble forhandlingene gjenopptatt og endte med at Disney kjøpte opp Pixar året etter. Jobs ble som følge av aksjetransaksjonen majoritetsholder i Disney med plass i styret. Ed Catmull ble utnevnt som direktør for Walt Disney Animation Studios og Pixar Animation Studios, med John Lasseter som kreativ leder for studioene.

Dette har så klart ført til en befesting av digitalsatsningen, men også klassisk animasjon. For eksempel har John Lasseter vært helt sentral i forbindelse med produksjonen av The Princess and the Frog som har premiere senere i år, og valget om å lage tradisjonell tegnefilm. Der andre og mer kostnadsbevisste produsenter hadde valgt enkleste utvei, går Lasseter for den gamle Disney-maksimen om ikke å spare på noe i jakten på det perfekte.

PIXAR-FILMER:

Toy Story (1995)
Regi: John Lasseter

A Bug’s Life (1998)
Regi: John Lasseter og Andrew Stanton

Toy Story 2 (1999)
Regi: John Lasseter, Lee Unkrich, Ash Brannon

Monsters, Inc. (2001)
Regi: Peter Docter, Lee Unkrich, David Silverman

Finding Nemo (2003)
Regi: Andrew Stanton, Lee Unkrich

The Incredibles (2004)
Regi: Brad Bird

Cars (2006)
Regi: John Lasseter, Joe Ranft

Ratatouille (2007)
Regi: Brad Bird, Jan Pinkava (co-director)

Wall-E (2008)

Regi: Andrew Stanton

UP (2009)
Regi: Pete Docter, Bob Peterson (co-director)