Hvor går grensen for hva som er etisk forsvarlig når unge mødre, charterturister og sykehuspasienter eksponerer seg selv på tv? Er det regissøren, produksjonsselskapet eller tv-kanalen som burde trekke de etiske grensegangene?

Hvor går grensen for hva som er etisk forsvarlig når unge mødre, charterturister og sykehuspasienter eksponerer seg selv på tv? Er det regissøren, produksjonsselskapet eller tv-kanalen som burde trekke de etiske grensegangene?
Hvor går grensen for hva som er etisk forsvarlig når unge mødre, charterturister og sykehuspasienter eksponerer seg selv på tv? Er det regissøren, produksjonsselskapet eller tv-kanalen som burde trekke de etiske grensegangene?
Denne uken skrev Dagens medisin at kliniske etikkomiteer fra hele landet tar sterk avstand fra tv-serier som TV3s Sykehuset – der filmteam og ambulansepersonell rykker ut samtidig til pasienter som ikke har samtykket i dette på forhånd.
Det var under seminaret "Filming i sykehus – folkeopplysning eller underholdning?" at det ble stilt spørsmålstegn ved pasienteksponeringen i serier som følger pasientgrupper ved norske sykehus.
Generalsekretær i Norsk Pasientforening Guro Birkeland etterlyste en bred faglig debatt om problemene som filming av pasienter medfører og Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO) påpekte at det er et problem når taushetsplikten brytes i det filmteamet er tilstede og filmer pasienten. Taushetsplikten kan ikke gjenopprettes selv om pasienten gir sitt samtykke til at materialet kan sendes på tv i etterkant.
– Spørsmålet er om man lager en tv-serie fordi man er spekulativ og ønsker å oppnå høyest mulig seertall – eller fordi man vil fortelle om en virkelighet man mener det er viktig å sette fokus på, sier regissør og produsent Anne Berit Vestby (foto).
Hun regisserte den norske dokumentarserien Institusjonen som ble vist på NRK 1 våren 2004. I serien kom publikum tett innpå hverdagen til ansatte, syke, gamle og funksjonshemmede på Gjestad bo- og aktivitetssenter på Jessheim.
Vestby mener det er motivet for å lage den enkelte produksjonen som er avgjørende for hvorvidt resultatet er etisk forsvarlig eller ikke.
– Det er mange som er villige til å ofre mye for sine fifteen minutes of fame. Folk gjør de utroligste ting for å komme på tv, og det er nok enkelt for produksjonsselskapet å spille på det ved å filme først og be om tillatelse til å sende klippet fra den enkelte pasient i etterkant, sier Vestby.
Selv opplevde hun at Institusjonen skapte voldsomme reaksjoner og negativ omtale i avisene.
-I en scene filmet jeg en pasient som akkurat hadde dødd. VG slo det opp under overskriften "Død blir underholdning" – for å selge sin egen avis. Dette var jo ikke motivet i det hele tatt. Som dokumentarfilmskaper ønsket jeg snarere tvert imot å beskrive av det mest normale og naturlige vi mennesker blir utsatt for.
– Jeg ble anmeldt til Norsk Pasientforening, men anmelderne tapte på alle punkter. Det endte med at jeg fikk Røde Kors høyeste utmerkelse for serien – som de mente var laget med kjærlighet og respekt, sier Vestby.
Som legger til at hun ikke kjenner detaljene rundt produksjonen av Sykehuset, men at dersom det er slik at pasienter har opplevd å bli filmet uten forvarsel, burde Akershus Universitetssykehus (Ahus) også ta sin del av ansvaret overfor pasientene.
– Det er vanskelig å gi noen konkrete svar på hva som er rett og galt når man arbeider som dokumentarist. Problemet er at grensene for hva som er etisk forsvarlig hele tiden flyttes. Vi nærmer oss amerikanske tilstander, hvor det er akseptert at voldelige ektemenn og pedofile stiller opp i tv-programmer som Oprah og Dr. Phil for å snakke om sine problemer.
Det er Limelight Film- og TV AS som har produsert Sykehuset og flere andre dokusåper som har blitt sendt på tv den siste tiden – blant annet Unge mødre og Charterfeber. Daglig leder i Limelight Jim Hoel, synes det er bra at Norsk Pasientforening nå etterlyser en dyptgående etisk debatt.
– Jeg synes det er bra å ta denne debatten nå som den er en del av mediebildet, og man kan diskutere konkrete tilfeller. Jeg vil presisere at det er helsepersonellet og ikke vi som tar den første dialogen og informerer pasienten. Ingen kommer med i serien som ikke har godkjent sin deltakelse. Pasientvernet er i høysetet for Limelight når vi lager serier som Sykehuset.
– Når det gjelder taushetsplikten, er alle som er tilknyttet prosjektet bundet av den, legger han til.
Hoel understreker at fokuset for Limelight under produksjonen av Sykehuset var å skildre sykehuspersonell i arbeidssituasjonen.
– Derfor er det helsepersonellet vi i hovedsak filmer. Ofte er ikke pasienten med i bilderammen engang.
Da TVNorge sendte den siste sesongen av Unge mødre, følte flere av de deltakende mødrene seg misbrukt og fremstilt på en negativ måte. Tina Brigitte Svindland (foto)var en av mødrene som har stått frem i avisa Agder og beskrevet sin opplevelse av å være med i serien.
– Når det gjelder Unge mødre, har vi vært gjennom grundige referanserunder med de involverte. Vi er ikke ute etter å fremstille disse menneskene annerledes enn slik de er, men det kan oppstå situasjoner der de medvirkende føler seg fremstilt annerledes likevel, sier Hoel.
Vestby mener det er en vanskelig oppgave for regissører og produsenter å sette grensen for når intervjuobjekter og medvirkende burde beskyttes mot seg selv.
-Eksponeringsbehovet er stort, og mange elsker å se seg selv på tv. Unge mødre, Sykehuset og Charterfeber er produksjoner som beskriver hverdagsmennesker – "folk flest". Ikke alle som har deltatt i disse produksjonene føler seg utnyttet. Snarere tvert imot oppnår de status og kred i sine sin egen omgangskrets, avslutter hun.
Fotot: TV3, Sukehuset/ Fem, Unge mødre
Hvor går grensen for hva som er etisk forsvarlig når unge mødre, charterturister og sykehuspasienter eksponerer seg selv på tv? Er det regissøren, produksjonsselskapet eller tv-kanalen som burde trekke de etiske grensegangene?
Hvor går grensen for hva som er etisk forsvarlig når unge mødre, charterturister og sykehuspasienter eksponerer seg selv på tv? Er det regissøren, produksjonsselskapet eller tv-kanalen som burde trekke de etiske grensegangene?
Denne uken skrev Dagens medisin at kliniske etikkomiteer fra hele landet tar sterk avstand fra tv-serier som TV3s Sykehuset – der filmteam og ambulansepersonell rykker ut samtidig til pasienter som ikke har samtykket i dette på forhånd.
Det var under seminaret "Filming i sykehus – folkeopplysning eller underholdning?" at det ble stilt spørsmålstegn ved pasienteksponeringen i serier som følger pasientgrupper ved norske sykehus.
Generalsekretær i Norsk Pasientforening Guro Birkeland etterlyste en bred faglig debatt om problemene som filming av pasienter medfører og Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO) påpekte at det er et problem når taushetsplikten brytes i det filmteamet er tilstede og filmer pasienten. Taushetsplikten kan ikke gjenopprettes selv om pasienten gir sitt samtykke til at materialet kan sendes på tv i etterkant.
– Spørsmålet er om man lager en tv-serie fordi man er spekulativ og ønsker å oppnå høyest mulig seertall – eller fordi man vil fortelle om en virkelighet man mener det er viktig å sette fokus på, sier regissør og produsent Anne Berit Vestby (foto).
Hun regisserte den norske dokumentarserien Institusjonen som ble vist på NRK 1 våren 2004. I serien kom publikum tett innpå hverdagen til ansatte, syke, gamle og funksjonshemmede på Gjestad bo- og aktivitetssenter på Jessheim.
Vestby mener det er motivet for å lage den enkelte produksjonen som er avgjørende for hvorvidt resultatet er etisk forsvarlig eller ikke.
– Det er mange som er villige til å ofre mye for sine fifteen minutes of fame. Folk gjør de utroligste ting for å komme på tv, og det er nok enkelt for produksjonsselskapet å spille på det ved å filme først og be om tillatelse til å sende klippet fra den enkelte pasient i etterkant, sier Vestby.
Selv opplevde hun at Institusjonen skapte voldsomme reaksjoner og negativ omtale i avisene.
-I en scene filmet jeg en pasient som akkurat hadde dødd. VG slo det opp under overskriften "Død blir underholdning" – for å selge sin egen avis. Dette var jo ikke motivet i det hele tatt. Som dokumentarfilmskaper ønsket jeg snarere tvert imot å beskrive av det mest normale og naturlige vi mennesker blir utsatt for.
– Jeg ble anmeldt til Norsk Pasientforening, men anmelderne tapte på alle punkter. Det endte med at jeg fikk Røde Kors høyeste utmerkelse for serien – som de mente var laget med kjærlighet og respekt, sier Vestby.
Som legger til at hun ikke kjenner detaljene rundt produksjonen av Sykehuset, men at dersom det er slik at pasienter har opplevd å bli filmet uten forvarsel, burde Akershus Universitetssykehus (Ahus) også ta sin del av ansvaret overfor pasientene.
– Det er vanskelig å gi noen konkrete svar på hva som er rett og galt når man arbeider som dokumentarist. Problemet er at grensene for hva som er etisk forsvarlig hele tiden flyttes. Vi nærmer oss amerikanske tilstander, hvor det er akseptert at voldelige ektemenn og pedofile stiller opp i tv-programmer som Oprah og Dr. Phil for å snakke om sine problemer.
Det er Limelight Film- og TV AS som har produsert Sykehuset og flere andre dokusåper som har blitt sendt på tv den siste tiden – blant annet Unge mødre og Charterfeber. Daglig leder i Limelight Jim Hoel, synes det er bra at Norsk Pasientforening nå etterlyser en dyptgående etisk debatt.
– Jeg synes det er bra å ta denne debatten nå som den er en del av mediebildet, og man kan diskutere konkrete tilfeller. Jeg vil presisere at det er helsepersonellet og ikke vi som tar den første dialogen og informerer pasienten. Ingen kommer med i serien som ikke har godkjent sin deltakelse. Pasientvernet er i høysetet for Limelight når vi lager serier som Sykehuset.
– Når det gjelder taushetsplikten, er alle som er tilknyttet prosjektet bundet av den, legger han til.
Hoel understreker at fokuset for Limelight under produksjonen av Sykehuset var å skildre sykehuspersonell i arbeidssituasjonen.
– Derfor er det helsepersonellet vi i hovedsak filmer. Ofte er ikke pasienten med i bilderammen engang.
Da TVNorge sendte den siste sesongen av Unge mødre, følte flere av de deltakende mødrene seg misbrukt og fremstilt på en negativ måte. Tina Brigitte Svindland (foto)var en av mødrene som har stått frem i avisa Agder og beskrevet sin opplevelse av å være med i serien.
– Når det gjelder Unge mødre, har vi vært gjennom grundige referanserunder med de involverte. Vi er ikke ute etter å fremstille disse menneskene annerledes enn slik de er, men det kan oppstå situasjoner der de medvirkende føler seg fremstilt annerledes likevel, sier Hoel.
Vestby mener det er en vanskelig oppgave for regissører og produsenter å sette grensen for når intervjuobjekter og medvirkende burde beskyttes mot seg selv.
-Eksponeringsbehovet er stort, og mange elsker å se seg selv på tv. Unge mødre, Sykehuset og Charterfeber er produksjoner som beskriver hverdagsmennesker – "folk flest". Ikke alle som har deltatt i disse produksjonene føler seg utnyttet. Snarere tvert imot oppnår de status og kred i sine sin egen omgangskrets, avslutter hun.
Fotot: TV3, Sukehuset/ Fem, Unge mødre