– Jeg håper Radiopiratene vil skape debatt. Voksne er så oppsatt på sikkerhet at barna ikke får utfolde seg og kjenne på sine egne grenser, sier manusforfatter Gunnar Germundson.

– Jeg håper Radiopiratene vil skape debatt. At vi blir bombardert med sinte leserbrev. Hvis ikke må jeg kanskje skrive dem selv, sier debuterende spillefilmforfatter Gunnar Germundson, som har arbeidet med Radiopirat-universet i ti år.

Radiopiratene åpnet barnefilmfesten i Haugesund, og har Norgespremiere 14. september. Vi møtte forfatter Germundsen og regissør Stig Svendsen godt plassert i Majorstua-baren Cofis dypeste lenestoler, etter å ha sett en umixet dvd i et solfylt rom på Nordisk Film.
Gunnar Germundson utdyper om bakgrunnen for filmfortellingen:

– Utgangspunktet var at jeg irriterte meg over barn som er redde for veps og hunder, uten noen gang selv å ha blitt stukket eller bitt. De er bare smittet av den kollektive angsten voksne trer nedover hodet på dem, og som er blitt kraftig forsterket etter 11. september. Sist jeg var i USA sto det skilt som ”Ikke gå på bordet, du kan falle ned”, forteller Germundson.

– Jeg laget en hørespillserie for Barnetimen i fem episoder basert på hva som skjer når tiåringen Karl Jonathan og hans alltid uheldige far flytter til strømlinjeformede Skjelleruten. Hørespillet ble svært godt mottatt, så jeg skrev et sammendrag og presenterte det for produsent Håkon Øverås i 4 ½ . Det viste seg at sønnen var Radiopirat-fan, jeg vet ikke om det hadde noe med saken å gjøre, iallfall tente han på prosjektet. Men derfra tok det fem år, forteller han.

Før dette hadde manusforfatter og dramatiker Gunnar Germundson rukket både å ta offisersskolen og hovedfag i sosiologi. Han har vært lakseoppdretter og fredskorpsarbeider og er i dag formann i Norske Dramatikeres Forbund, med flere skuespill på cv-en. Noen tradisjonell filmskolebakgrunn har heller ikke debuterende regissør Stig Svendsen, som har gått to år på tegnefilmskole i USA, jobbet i lastebilfirmaet Svendsen bil og har gått på Oslo Film- og TV-akademi før kortfilmen Loose Ends var med på å gi ham jobb hos 4 ½.

Du berømmes for dine egentegnede storyboards og evne til å skape et tegneserieaktig univers. Hvorfor ble dere to en match?

Stig Svendsen: Jeg tente på filmen fordi det er en god historie. Og å bli bedt om å gjøre en spillefilm, som i dette tilfelle, da Håkon Øverås og Gunnar Germundson henvendte seg til meg, er jo som å vinne i lotto. Jeg hadde lenge følelsen av at de kom til å ringe og si det var en spøk, at de hadde funnet en annen.

Gunnar Germundson: For meg var det en lettelse å møte en regissør som intuitivt forsto hvorfor noe var morsomt, hvor jeg ikke hele tiden måtte sitte og forklare. Jeg hadde da i lang tid arbeidet med en annen regissør som ville ta bort all humoren og helst være auteur selv. Det er grusomt å sitte der, etter å ha skrevet 10-12 manusutkast, og tenke at denne filmen orker jeg bare ikke å se. Jeg hadde også noen tunge møter med filmkonsulenter med en helt annen humor og snusfornuftige innvendinger som at det ikke går an å møtes og bli glade i hverandre på et minutt, som det skjer med Karl Jonathan og bestevennen hans. Heldigvis hadde Håkon Øverås klokkertro på prosjektet og fortsatte å kjempe for det. Han fikk kontakt med en dame på Nordisk Film i København som også tente fra første stund, og filmen ble etter hvert finansiert gjennom 50/50-ordningen.

Hvordan var overgangen fra hørespill til spillefilmmanus – endret selve dramaet karakter?

GG: I hørespillversjonen var moren død, men etter debatten om alle de døde mødrene i norske filmer måtte dette skrives om, og bestekompisen ble forvandlet til jente. Min trettenårige sønn synes det er kjempedumt, men siden det ikke forandret på det jeg ønsket å fortelle, var det greit for meg.

SS: Innspillingsmessig hadde det vært mye enklere om kompisen var en gutt, da unger på den alderen er svært sjenerte, og en klem og fysisk nærhet med en gang tolkes som ”kjæreste”-tegn.

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement her

Foto: Radiopiratene