– Det er altfor mange små produksjonsselskaper i Norge som ikke kan klare å opprettholde den profesjonaliteten som skal til for å produsere de "store" dokumentarfilmene , mener tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde.
– Det er altfor mange små produksjonsselskaper i Norge som ikke kan klare å opprettholde den profesjonaliteten som skal til for å produsere de "store" dokumentarfilmene , mener tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde.
Flere filmskapere har i Rushprint de siste ukene omtalt vilkårene for dokumentarfilm i Norge som ”håpløse”. Norsk Filminstitutt får inn rekordmange søknader til dokumentarfilm, men har ikke økt støtten. Resultatet er flere filmer som ikke får støtte, og støtten som gis er liten i forhold til budsjett og arbeidet som legges inn i filmene.
Under et kulturpolitisk møte i sommer kom en gruppe dokumentarister med et opprop til kulturminister Trond Giske: Støtten til dokumentarfilm må dobles innen 2010.
I går ble Kulturløftet 2 lagt frem av kulturminister Trond Giske. I de 17 punktene som ble fremlagt, heter det i punkt 5 at ” Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar, og at 25 % av kinomarkedet skal bestå av norske filmer”. Utenom dette står det ingenting særskilt om dokumentarfilm.
Norge har allerede en høy andel av dokumentarfilm. I fjor var fem av 25 filmer vist på kino en dokumentar. Flere norske dokumentarfilmer reiser også verden rundt på festivaler, vinner priser og blir lagt merke til internasjonalt.
Bodil Cold-Ravnkilde var dokumentarfilmkonsulent i Norsk Filminstitutt fra 2006-2008. I fem år arbeidet hun som dokumentarfilmkonsulent ved det Danske Filminstituttet.
Hun ser positivt på fremtiden til norsk dokumentarfilm.
– Jeg syntes kanskje ikke det er så viktig med hvem som er ledende i Norden. Det er viktigere å lage dokumentarfilmer som vi aldri glemmer. Her ligger det opplagte muligheter hos norske dokumentarister. Jeg tror norsk dokumentarfilm spesielt har gode framtidsutsikter, mener Ravnkilde.
Tidligere dokumentarfilmkonsulent i NFI, Bodil Cold-Ravnkilde (Foto: Kristina Meyn Krogvold)
Hun mener det handler mer om ideene og engasjement, enn om pengene som tildeles.
– Det blir produsert kjempebra dokumentarfilmer i Sverige, Danmark og Finland, for de samme pengene eller mindre som i Norge. Det handler først og fremst ikke om penger. Det handler om å ha noe på hjertet, så mye at man bare må lage film.
I Danmark går rundt 12 prosent av alle tildelingene til kort- og dokumentarfilm. Til sammen er det satt av 41,4 millioner kroner til kort- og dokumentarer. Det er mindre enn i Norge, der 50,4 millioner (2009) er satt av til kortfilmer og dokumentar.
– Det blir laget fremragende dokumentarfilmer i Danmark på budsjetter som ligner de norske. Forskjellen på Danmark og Norge er at veien til å bli profesjonell dokumentarist er lengre i Danmark. De aller fleste går på dokumentarfilmlinjen på Filmskolen, som er en 4-årig utdannelse. Og så kan man sitt håndverk, mener Ravnkilde.
I følge tall fra Det Danske Filminstituttet ble det i fjor laget 21 dokumentarfilmer. Kun fire var produsert spesielt opp mot kinovisning. Mesteparten var laget for TV-kanalen DR. De fire kinofilmene var 60 minutter og lengre, med et gjennomsnittsbudsjett på 695 750 kroner. Opptil 38 prosent av totalbudsjettet var finansiert med subsidier fra Det Danske Filminstituttet.
– Det sendes ikke flere dokumentarfilmer på DR enn det gjør på NRK. I Sverige derimot er SR veldig sterke på dokumentarsiden. Jeg tror man må bestemme seg om filmen man lager er en dokumentar for kino eller TV? Som for eksempel Lykkens Grøde. Begge deler kan være bra, men det er en forskjell i finansieringen, tror den tidligere NFI-konsulenten.
I forrige uke sa produsent i produksjonsselskapet Corax, Magne Hagen Sleire, at de etter 11 år i bransjen slutter å lage dokumentarfilm. Finansieringsbiten er blitt for tøff. Sleire nevner at NFI bidrar til å holde i live et stort antall enkeltmannsforetak. Det svekker de solide selskapene som jevnlig produserer gode dokumentarer.
Ravnkilde er enig.
– Det er altfor mange små produksjonsselskaper i Norge. Som ikke kan klare å opprettholde den profesjonaliteten som skal til for å produsere de "store" dokumentarfilmene.
– Det er ideens bæredyktighet som i fremtiden vil skape unike norske dokumentarfilmer.
Les hele det rødgrønne Kulturløftet 2 her.
Les dokumentarinnlegget fra John M. Jacobsen og Åge Hoffart her, og innlegg fra Dokumentaristene. Stig Andersen skrev nylig dette innlegget til dokumentarfilmdebatten.
– Det er altfor mange små produksjonsselskaper i Norge som ikke kan klare å opprettholde den profesjonaliteten som skal til for å produsere de "store" dokumentarfilmene , mener tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde.
Flere filmskapere har i Rushprint de siste ukene omtalt vilkårene for dokumentarfilm i Norge som ”håpløse”. Norsk Filminstitutt får inn rekordmange søknader til dokumentarfilm, men har ikke økt støtten. Resultatet er flere filmer som ikke får støtte, og støtten som gis er liten i forhold til budsjett og arbeidet som legges inn i filmene.
Under et kulturpolitisk møte i sommer kom en gruppe dokumentarister med et opprop til kulturminister Trond Giske: Støtten til dokumentarfilm må dobles innen 2010.
I går ble Kulturløftet 2 lagt frem av kulturminister Trond Giske. I de 17 punktene som ble fremlagt, heter det i punkt 5 at ” Norge skal bli ledende i Norden på film, TV-drama og dokumentar, og at 25 % av kinomarkedet skal bestå av norske filmer”. Utenom dette står det ingenting særskilt om dokumentarfilm.
Norge har allerede en høy andel av dokumentarfilm. I fjor var fem av 25 filmer vist på kino en dokumentar. Flere norske dokumentarfilmer reiser også verden rundt på festivaler, vinner priser og blir lagt merke til internasjonalt.
Bodil Cold-Ravnkilde var dokumentarfilmkonsulent i Norsk Filminstitutt fra 2006-2008. I fem år arbeidet hun som dokumentarfilmkonsulent ved det Danske Filminstituttet.
Hun ser positivt på fremtiden til norsk dokumentarfilm.
– Jeg syntes kanskje ikke det er så viktig med hvem som er ledende i Norden. Det er viktigere å lage dokumentarfilmer som vi aldri glemmer. Her ligger det opplagte muligheter hos norske dokumentarister. Jeg tror norsk dokumentarfilm spesielt har gode framtidsutsikter, mener Ravnkilde.
Tidligere dokumentarfilmkonsulent i NFI, Bodil Cold-Ravnkilde (Foto: Kristina Meyn Krogvold)
Hun mener det handler mer om ideene og engasjement, enn om pengene som tildeles.
– Det blir produsert kjempebra dokumentarfilmer i Sverige, Danmark og Finland, for de samme pengene eller mindre som i Norge. Det handler først og fremst ikke om penger. Det handler om å ha noe på hjertet, så mye at man bare må lage film.
I Danmark går rundt 12 prosent av alle tildelingene til kort- og dokumentarfilm. Til sammen er det satt av 41,4 millioner kroner til kort- og dokumentarer. Det er mindre enn i Norge, der 50,4 millioner (2009) er satt av til kortfilmer og dokumentar.
– Det blir laget fremragende dokumentarfilmer i Danmark på budsjetter som ligner de norske. Forskjellen på Danmark og Norge er at veien til å bli profesjonell dokumentarist er lengre i Danmark. De aller fleste går på dokumentarfilmlinjen på Filmskolen, som er en 4-årig utdannelse. Og så kan man sitt håndverk, mener Ravnkilde.
I følge tall fra Det Danske Filminstituttet ble det i fjor laget 21 dokumentarfilmer. Kun fire var produsert spesielt opp mot kinovisning. Mesteparten var laget for TV-kanalen DR. De fire kinofilmene var 60 minutter og lengre, med et gjennomsnittsbudsjett på 695 750 kroner. Opptil 38 prosent av totalbudsjettet var finansiert med subsidier fra Det Danske Filminstituttet.
– Det sendes ikke flere dokumentarfilmer på DR enn det gjør på NRK. I Sverige derimot er SR veldig sterke på dokumentarsiden. Jeg tror man må bestemme seg om filmen man lager er en dokumentar for kino eller TV? Som for eksempel Lykkens Grøde. Begge deler kan være bra, men det er en forskjell i finansieringen, tror den tidligere NFI-konsulenten.
I forrige uke sa produsent i produksjonsselskapet Corax, Magne Hagen Sleire, at de etter 11 år i bransjen slutter å lage dokumentarfilm. Finansieringsbiten er blitt for tøff. Sleire nevner at NFI bidrar til å holde i live et stort antall enkeltmannsforetak. Det svekker de solide selskapene som jevnlig produserer gode dokumentarer.
Ravnkilde er enig.
– Det er altfor mange små produksjonsselskaper i Norge. Som ikke kan klare å opprettholde den profesjonaliteten som skal til for å produsere de "store" dokumentarfilmene.
– Det er ideens bæredyktighet som i fremtiden vil skape unike norske dokumentarfilmer.
Les hele det rødgrønne Kulturløftet 2 her.
Les dokumentarinnlegget fra John M. Jacobsen og Åge Hoffart her, og innlegg fra Dokumentaristene. Stig Andersen skrev nylig dette innlegget til dokumentarfilmdebatten.
Legg igjen en kommentar