TIFF-seminaret om regional og internasjonal film er det viktigste de siste femten årene, mener Svein Andersen i FilmCamp. – Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv, mener Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland.
TIFF-seminaret om regional og internasjonal film er det viktigste de siste femten årene, mener Svein Andersen i FilmCamp. – Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv, mener Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland.
Det er FilmCamp, Troms Fylkeskommune, Den Norske filmkommisjonen og Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) som arrangerer seminaret ”Regional og internasjonal filmproduksjon – felles utfordring i den nasjonale filmpolitikken” under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Her skal det drøftes om Norge er klar for en reell regionalisering og internasjonalisering av filmbransjen.
– Dette er det viktigste seminaret i norsk filmhistorie de siste femten årene, etter min mening. Budskapet er: Regionalisering og internasjonalisering, hånd i hånd! Det styrker norsk filmbransje som helhet, proklamerer Svein Andersen i FilmCamp.
– De regionale filmfondene bidrar til å styrke den regionale spillefilmbransjen. Fondene har allerede tilført norsk filmproduksjon – som helhet – mange titalls millioner kroner. Regionale fond skaper nye muligheter for en mer mangfoldig, mer demokratisk og mer rettferdig ressursfordeling og utvikling. Regionene i Norge er dessuten attraktive for utenlandske produsenter. De regionale fondene fungerer som serviceapparat og ressurssentre også for produsenter fra utlandet. Vi vil koble disse med regionale eller sentrale produsenter og drive effektive filmkommisjonstjenester i samarbeid med Den Norske Filmkommisjonen.
– Mer internasjonal filmproduksjon i Norge fører til økt kapitalimport, høyere produksjonsvolum, økt kompetanse og mer inntekt for alle innen norsk filmbransje – både regionalt og sentralt. Fokus på internasjonalt samarbeid føre også til nettverksbygging mellom norske og utenlandske filmprodusenter. Slik kan vi få norsk film ut i verden og styrke filmbransjen ytterligere, mener Andersen.
–Norge har et stort potensiale som locationland – og da snakker vi om locations i regionene. Island – som er et såkalt høykostland på linje med Norge – hadde 800 mill.kr i inntekt fra internasjonale produksjoner siste år. Vi må bryte ned myten om at Norge er et dyrt land å spille inn film i, for det er ikke dyrt. Det dreier seg bare om å legge til rette for en effektiv logistikk og infrastruktur rundt innspillingene, slik vi har gjort i Troms med FilmCamp, legger han til.
Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland mener også det er viktig å diskutere regionaliseringen som et viktig ledd i internasjonaliseringen av norsk film.
– Jeg tror seminaret i Tromsø er viktig for å få debatten et steg videre i internasjonaliseringsprosessen av norsk film. Regionene har vært flinkere til å se utover landegrensene enn det sentrale filmmiljøet her til lands. Filmkraft Rogaland var for eksempel det første filmfondet her til lands som ble med i Cine-Regio, det europeiske nettverket for regionale filmfond. Her er også FilmCamp og Film3 på Lillehammer nå også med, forklarer
Paulsen.
Et tankekors i regionaliseringsdebatten er imidlertid at brorparten av norske spillefilmer som har kinopremiere de neste månedene er spilt inn nettopp i regionene. Kautokeino-opprøret er spilt inn i og rundt FilmCamp i Troms, Varg Veum – Falne Engler i Bergen, SOS Svartskjær på Vestlandet, Sommerhuset og Iskaldt i Troms og Mannen som elsket Yngve i Stavanger. Å diskutere om Norge er klar for en reell regionalisering når det produseres så mye spillefilm i distriktene, kan derfor virke meningsløst.
– Regional filmproduksjon er det mest naturlige for en filmbransje i vekst. Det så vi for eksempel med Stavanger-bølgen som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Det kan sammenliknes med fotball: Det hadde vært håpløst om Tippeligaen kun var basert i Oslo, forklarer Paulsen.
– Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv. Vi bør heller fokusere på å gjøre norsk film bedre, legger han til.
– Talspersoner i Norsk Filmfond og deler av det sentrale filmmiljøet, mener fortsatt at en styrking av spillefilmproduksjon og etablering av spillefilmselskaper regionene, vil kunne svekke den nasjonale filmbransjen i Oslo. Midlene spres for mye, hevder de. Dette er å sette alt på hodet. Det er bare i den sentrale filmbransjen i Oslo man ser verden på denne måten. Regionaliseringen er den sterkeste og mest dynamiske kraften innen europeisk filmproduksjon i dag, avslutter Andersen.
Elin Erichsen, konstituert direktør i Norsk Filmfond, var sentral skyteskive i debatten om regional filmpolitikk før jul. Erichsen uttrykte da at det er viktig å starte med utvikling og produksjon av de kortere formatene i regionene, som kortfilm og dokumentarfilm. Deretter kan man avgjøre hvilke miljøer som etter hvert kan utvikle og produsere spillefilm med et stabilt produksjonsvolum. Nå sier hun til Rushprint at det er viktig å definere klart hva man snakker om i forhold til regionalisering.
– Det er veldig viktig å definere hva man mener med regionalisering. Den ene typen er den Svein Andersen snakker så varmt om, nemlig det å selge Norge som location og knytte internasjonale kontakter, som er entydig positivt. Den andre formen for regionalisering, nemlig å utvikle bærekraftige produksjonsmiljøer med evne til å utvikle egne historier, er en annen og minst like interessant utfordring. Det er viktig at man skiller disse begrepene når man snakker om regionalisering, slik at man ikke snakker forbi hverandre, sier hun.
Både Filmkraft Rogaland, FilmCamp og Norsk filmfond vil være representert under seminaret i Tromsø. Elin Erichsen tror seminaret kan lede til fruktbare diskusjoner.
– Jeg tror det mest positive med et slikt seminar er tankene og ideene som kommer i kjølevannet av seminaret. Det er ikke nødvendigvis det som skjer i salen, men utvekslingen som oppstår når personer og får snakket sammen som er verdifull. Man får presentert tanker som avstedkommer nye diskusjoner, forklarer hun.
"Regional og internasjonal filmproduksjon – felles utfordring i den nasjonale filmpolitikken" arrangeres onsdag 16. januar mellom kl. 12.00 og 16.00 på Rica Ishavshotell. Seminaret er åpnet for alle.
Kautokeino-opprøret har kinopremiere 18.januar, SOS Svartskjær og Mannen som elsket Yngve har kommer på kino 15. februar, Sommerhuset den 22. februar og Varg Veum – Falne engler har kinopremiere 4. april.
Foto: Det gylne kompasset, spilt inn på Svalbard og Vestlandet.
TIFF-seminaret om regional og internasjonal film er det viktigste de siste femten årene, mener Svein Andersen i FilmCamp. – Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv, mener Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland.
TIFF-seminaret om regional og internasjonal film er det viktigste de siste femten årene, mener Svein Andersen i FilmCamp. – Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv, mener Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland.
Det er FilmCamp, Troms Fylkeskommune, Den Norske filmkommisjonen og Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) som arrangerer seminaret ”Regional og internasjonal filmproduksjon – felles utfordring i den nasjonale filmpolitikken” under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Her skal det drøftes om Norge er klar for en reell regionalisering og internasjonalisering av filmbransjen.
– Dette er det viktigste seminaret i norsk filmhistorie de siste femten årene, etter min mening. Budskapet er: Regionalisering og internasjonalisering, hånd i hånd! Det styrker norsk filmbransje som helhet, proklamerer Svein Andersen i FilmCamp.
– De regionale filmfondene bidrar til å styrke den regionale spillefilmbransjen. Fondene har allerede tilført norsk filmproduksjon – som helhet – mange titalls millioner kroner. Regionale fond skaper nye muligheter for en mer mangfoldig, mer demokratisk og mer rettferdig ressursfordeling og utvikling. Regionene i Norge er dessuten attraktive for utenlandske produsenter. De regionale fondene fungerer som serviceapparat og ressurssentre også for produsenter fra utlandet. Vi vil koble disse med regionale eller sentrale produsenter og drive effektive filmkommisjonstjenester i samarbeid med Den Norske Filmkommisjonen.
– Mer internasjonal filmproduksjon i Norge fører til økt kapitalimport, høyere produksjonsvolum, økt kompetanse og mer inntekt for alle innen norsk filmbransje – både regionalt og sentralt. Fokus på internasjonalt samarbeid føre også til nettverksbygging mellom norske og utenlandske filmprodusenter. Slik kan vi få norsk film ut i verden og styrke filmbransjen ytterligere, mener Andersen.
–Norge har et stort potensiale som locationland – og da snakker vi om locations i regionene. Island – som er et såkalt høykostland på linje med Norge – hadde 800 mill.kr i inntekt fra internasjonale produksjoner siste år. Vi må bryte ned myten om at Norge er et dyrt land å spille inn film i, for det er ikke dyrt. Det dreier seg bare om å legge til rette for en effektiv logistikk og infrastruktur rundt innspillingene, slik vi har gjort i Troms med FilmCamp, legger han til.
Sjur Paulsen i Filmkraft Rogaland mener også det er viktig å diskutere regionaliseringen som et viktig ledd i internasjonaliseringen av norsk film.
– Jeg tror seminaret i Tromsø er viktig for å få debatten et steg videre i internasjonaliseringsprosessen av norsk film. Regionene har vært flinkere til å se utover landegrensene enn det sentrale filmmiljøet her til lands. Filmkraft Rogaland var for eksempel det første filmfondet her til lands som ble med i Cine-Regio, det europeiske nettverket for regionale filmfond. Her er også FilmCamp og Film3 på Lillehammer nå også med, forklarer
Paulsen.
Et tankekors i regionaliseringsdebatten er imidlertid at brorparten av norske spillefilmer som har kinopremiere de neste månedene er spilt inn nettopp i regionene. Kautokeino-opprøret er spilt inn i og rundt FilmCamp i Troms, Varg Veum – Falne Engler i Bergen, SOS Svartskjær på Vestlandet, Sommerhuset og Iskaldt i Troms og Mannen som elsket Yngve i Stavanger. Å diskutere om Norge er klar for en reell regionalisering når det produseres så mye spillefilm i distriktene, kan derfor virke meningsløst.
– Regional filmproduksjon er det mest naturlige for en filmbransje i vekst. Det så vi for eksempel med Stavanger-bølgen som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Det kan sammenliknes med fotball: Det hadde vært håpløst om Tippeligaen kun var basert i Oslo, forklarer Paulsen.
– Kampen som har oppstått mellom Oslo og de øvrige filmregionene er uinteressant og destruktiv. Vi bør heller fokusere på å gjøre norsk film bedre, legger han til.
– Talspersoner i Norsk Filmfond og deler av det sentrale filmmiljøet, mener fortsatt at en styrking av spillefilmproduksjon og etablering av spillefilmselskaper regionene, vil kunne svekke den nasjonale filmbransjen i Oslo. Midlene spres for mye, hevder de. Dette er å sette alt på hodet. Det er bare i den sentrale filmbransjen i Oslo man ser verden på denne måten. Regionaliseringen er den sterkeste og mest dynamiske kraften innen europeisk filmproduksjon i dag, avslutter Andersen.
Elin Erichsen, konstituert direktør i Norsk Filmfond, var sentral skyteskive i debatten om regional filmpolitikk før jul. Erichsen uttrykte da at det er viktig å starte med utvikling og produksjon av de kortere formatene i regionene, som kortfilm og dokumentarfilm. Deretter kan man avgjøre hvilke miljøer som etter hvert kan utvikle og produsere spillefilm med et stabilt produksjonsvolum. Nå sier hun til Rushprint at det er viktig å definere klart hva man snakker om i forhold til regionalisering.
– Det er veldig viktig å definere hva man mener med regionalisering. Den ene typen er den Svein Andersen snakker så varmt om, nemlig det å selge Norge som location og knytte internasjonale kontakter, som er entydig positivt. Den andre formen for regionalisering, nemlig å utvikle bærekraftige produksjonsmiljøer med evne til å utvikle egne historier, er en annen og minst like interessant utfordring. Det er viktig at man skiller disse begrepene når man snakker om regionalisering, slik at man ikke snakker forbi hverandre, sier hun.
Både Filmkraft Rogaland, FilmCamp og Norsk filmfond vil være representert under seminaret i Tromsø. Elin Erichsen tror seminaret kan lede til fruktbare diskusjoner.
– Jeg tror det mest positive med et slikt seminar er tankene og ideene som kommer i kjølevannet av seminaret. Det er ikke nødvendigvis det som skjer i salen, men utvekslingen som oppstår når personer og får snakket sammen som er verdifull. Man får presentert tanker som avstedkommer nye diskusjoner, forklarer hun.
"Regional og internasjonal filmproduksjon – felles utfordring i den nasjonale filmpolitikken" arrangeres onsdag 16. januar mellom kl. 12.00 og 16.00 på Rica Ishavshotell. Seminaret er åpnet for alle.
Kautokeino-opprøret har kinopremiere 18.januar, SOS Svartskjær og Mannen som elsket Yngve har kommer på kino 15. februar, Sommerhuset den 22. februar og Varg Veum – Falne engler har kinopremiere 4. april.
Foto: Det gylne kompasset, spilt inn på Svalbard og Vestlandet.
