Max og Tikken møtte hverandre under de verste omstendigheter, og de var så forskjellige som natt og dag. Det var dette som fikk meg til å ville skrive manuset til å begynne med, skriver Thomas Norseth-Tiller om manusarbeidet med Max Manus.
 
Når en skal koke fem år av et menneskes liv inn i en to timers film, er det mange vanskelige valg som må tas, spesielt når det dreier seg om Max Manus og andre verdenskrig.

Hvor enkelt det enn høres ut, så er faktisk det første steget en ren eliminasjonsprosess. Min gamle manuslærer svarte en gang, på spørsmålet om hvordan man gjør en bokadapsjon: «Det er bare å beholde det som er bra, og drite i det som er dårlig.» Vel, det kan i hvert fall være et bra utgangspunkt. Å lage et filmmanus ut fra en bok og en historie som folk har et forhold til, handler også om å gi folk det de forventer, uten at det blir forutsigbart.

Da gjelder det å ta vare på de mest minneverdige scenene fra boken og å forsøke å fange essensen av hva historien handler om. Det ville for eksempel vært ganske utenkelig å lage en film om Max Manus uten hans kjente stup gjennom vinduet i Vidars gate 4, eller aksjonene mot D/S Donau og Mardonius.

Fra førsteutkastet til såkalt shooting-script, har det vært mange versjoner av manus. Selv om de største valgene strukturmessig ble gjort under arbeidet med førsteutkastet, er det gjort mye arbeid senere, spesielt det siste halve året før innspillingen startet. Ca. 80 prosent av strukturen i førsteutkastet er likt det endelige manuset. Men underveis har mye forandret seg, karakterer har fått en sterkere kurve og klarere plass. 

Mye har blitt prøvet ut og forkastet i jakten på en klarere og bedre film. Jeg tror mest av alt det gjaldt å finne Max’ historie. Min oppfatning av hans reise gjennom de seks årene av livet hans som bøkene hans tar for seg, var at den ikke handlet om en ung mann som blir voksen gjennom krigens dramatiske virkelighet. Max ble voksen som 15 åring han, da faren hans overlot ham til seg selv på Cuba. Da krigen kom til Norge, var han 25 år gammel, ugift, hadde ingen utdanning eller jobb og slet med nerveproblemer etter å ha gjennomgått en av de verste skyttergravskrigene i moderne tid.

Men det hendte noe med Max da han stod på en togstasjon i Sverige og fikk beskjed om at Norge var invadert, da han sloss til ingen nytte ved Kongsvinger, da han så de tyske soldatene marsjere hovent oppover Karl Johan. Det var ydmykelse. Han var flau over landet sitt, dets regjering, dets folk, men mest av alt over seg selv. Han hadde kommet rett fra Finland, hvor finnene hadde slåss i tre måneder mot 450 000 russiske soldater og holdt stand. De måtte kapitulere på russernes betingelser, men de hadde beholdt sin ære – de hadde holdt fienden tilbake. I Norge var kampen over etter to måneder, og da hadde hele Sør-Norge vært under tysk kontroll i en måned allerede.

For en handlingens og rettferdighetens mann som Max, uten en kone eller jobb å gå til, trengtes det ikke lang betenkningstid for å begynne å yte motstand. Tankene og tvilen rundt betydningen av det han gjorde kom først senere, da kampen tetnet seg til, da gode venner ble arrestert og drept. Det kameratskapet som utviklet seg guttene imellom var på et nivå bare menn som har vært gjennom en krig kan forstå.

Men selve kjernen i historien er et forhold som ikke er beskrevet i bøkene, men som jeg oppdaget gjennom mine samtaler med Tikken (Max turte nemlig ikke å skrive om dette forholdet i bøkene fordi Tikken fortsatt var formelt gift da bøkene kom ut). Max og Tikken møtte hverandre under de verste omstendigheter, og de var så forskjellige som natt og dag. Men gjennom tapet av deres felles beste venn fant de en kjærlighet som skulle vare livet ut. Det var dette som fikk meg til å ville skrive manuset til å begynne med, så gjaldt det å prøve å videreføre dette inn i filmmediet.

Beslutningen om å kjøre en parallellhistorie kom tidlig. Gestaposjefen Fehmer er veldig lite nevnt i bøkene til Max, bortsett fra på slutten, når Max skulle møte ham i cellen hans på Akershus festning. Når man leser bøkene til Max, føler man et nærvær av Fehmer, men man aner ikke hva han driver med eller hvor nær han er ved å ta Max.

Da jeg leste Steinar Brautesets bok Gestapo-offiseren Fehmer: Milorgs farligste fiende, fikk jeg et dypere innblikk i hans karakter. Fehmer var, som nevnt, en grusom torturist og en meget god etterforsker, gentleman og kvinnebedårer. Men om man skal skrive en karakter – helt eller skurk – så må man forstå vedkommendes motivasjon for å gjøre det han eller hun gjør. Jeg oppfattet Fehmer som en mann som egentlig ville leve i fred og som likte Norge og nordmenn veldig godt. Han kunne ikke et ord norsk da han landet på Fornebu den 29. april 1940, men bare et år senere snakket han nesten flytende norsk. Han var en overbevist nazist og fast i troen på Tysklands verdensherredømme og at Norge skulle få en sentral plass i det tredje riket. For ham var sabotører «uromomenter» som måtte ryddes vekk av hensyn til den allmenne fred.

Hvis jeg først skulle ha med Fehmer som antagonist i manuset, var det viktig å få frem denne filosofien og litt av hans karakter. For å få til dette ville jeg oppleve ham gjennom en kvinne, en norsk kvinne som faller for ham, men som gjennom krigens gang oppdager hans sanne karakter. Mens han i begynnelsen av krigen er elegant, sjarmerende og kalkulert, blir hans atferd stadig mørkere og mer preget av desperasjon etter hvert som det går mot slutten for Tyskland.

Denne parallelle historien, om Fehmers etterforskning av Max og hans kjærlighetsforhold til den norske jenta Solveig Johnsrud, var opprinnelig en mye større del av manuset. Da var også filmen mye lenger enn 1 time og 55 minutter, som er den ferdige filmens lengde. Mye arbeid har vært lagt ned å fortelle denne bihistorien på en mest mulig effektiv måte, uten å miste essensen, for filmen handler først og fremst om Max Manus. Det var viktig å legge mest vekt på hovedhistorien.

Jeg var langt ifra alene om manusutviklingen. Produsentene hadde sine ønsker og regissørene hadde sin visjon. Det ble et tett og intensivt samarbeid. Vi hadde også historiker Arnfinn Moland og forfatter Roy Jacobsen med som konsulenter. Arnfinn fikk lese flere versjoner av manus og kom med innspill når det gjaldt det historiske. Han hadde ingen mulighet til å kontrollere at filmen ble 100 prosent historisk korrekt, men sørget for at vi var bevisste på de frihetene vi hadde tatt oss i forhold til historien. Roy Jacobsen var med på prosjektet i juni 2007, da vi sammen jobbet frem et nytt manusutkast. Det var veldig verdifullt, ettersom jeg fikk prøvd ut en del ting, og spilt dramaturgisk ball med en så dyktig forfatter. De mange timene med diskusjoner med regissørene Espen og Joachim var enormt viktige for å skape et manus som vi alle tre kunne stå inne for og var fornøyd med.

Aksel Hennies mange kommentarer, innspill, problemstillinger og noen ganger konkrete forslag var også med på å gjøre manuset bedre. Det som er positivt med å få skuespillernes innspill på manus, er at hver og en forsvarer sine egne rollefigurer. En viktig del av enhver skuespillers prosess er jo også å forstå hvorfor karakterene de spiller gjør det de gjør og sier det de sier, og derfor er det viktig å kunne åpne for diskusjon om karakterene og deres funksjon i manuset. Jeg lærte i hvert fall mye av det.

Det har vært en mye mer aktiv og lærerik manusforfatterprosess enn det jeg så for meg, og det kan jeg takke regissørene Espen og Joachim for. Jeg har fått være mye på settet og dermed fått med replikkendringer og andre beslutninger underveis. Det oppstod en symbiose og en tillit med regi som gjorde manusutviklingen mer intens og produksjonsfasen mer smertefri enn den kanskje kunne ha vært. Jeg har vært så utrolig heldig å ha John Jacobsen og Sveinung Golimo som produsenter. Uten deres brennende iver etter å lage denne historien om til film, hadde dette kanskje aldri blitt noe av. Når en som manusforfatter skal overlate «barnet» sitt til en regissør, er det alltid en redsel som melder seg for forfatteren. Vil regissøren ha de samme ambisjonene som deg for historien? Vil han eller hun lage filmen så bra som du forestiller deg?

En forutsetning for å overlate prosjektet til John og Sveinung var at jeg fikk være med på valget av regissør. Kall det gjerne upassende for en førstegangs manusforfatter, men jeg hadde utviklet et nært forhold til denne historien. Jeg hadde lagt hele sjelen min i å jobbe frem et manus og kunne aldri tenke meg å overlate det til en regissør som kanskje ville gjøre historien til noe annet enn det den var. Det finnes mange skrekkhistorier om dette fra Hollywood, og dette manuset kunne bare filmatiseres én gang.

Jeg gikk til det første møtet med Espen og Joachim med stor skepsis, og fra møtet helt overbevist om at Espen og Joachim var de beste for jobben. Vi satt i møtet og nærmest fullførte hverandres setninger. De hadde falt for akkurat de samme tingene som jeg synes var viktigst i historien, og de ville invitere meg inn i filmatiseringsprosessen og samarbeide om den videre utviklingen av manuset. Jeg skulle også få være med på valg av skuespillere og klippeprosessen. Espen og Joachim ville ikke lage denne filmen, de måtte lage den.

Jeg tror ikke det er mange regissører i Norge som kunne ha laget denne filmen med en sånn blanding av dyktighet, hjerte og brennende engasjement. Jeg regelrett gledet meg til å se hva de ville gjøre med manuset mitt.

Denne artikkelen står på trykk i Max Manus – film og virkelighet som er gitt ut på Orion forlag. Les mer om boka her.