"Det har vært – og er stadig – pompøse jålebukker i registolen" skriver Stig Andersen i siste utgaven av Rushprint. "Viljen til selveksponering er omvendt proposjonal med evnen til å skape blant norske filmregissører", mener han.

Au da! Jeg har akkurat kommer meg etter skuffelsen da jeg for en tid tilbake leste Siri Senjes beskrivelse av hvordan norske regissører gjør forfatternes åndsverk om til makkverk. Det får meg til å tenke på et sitat fra den godeste Oscar Wilde: Enhver suksess man tilstreber, skaper en fiende. Som sosiologisk studium er det interessant å lese Andersens tekster, jeg har funnet jantelovens høyborg og den er ikke i en liten småby langt vekk et sted – den befinner seg mellom ørene til Stig Andersen.

Den sure mannen maner til samarbeide og gjensidig tillit mellom regissør og produsent, men samtidig hevder han: Det er nå engang slik at pengene bestemmer, og den som er økonomisk ansvarlig må ha det siste ordet: altså final cut.

Hvor er ideen om samarbeid og tillit da?

Som regissør er jeg aktivt med på å skaffe penger, det opplever jeg at forfattere også er. Det er filmen som får penger basert på manuskript, regissør og produsent. Ikke produsenten personlig.

Vi har et statlig støttesystem som gjør finansieringsjobben enklere for produsentene våre. Vi har en finansiering av manusutvikling som gjør at forfattere har større sjanse til å få lønn som fortjent. Jeg etterlyser samtidig en ryddigere og mer realistisk finansiering og synliggjøring av regissørens arbeid i utviklingsfasen. Jens Lien har tidligere fortalt Rushprints lesere at da han gikk søknadsrunden med Den brysomme mannen, var det liten interesse for regikonseptet han hadde utviklet hos støttegiverne. Dette svekker norsk film.

Regissører er aktivt med i utvikling av manus og i finansiering av filmen. Vi skriver pitcher, lager mood boards, audiovisuelt innsalgsmateriale og regikommentarer. Regien har det fulle kunstneriske ansvar og ledelse gjennom forarbeide, casting, opptak, klipp, CGI, lyd, musikk, grading og markedsføring. Når filmen vår er ferdig, promoterer vi den hemningsløst, selv lenge etter premieren. Jo bedre regissøren er forberedt når dette løpet starter, jo bedre for alle. Spesielt for produsenten, skulle jeg mene.

En virkelig god produsent er aktivt med i manusutviklingen og trenger ikke overkjøre en regissør i klipperommet. Man finner løsninger. Andersens referanse til Bent Hamers "metode", der han produserer og skriver alt selv, innebærer jo at regissøren bør kutte ut produsenten og forfatteren for å best ivareta seg selv, filmens kvalitet og sikre sin suksess. De færreste regissører er så gode til å skrive og produsere som Hamer.

Det er en utfordring for norske filmregissører at enkelte produsenter ser på regissører som forbruksvare, og at Filmfondet (nå NFI) har fokusert mest på produsentene og på manus. Norsk Filmutvikling (nå NFI) fokuserte ensidige på forfatterne, og støtteordninger basert på sekundær utnyttelse av opphavsrett ble fremforhandlet på et tidspunkt da filmbransjen var bitteliten i forhold til det den er i dag.

Ved Actors Studio og Playwrights Horizon i New York, der jeg jobbet en periode, kom verdens største skuespillere, forfattere og regissører regelmessig for å se på studentene, holde små foredrag og overvære "master classes". Ydmykheten for faget og viljen til å dele og lære imponerte meg. Man fikk flengende kritikk også, men den gikk ikke på noe personlig plan, den gikk alltid på fag.

Min største skuffelse er når man møter filmfolk som reagerer med å grine nedlatende på nesen når en kollega får støtte. Jeg mener vi skal juble høyest på hverandres vegne. Dette er kanskje overfladisk i manges øyne, men det gir energi og identifikasjon med sine kollegaer. Vi blir et attraktivt miljø for kloke engasjerte mennesker og folk tør by på seg selv og ta sjanser. Hva om vi bestemte oss for å spille hverandre gode, ved å gi konstruktiv og konkret kritikk, ment for å hjelpe hverandre til å bli bedre? Som Trygve Allister Disen spør i samme Rushprint-utgave: Har vi plass til de store personlighetene?

Det mange tolker som hovmod fra regissørenes side, er muligens basert på en misforståelse. Hovmod skyldes som regel usikkerhet. Regissører jobber gjerne i årevis med manus og prosjekter før de blir realisert, uten lønn eller noen garanti for at arbeidet blir noe av. 9 av 10 prosjekter med hardt arbeid og gode intensjoner kan bli avslått og dø hen. Hvis filmen din blir finansiert, får manusforfatteren velfortjent lønn, men det er det ingen selvfølge at du som regissør vil få. Når staben ansettes, har regissøren ofte jobbet hundrevis av timer med prosjektet, uten lønn. Enormt mye står på spill for oss personlig. Vi har også ansvar for de som har trodd på oss, gitt oss penger og satset på oss. Da må man vise vilje og gjennomslagskraft. Regissøren vet at om ting går galt og filmen blir dårlig mottatt, vil samtlige i staben ha ny jobb neste uke, mens for regissøren kan det være slutten på karrieren. Staben kjenner ofte hverandre, de har jobbet mye sammen, de har sett regissører komme og gå. Regissører risikerer alt og kjenner få. Vi er ofte veldig presset, redde, glade, nervøse, ivrige, utmattet og full av drømmer for filmen. Sånn må det jo også være.

Film er og blir en kollaborativ kunstart i ALLE ledd, der er vi enige, Andersen og jeg. I beste fall blir enheten større og bedre enn de enkelte deler. I verste fall blir filmen dårlig, da blir regissøren hånet av pressen, sviktet av publikum og må stå i skammekroken med bøyd hode.
Derfor gjorde NRK meg lykkelig forleden: Scenograf Kalli Juliusson ble intervjuet og han sto frem som en sitrende vital, skapende kraft og fortalte om sitt arbeide på Max Manus. Jeg skulle ønske at flere fagfunksjoner ble trukket mer frem i media. At filmskapere i alle ledd tar plass, kjemper og byr på seg selv. Tenk om scenografer kom på Grosvold, om komponister fikk førstesideoppslag i VG, tenk om forfattere ble superstjerner og vi hyllet våre idèeskapere!

Kjære sinte Herr Andersen, fokuser heller på det fantastiske, ekte og unike du skal skape og gi. Det tar mye mer mot, integritet og hardt arbeid å gi av seg selv enn å rive ned de som tør.

Grethe Bøe er regissør. Foto er fra innspillingen av hennes langfilmdebut Tianics ti liv.