Pressens ensidige fokus på antall solgte kinobilletter har vært merkbar den siste tiden. – Dette gagner ikke bredden av norsk film, sier Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge.
Pressens ensidige fokus på antall solgte kinobilletter har vært merkbar den siste tiden. – Dette gagner ikke bredden av norsk film, sier Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge.
Pressens ensidige fokus på antall solgte kinobilletter har vært merkbar den siste tiden. – Dette gagner ikke bredden av norsk film, sier Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge.
Antall solgte kinobilletter til norske filmer krever stadig mer spalteplass i norsk presse. I høst begynte det for alvor med skrekkfilmoppfølgeren Fritt Vilt 2 og toppet seg med gigantsuksessen Max Manus – som denne uken rundet 800 000 solgte kinobilletter. Før det hadde dokumentarfilmer som Blod og Ære og Prøvetid blitt målt opp mot de mer populære fiksjonsfilmene og med sine lave besøkstall blitt avfeid som "fiaskoer".
De siste ukene er det besøkskurven på Død snø som har stått mest i fokus, mens Pål Jackmans Jernanger ifølge flere norske aviser "skuffer" under åpningshelgen.
– Det forundret meg da jeg leste i Dagbladet at Jernanger, med over 8000 solgte kinobilletter første helg, ble regnet som svakt. Det ville vært et respektabelt tall for to eller tre år siden, sier produsent Eric Vogel i Tordenfilm.
Selv har han produsert Erik Richter Strands Sønner og vært deltagende produsent på Jens Liens film Den brysomme mannen. Begge filmene gikk på kino i 2006, og solgte under 50 000 kinobilletter hver. Vogel mener det er mye psykologi bak fokuset på antall solgte kinobilletter og tolkningene av salgstallene.
– Det er ikke mange år siden 50 000 solgte kinobilletter for en norsk film ble ansett som en suksess. Nå er nok selvtilliten i bransjen noe høyere, og dermed stiger forventningene også i forhold til antall solgte kinobilletter. En høy markedsandel øker forventningene. Det er ikke lett å lansere en film i kjølevannet av braksuksesser som Max Manus, slik Pål Jackman nå har gjort med Jernanger.
– Når det er sagt, vil den kvantitative definisjonen av hva som er en suksess alltid forandre seg. Ting går i bølger, legger Vogel til.
Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge, han fulgt bransjen i hele 27 år neste uke. Han sier til Rushprint at fokuset på salgstallene på nye norske filmer er alt for overdrevent.
– Hvis man tror at alle norske filmer skal oppnå i nærheten av 100 000 besøkende, mangler man enten matematiske evner eller har overdreven tro på norsk films publikumstekke.
– Av de 230 filmene som vises på kino årlig i Norge, er det bare de 30 mest sette filmene som oppnår et besøkstall på 100 000. Med andre ord, er det 200 filmer som ikke klarer det. Hvis man i tillegg tar utgangspunkt i at det produserer ca 20/25 norske filmer årlig, skal vi være veldig fornøyd om 3 filmer klarer å dra 100 000 besøkende. I tillegg må man ta med i regnestykket at ikke samtlige 20 filmer som produseres, er spillefilmer. Blant dem har vi også dokumentarfilm.
– Jeg synes ikke pressens fokus på besøkstall gagner bredden av norsk film. For å dra en parallell til ukebladene: Det er ikke slik at vi kan nøye oss med Se og Hør, bare fordi de selger så innmari bra. Litterære tidsskrifter har likevel livets rett, på tross av at de selger vesentlig mindre. På samme måten er det med norsk film, sier Hoffart.
Vogel understreker at salgstallene er et viktig verktøy for de som lager film.
– Vi bruker dem som et nyttig verktøy i forhold til å kalkulere risiko, også med tanke på egne, kommende prosjekter. Vi studerer rapportene om besøkstall, og ser om resultatene er som forventet. Kanskje har vi gjettet i forkant på hvor mange besøkende den enkelte filmen ville få i åpningshelgen – sett opp mot variabler som lanseringskampanje, premieredato og annet.
Vogel tror likevel filmbransjen hadde hatt vel så mye igjen for å øke kunnskapen om hvem som faktisk går på kino – spesielt med tanke på å kalkulere risiko og forbedre sine målgruppestrategier.
– Det jeg gjerne skulle visst mer om, er hvem som går på kino. Med forbehold om at det allerede finnes en slik rapport, hadde det vært interessant om den nye Lanseringsavdelingen i Norsk Filminstitutt så nøyere på hvem som går på kino, slik at vi kunne fått mer kunnskap om publikum bak salgstallene, sier Vogel.
Hoffart tror det er på tide å få et mer realistisk syn på tallenes tale.
– Om en norsk film selger 40 000 kinobilletter, synes jeg det er respektabelt. Man kan ikke forvente at en norsk film skal ha en høyere suksessrate enn utenlandske filmer, ikke glem at vi alltid sammenlikner hele den norske produksjonen med det beste av de utenlandske (f.eks. ser vi bare de beste 5 prosentene av fransk filmproduksjon).
– I tillegg må man ikke glemme at visningsvinduene for norsk film har blitt mange flere de siste årene. Dette vil igjen påvirke salgstallene på kino, avslutter Hoffart.
Foto: Filmweb/Kristina Meyn Krogvold
Pressens ensidige fokus på antall solgte kinobilletter har vært merkbar den siste tiden. – Dette gagner ikke bredden av norsk film, sier Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge.
Pressens ensidige fokus på antall solgte kinobilletter har vært merkbar den siste tiden. – Dette gagner ikke bredden av norsk film, sier Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge.
Antall solgte kinobilletter til norske filmer krever stadig mer spalteplass i norsk presse. I høst begynte det for alvor med skrekkfilmoppfølgeren Fritt Vilt 2 og toppet seg med gigantsuksessen Max Manus – som denne uken rundet 800 000 solgte kinobilletter. Før det hadde dokumentarfilmer som Blod og Ære og Prøvetid blitt målt opp mot de mer populære fiksjonsfilmene og med sine lave besøkstall blitt avfeid som "fiaskoer".
De siste ukene er det besøkskurven på Død snø som har stått mest i fokus, mens Pål Jackmans Jernanger ifølge flere norske aviser "skuffer" under åpningshelgen.
– Det forundret meg da jeg leste i Dagbladet at Jernanger, med over 8000 solgte kinobilletter første helg, ble regnet som svakt. Det ville vært et respektabelt tall for to eller tre år siden, sier produsent Eric Vogel i Tordenfilm.
Selv har han produsert Erik Richter Strands Sønner og vært deltagende produsent på Jens Liens film Den brysomme mannen. Begge filmene gikk på kino i 2006, og solgte under 50 000 kinobilletter hver. Vogel mener det er mye psykologi bak fokuset på antall solgte kinobilletter og tolkningene av salgstallene.
– Det er ikke mange år siden 50 000 solgte kinobilletter for en norsk film ble ansett som en suksess. Nå er nok selvtilliten i bransjen noe høyere, og dermed stiger forventningene også i forhold til antall solgte kinobilletter. En høy markedsandel øker forventningene. Det er ikke lett å lansere en film i kjølevannet av braksuksesser som Max Manus, slik Pål Jackman nå har gjort med Jernanger.
– Når det er sagt, vil den kvantitative definisjonen av hva som er en suksess alltid forandre seg. Ting går i bølger, legger Vogel til.
Åge Hoffart, avdelingsdirektør for kinofilm i SF Norge, han fulgt bransjen i hele 27 år neste uke. Han sier til Rushprint at fokuset på salgstallene på nye norske filmer er alt for overdrevent.
– Hvis man tror at alle norske filmer skal oppnå i nærheten av 100 000 besøkende, mangler man enten matematiske evner eller har overdreven tro på norsk films publikumstekke.
– Av de 230 filmene som vises på kino årlig i Norge, er det bare de 30 mest sette filmene som oppnår et besøkstall på 100 000. Med andre ord, er det 200 filmer som ikke klarer det. Hvis man i tillegg tar utgangspunkt i at det produserer ca 20/25 norske filmer årlig, skal vi være veldig fornøyd om 3 filmer klarer å dra 100 000 besøkende. I tillegg må man ta med i regnestykket at ikke samtlige 20 filmer som produseres, er spillefilmer. Blant dem har vi også dokumentarfilm.
– Jeg synes ikke pressens fokus på besøkstall gagner bredden av norsk film. For å dra en parallell til ukebladene: Det er ikke slik at vi kan nøye oss med Se og Hør, bare fordi de selger så innmari bra. Litterære tidsskrifter har likevel livets rett, på tross av at de selger vesentlig mindre. På samme måten er det med norsk film, sier Hoffart.
Vogel understreker at salgstallene er et viktig verktøy for de som lager film.
– Vi bruker dem som et nyttig verktøy i forhold til å kalkulere risiko, også med tanke på egne, kommende prosjekter. Vi studerer rapportene om besøkstall, og ser om resultatene er som forventet. Kanskje har vi gjettet i forkant på hvor mange besøkende den enkelte filmen ville få i åpningshelgen – sett opp mot variabler som lanseringskampanje, premieredato og annet.
Vogel tror likevel filmbransjen hadde hatt vel så mye igjen for å øke kunnskapen om hvem som faktisk går på kino – spesielt med tanke på å kalkulere risiko og forbedre sine målgruppestrategier.
– Det jeg gjerne skulle visst mer om, er hvem som går på kino. Med forbehold om at det allerede finnes en slik rapport, hadde det vært interessant om den nye Lanseringsavdelingen i Norsk Filminstitutt så nøyere på hvem som går på kino, slik at vi kunne fått mer kunnskap om publikum bak salgstallene, sier Vogel.
Hoffart tror det er på tide å få et mer realistisk syn på tallenes tale.
– Om en norsk film selger 40 000 kinobilletter, synes jeg det er respektabelt. Man kan ikke forvente at en norsk film skal ha en høyere suksessrate enn utenlandske filmer, ikke glem at vi alltid sammenlikner hele den norske produksjonen med det beste av de utenlandske (f.eks. ser vi bare de beste 5 prosentene av fransk filmproduksjon).
– I tillegg må man ikke glemme at visningsvinduene for norsk film har blitt mange flere de siste årene. Dette vil igjen påvirke salgstallene på kino, avslutter Hoffart.
Foto: Filmweb/Kristina Meyn Krogvold
Legg igjen en kommentar