Nina Refseth kommer fra bokverdenen, og er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. – Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller å lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier hun.
Nina Refseth kommer fra bokverdenen, og er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. – Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier hun.
Nina Refseth er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet, som trer i kraft fra 1. april. Nåværende Norsk Filminstitutt, Norsk Filmfond og Norsk filmutvikling skal avvikles, og gå inn i det nye virkemiddelapparatet – slik det beskrives i filmmeldingen.
– Det er viktig å presisere at det nye virkemiddelapparatet som trer i kraft 1. april er en helt ny institusjon – der alle kommer inn på likefot. Utfordringen ligger i at de tre organisasjonene som skal inn i det nye og foreløpig navneløse virkemiddelapparatet allerede holder til på Filmens Hus. De fleste ansatte på huset må regne med at de sitter på et annet kontor fra første april, sier Refseth.
Som foreløpig ikke kan si helt klart hvilken strukturell form den nye institusjonen vil ha.
– Jeg vil, sammen med interimstyret og gjennom dialog med de ansatte, avgjøre hvordan virkemiddelapparatet skal se ut. Det er utlyst fem lederstillinger for de fem avdelingene vi ser for oss foreløpig. Det vil være en informasjonsavdeling, en administrasjons- og personalavdeling, en publikumsavdeling, en produksjons- og utviklingsavdeling, samt en avdeling for lansering i inn- og utland.
Refseth understreker at avdelingene foreløpig ikke er ferdige, men at det arbeides på spreng for å få på plass strukturen i det nye instituttet.
– Vi begynner på funksjonsnivå. Deretter går vi ned på personnivå, og bestemmer hvor de ansatte skal være. De aller fleste her på huset vil beholde den jobben de har i dag, men muligens i nye avdelinger. En arbeidsgruppe jobber nå med disse strukturelle utfordringene, forsikrer Refseth.
– Det er Kulturdepartementet som avgjør navnet på det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. Dette avgjøres i disse dager, og med én gang navnet er klart, begynner arbeidet med å lage et profilprogram. Innen 1.april må profilprogrammet være klart – med logo, nettsider og annet informasjonsmateriell.
Fra bok til film
Selv har Refseth ingen filmfaglig bakgrunn, men har bakgrunn fra forlagsverdenen. Tidligere har hun blant annet vært forlagsdirektør og daglig leder i Stiftinga Det Norske Samlaget og redaktør i Bokklubben Krim og Spenning. Refseth mener det er mange ting som skiller bokbransjen fra filmbransjen, men peker ut statens innsats som en hovedforskjell.
– Bokbransjen har historisk sett primært vært drevet av private midler, mens i filmbransjen var staten sterkt inne helt fra begynnelsen av. Men det er ikke noe mål i seg selv at staten skal være mest mulig inne i finansieringen av norsk film. Vi har ikke lenger et statlig produksjonsselskap som man en gang hadde med Norsk Film, sier Refseth.
Som understreker at det ikke er en menneskerett å kunne leve av å lage film.
– Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller å lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier Refseth.
Med sin bakgrunn fra bokverdenen, mener Refseth det er flere ting filmbransjen kan lære av bokbransjen.
– Det er spesielt to ting filmbransjen kan lære av bokbransjen. For det første gjelder det å tenke langsiktig, også i forhold til talentutvikling. Det tar tid å lage film, og jeg tror man minst må se ting i et treårsperspektiv før man begynner å snakke om tendenser og trender innenfor filmen.
– For det andre er det viktig å stå sammen for å oppnå goder. Hva kan man gjøre for å styrke hele bransjen? Innkjøpsordningene for norsk skjønnlitteratur ble for eksempel opprettet fordi de kunne tjene både manusforfatterne, forlagene og leserne på samme tid.
Refseth tror det er viktig at man satser på å gjøre norsk film så god som mulig.
– Norsk film vil alltid være smal i utlandet, den vil alltid være arthaus. Selv om norsk film gjør det stadig bedre utenfor Norges grenser, er det hjemmepublikumet som er klart viktigst. Derfor tror jeg det er viktigste er å fokusere på historiene man vil fortelle og ikke strebe etter å tilpasse seg et utenlandsk publikum.
– Når hørte du sist om et norsk kulturuttrykk som ikke hadde suksess på hjemmebane, men som gjorde det stort utlandet, sier Refseth illustrerende. – Dette gjelder både musikk, litteratur og film.
Direktøren innrømmer selv en forkjærlighet for animasjonsfilm.
– Det henger kanskje sammen med at jeg alltid har lest mye tegneserier. Persepolis var en veldig fascinerende film i så måte.
– Ryktene skal ha det til at Kill Bill er din favorittfilm?
-Det er riktig at jeg liker Kill Bill veldig godt – jeg har alltid hatt sansen for formspråket til Tarantino. Men alt i sin tid. Jeg har nok ikke én favorittfilm. Etter en hard fest er jeg mer klar for en romantisk komedie enn Kieslowski, avslutter hun.
Foto: Nina Refseth
Nina Refseth kommer fra bokverdenen, og er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. – Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller å lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier hun.
Nina Refseth kommer fra bokverdenen, og er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. – Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier hun.
Nina Refseth er nyansatt direktør i det nye virkemiddelapparatet på filmområdet, som trer i kraft fra 1. april. Nåværende Norsk Filminstitutt, Norsk Filmfond og Norsk filmutvikling skal avvikles, og gå inn i det nye virkemiddelapparatet – slik det beskrives i filmmeldingen.
– Det er viktig å presisere at det nye virkemiddelapparatet som trer i kraft 1. april er en helt ny institusjon – der alle kommer inn på likefot. Utfordringen ligger i at de tre organisasjonene som skal inn i det nye og foreløpig navneløse virkemiddelapparatet allerede holder til på Filmens Hus. De fleste ansatte på huset må regne med at de sitter på et annet kontor fra første april, sier Refseth.
Som foreløpig ikke kan si helt klart hvilken strukturell form den nye institusjonen vil ha.
– Jeg vil, sammen med interimstyret og gjennom dialog med de ansatte, avgjøre hvordan virkemiddelapparatet skal se ut. Det er utlyst fem lederstillinger for de fem avdelingene vi ser for oss foreløpig. Det vil være en informasjonsavdeling, en administrasjons- og personalavdeling, en publikumsavdeling, en produksjons- og utviklingsavdeling, samt en avdeling for lansering i inn- og utland.
Refseth understreker at avdelingene foreløpig ikke er ferdige, men at det arbeides på spreng for å få på plass strukturen i det nye instituttet.
– Vi begynner på funksjonsnivå. Deretter går vi ned på personnivå, og bestemmer hvor de ansatte skal være. De aller fleste her på huset vil beholde den jobben de har i dag, men muligens i nye avdelinger. En arbeidsgruppe jobber nå med disse strukturelle utfordringene, forsikrer Refseth.
– Det er Kulturdepartementet som avgjør navnet på det nye virkemiddelapparatet på filmområdet. Dette avgjøres i disse dager, og med én gang navnet er klart, begynner arbeidet med å lage et profilprogram. Innen 1.april må profilprogrammet være klart – med logo, nettsider og annet informasjonsmateriell.
Fra bok til film
Selv har Refseth ingen filmfaglig bakgrunn, men har bakgrunn fra forlagsverdenen. Tidligere har hun blant annet vært forlagsdirektør og daglig leder i Stiftinga Det Norske Samlaget og redaktør i Bokklubben Krim og Spenning. Refseth mener det er mange ting som skiller bokbransjen fra filmbransjen, men peker ut statens innsats som en hovedforskjell.
– Bokbransjen har historisk sett primært vært drevet av private midler, mens i filmbransjen var staten sterkt inne helt fra begynnelsen av. Men det er ikke noe mål i seg selv at staten skal være mest mulig inne i finansieringen av norsk film. Vi har ikke lenger et statlig produksjonsselskap som man en gang hadde med Norsk Film, sier Refseth.
Som understreker at det ikke er en menneskerett å kunne leve av å lage film.
– Det er ikke en menneskerett å kunne livnære seg verken av å skrive bøker eller å lage film. Til syvende og sist trenger all kunst et publikum, sier Refseth.
Med sin bakgrunn fra bokverdenen, mener Refseth det er flere ting filmbransjen kan lære av bokbransjen.
– Det er spesielt to ting filmbransjen kan lære av bokbransjen. For det første gjelder det å tenke langsiktig, også i forhold til talentutvikling. Det tar tid å lage film, og jeg tror man minst må se ting i et treårsperspektiv før man begynner å snakke om tendenser og trender innenfor filmen.
– For det andre er det viktig å stå sammen for å oppnå goder. Hva kan man gjøre for å styrke hele bransjen? Innkjøpsordningene for norsk skjønnlitteratur ble for eksempel opprettet fordi de kunne tjene både manusforfatterne, forlagene og leserne på samme tid.
Refseth tror det er viktig at man satser på å gjøre norsk film så god som mulig.
– Norsk film vil alltid være smal i utlandet, den vil alltid være arthaus. Selv om norsk film gjør det stadig bedre utenfor Norges grenser, er det hjemmepublikumet som er klart viktigst. Derfor tror jeg det er viktigste er å fokusere på historiene man vil fortelle og ikke strebe etter å tilpasse seg et utenlandsk publikum.
– Når hørte du sist om et norsk kulturuttrykk som ikke hadde suksess på hjemmebane, men som gjorde det stort utlandet, sier Refseth illustrerende. – Dette gjelder både musikk, litteratur og film.
Direktøren innrømmer selv en forkjærlighet for animasjonsfilm.
– Det henger kanskje sammen med at jeg alltid har lest mye tegneserier. Persepolis var en veldig fascinerende film i så måte.
– Ryktene skal ha det til at Kill Bill er din favorittfilm?
-Det er riktig at jeg liker Kill Bill veldig godt – jeg har alltid hatt sansen for formspråket til Tarantino. Men alt i sin tid. Jeg har nok ikke én favorittfilm. Etter en hard fest er jeg mer klar for en romantisk komedie enn Kieslowski, avslutter hun.
Foto: Nina Refseth
