Tore Renberg skrev romanen Mannen som elsket Yngve og har selv utviklet manus til den kinoaktuelle filmen. – Jeg spurte meg selv om jeg var klar for å ofre potensielt sett alt jeg er glad i for at boka skulle bli film, forteller han.

15. februar er det premiere på Mannen som elsket Yngve. Tore Renberg utviklet filmmanuset på bakgrunn av sin egen roman.

– I 2003 var jeg ferdig med å skrive boka. Forlaget sendte den til Motlys og produsent Yngve Sæther. Jeg innså tidlig at dette var en historie som egnet seg som film fordi den fyller en rekke aristoteliske forestillinger om tidens og stedets enhet, sier Renberg.

Yngve Sæther responderte raskt og fortalte at dette var en historie Motlys ville ta opsjon på. Renberg ble spurt om han kunne tenke seg å utvikle manus basert på sin egen roman.

– Jeg hadde levd med disse karakterene dag ut og dag inn i tre år. Jeg tror ikke jeg er mannen for det, sa jeg. Prosjektet ble satt i gang med en annen manusforfatter, men det stagnerte raskt. I 2005 ble jeg spurt igjen, og da opplevde jeg materialet som friskt. Det gav meg lyst til å være med Jarle og Helge igjen.

– Jeg spurte meg selv om jeg var klar for å ofre potensielt sett alt jeg er glad i for at det skulle bli film, om jeg hadde den nødvendige respektløse respekten som skal til.

Sier Renberg, som har måttet svelge noen filmkameler på veien fra roman til filmmanus.

– Noe av en romans egenart er at man lekende lett kan hoppe i tid via retorikken. Film byr på andre utfordringer. Først dissekerer du ditt eget stoff for å finne ut hva som er den faktiske fortellingen. Alt som har med indre dialog å gjøre må ut. Det er et svært analytisk arbeid.

– I åpningsscenen lot vi Jarle Klepp henvende seg direkte til publikum. Han stiger inn og ut av scenen, litt som i Danny Boyles Trainspotting. Det løste problemet med den indre monologen, i tillegg til at det er karakterframstilling av Jarle. Han er en fyr som ser deg rett i trynet, forklarer Renberg.

Han forteller at flere bihistorier har blitt helt borte eller redusert til et minimum på veien fra roman til film.

– Et eksempel er hovedkarakteren Jarle, og hans forhold til sine foreldre. Han vokser opp i et hjem drevet av alkoholisme. Hadde regissør Stian Kristiansen gjort den tabben på gi denne bifortellingen mer plass i filmen, ville den ikke visst hvilket ben den skulle stå på. Det ville fort gått over til å bli en annen film, sier Renberg.

Det var en lagdelt og langvarig idérekke som førte til Mannen som elsket Yngve, forklarer Renberg.

– I 1996 hadde jeg bare vært forfatter i et år. En dag skrev jeg ned følgende setning i notatblokken min: "En heterofil mann forelsker jeg i en person av sitt eget kjønn". Dette er en paradoksal påstand, som mange vil si seg uenig i – nettopp fordi man presiserer at personen er heterofil. I år 2000 flyttet jeg hjem til Stavanger, og jeg bestemte meg for å skrive en fortelling fra mitt eget oppvekstmiljø. For det tredje falt Berlin-muren, og verden vaklet. Sist, men ikke minst, ville jeg skrive en forelskelsesroman, sier Renberg.

Som tydelig er opptatt av de politiske og kulturelle strømningene i overgangen fra 80-tallet til 90-tallet.

– Jernteppet falt i den politiske verdenen, men også i populærkulturen. Det fantes en strukturell måte å forholde seg til det på. Du kjøpte en pakke, og man gjemte bort Michael Jackson og høyrevridde tanker. Man måtte gå inn i en form og en rolle – som ble en tvangstrøye. Arven fra punkerne kuliminerte og ble brutt på 90-tallet. Det som var undergrunn på 80-tallet ble mainstream på 90-tallet. Vanlige folk å høre på Björk, og REM ble store.

– Så er spørsmålet om man savner den kalde krigen da ting var enklere og virkeligheten mer svarthvitt – eller ikke, avslutter han.

Mannen som elsket Yngve har landsdekkende kinopremiere 15. februar.

Foto: Mannen som elsket Yngve (Filmweb)