Fredag 14. februar er det premiere på Lange flate ballær 2, og i oktober kommer Fritt vilt 2. Hva skal til for å lykkes med en oppfølger? Og står vi overfor en ny norsk trend?

Kinopublikummet har to norske oppfølgerfilmer å se frem til i år. Allerede fredag 14.april er det premiere på Harald Zwarts film Lange flate ballær 2. Filmanmelder i TV2, Einar Aarvig, mener imidlertid det ikke var nødvendig å lage en oppfølger til Lange late ballær.

– Det var ikke nødvendig. Men, det er naturlig at man ønsker å melke suksessen fra eneren. I dette tilfellet, har toeren nesten ingenting med eneren å gjøre. Lange flate ballær 2 handler ikke engang om fotball. Den utdyper eller forlenger ikke historien i det hele tatt. Men, den viderefører varemerket Lange Flate Ballær, og det er det jo ikke noe i veien for.

– Motivasjonen ligger i at eneren var en stor suksess, som innbyr til gjentakelse. Lange flate baller var i seg selv en oppfølger. Det hele begynte med reklamefilmkonseptet, mener distributør i Euforia Film, Kjetil Omberg.

Det er flere forutsetninger som bør ligge til grunn, før man bestemmer seg for å gjenta suksessen ved å lage en oppfølgerfilm, skal vi tro Omberg og Aarvig.

– For å lage en vellykket toer trenger man selvsagt en vellykket ener. Det er det aller viktigste. Men det finnes egentlig få eksempler på virkelig vellykkede oppfølgerfilmer, sier Omberg.

-Toeren må utvikles og tilføres noe ekstra, for at publikum skal betrakte den som en vellykket oppfølger. Vellykketheten kan måles på to måter: Du har publikum, som enten tar til seg eller forfaster filmen. Kritikerne på sin side, er mer opptatt av om man klarer å dyrke karakterene og dra historien lenger, legger han til.

– For å lage en god toer må gjenkjennelsesfaktoren være sterk. Toeren bør inneholde mer av alt. Var det monstre i den første filmen, bør det være flere og verre monstre i toeren. En god toer inneholder en blanding av det trygge og etablerte, i tillegg til at man klarer å legge til en ekstra dimensjon og forventningsmoment, mener Aarvig.

Aarvig mener det er bra at det også er plass til de norske oppfølgerfilmene.

– Vi har vel alltid hatt en viss tradisjon med oppfølgerfilmer, som med for eksempel Nils R. Müllers filmer Vi gifter oss fra 1951 og Vi vil skilles fra
1952.

– Jeg synes det er kult med kontinuitet og at man gir rom til å lage flere oppfølgerfilmer i Norge. Det er ikke nødvendig å finne opp kruttet hver bidige gang, legger han til.

Med Aarvig vil ikke være med på at vi ser konturene av en ny, norsk trend.
– Nei, slike fenomener kommer og går. Rent markedsmessig er det nok større rom for det nå enn på 90-tallet.

Merkevarebygging er et stikkord, også når det gjelder den norske oppfølgerfilmen.

-Det norske markedet er helt klart stort nok til å bygge et varemerke på denne måten. På mange måter er det mye enklere å jobbe med en toer. Man tar utgangspunkt i noe trygt og etablert. Jeg har selv vært involvert i Pokémon -og Harry Potter-konseptene, som er gode eksempler på dette, mener Omberg.

– Finnes det en regel for når det er lurt å lage en toer, og når det ikke er det?

– Nei, gjør det egentlig det? Det dreier seg vel mest om å svi mens jernet er varmt. Samtidig er det er ingenting i veien for å lage en oppfølger 20 år etter, mener Aarvig.

– Noen vil si at det aldri er lurt å lage en toer – det kommer helt an på hvem du spør. Det handler i stor grad om hva som er motivasjonen for å lage oppfølgeren. Jeg tror ikke det er lurt å lage en toer om man ikke får brakt konseptet videre. Om initiativtakerne bak det opprinnelige konseptet ikke vil ha noe mer med det å gjøre, er det en god pekepinn på å la konseptet ligge, avslutter Omberg.

Foto: Lange flate ballær 2