Er Fond for lyd og bilde tivoliforvaltere for tombola og milde gaver til nærmeste bekjente? Elsa Kvamme gjør rede for fakta og myter om fondet der hun en periode satt som medlem av utvalget for film og video.

Jo, alle i komiteen kjente til følelsen som fremkalles av det tynne brevet med lilla stempelunderskrift: ”Styret i Fond for lyd og bilde har behandlet Deres søknad og kunne dessverre ikke…”
Med medfølgende fråde og småbyparanoiaen Hvem f… har bestemt dette og hva har jeg gjort dem?!

Ikke uten motforestillinger takket jeg likevel ja til å sitte som Filmregissørenes representant i utvalget for film/video høsten 2006/våren 2007. Stemte ryktet om at denne ugjennomtrengelige komiteen var tivoliforvaltere for tilfeldighetenes tombola, beinhard hestehandel og milde gaver til de nærmeste bekjente?

Synet av seks stappfulle grønne A4-permer på stuegulvet kan ta motet fra den mest energiske. Våren 2007 var det 263 søknader som søkte om 43 millioner kroner mens komiteens medlemmer Eric Vogel, Henriette Steenstrup og undertegnede satt med 3,4 millioner norske kroner i sekken. Ifølge medkomitemedlem Steenstrup var det samme budsjett som en tre minutters reklamefilm hun nettopp hadde vært med på.

Smålige summer medfører krybbebiting i filmmiljøet, og søkerne programmeres selvfølgelig i forhold til støtten de kan forvente å få. Med venstre hånd kunne man dele dem inn i: De Uopplyste (førstegangssøkerne, eller de utenfor miljøet), De Veloppdragne (de som kjenner spillets regler og vet hvilke beløp man kan forvente å få) og De Stormannsgale (de som søker det de mener å trenge, uanfektet av at beløpet er hele eller halve potten vi har til disposisjon).

Idéstimer
De første som ble sortert ut var de ikke støtteberettigete, som statlige institusjoner, og de klart ikke-profesjonelle, samt feilplasserte søknader om tekstutvikling, utstyrsstøtte eller lignende. Raskt fjernet ble også et stort antall musikkvideoer med bare en synlig hensikt: Å promotere artisten bak, uten tanke på hva videodelen skulle bestå i. Det samme gjaldt ideer ingen i komiteen tente på, og hvor det ikke var lagt ved storyboard, pilot eller annet som gjorde det mulig å se en fordypning av prosjektets retning. Alle søknader med vedlagt dvd gikk derimot videre til neste runde, og alle ble sett på. Alle fiksjonsmanus ble lest med stor interesse, ofte både en og to ganger. Så hvordan ta de vanskelige valgene? Ble det kompromissenes valg i det minst kontroversielles multiplum?

I begynnelsen er ideen. Men hva som er ”en god idé” er i teorien like diskutabelt som smaken og baken.

Sentralt for våre vurderinger var om søknadene hadde nok fokus og muskler til at søkerne ville kunne realisere dem innenfor rammene de skisserte og midlene vi hadde til disposisjon.

For mye gikk i stim med generelle og litt viljeløse ”hengpå”- overskrifter som: ”Vi følger fem ungdommer” over x tid”; ”vi følger xx som skal dø/er narkoman/ skal føde barn”; ”xxx skal på tur ut i verden og vil samtidig lage dokumentar om… ”Et imponerende antall nordmenn lager reportasjer om problemene i Palestina, Sør-Amerika, Russland, for ikke å snakke om alle ”eksperimentene” med å sette kamera på hodet/bilen/ fallskjermen (gåstolen?).

På den andre siden fantes det tilfeller hvor ideen var knallgod, men søknaden inneholdt så lite om hvordan dette skulle gjøres at de falt fra i siste runde. Og mange kan være glade for at komitémedlem Eric Vogel ikke gjorde alvor av lysten til å ringe og kjefte på kolleger som sendte en halv sides prosjektbeskrivelse med to kilo Excel-budsjetter og forventet hundretusener i retur.

Underbudsjetterte førstegangssøkere
Et diskusjonstema ble selvfølgelig: Hva er Fond for Lyd og Bildes egenart, hvilke prosjekter er det viktig for oss å støtte? Tidligere het det Norsk Kasettavgiftsfond, og var en statlig kompensasjon for vederlagspenger for udokumentert kopiering av film/musikk og annet. En slags ”de ukjente royaltypengers massegrav” hvor asken resirkuleres til nye prosjekter med kunstnerisk verdi. Og det er ikke mindre relevant i dagens internettjungel, så lenge den kombineres med individuelle vederlag fordelt gjennom Norwaco og lignende. Komiteens tildelinger går til prosjekter søkerne selv bærer det fulle ansvaret for å gjennomføre, hvis de tar imot tildelingen.

Det spesielle med dette fondet, er at det er de eneste statspengene filmskaperne selv kan søke, i motsetning til Norsk filmfond, hvor bare produsenter er søkeberettiget.

Flere gode filmtiltak for barn og ungdom falt fra i siste runde, for ”de kan søke den kulturelle skolesekken”. Samtidig opplevde vi Fritt Ord som Guds gave til det norske folk, i hvert fall til den norske dokumentarfilmen, og leste med tårer i øynene budsjetter hvor Fritt Ord var gått inn med 1,1 millioner. Og ikke bare en gang, i ett prosjekt, men i flere.

Dokumentarprosjektene var på mange måter de enklest ”lesbare” og de som raskest fenget. Komiteens skrekk var å gi til filmer som ikke ville bli realisert fordi de uansett ville mangle de resterende fem millionene. Å støtte dokumentarer som hadde gått på tv dagen før var heller ikke særlig attraktivt. Det samme gjaldt kopier av programmer nylig vist i Brennpunkt eller Norge Rundt. De siste kampene sto mellom prosjekter vi i utgangspunktet fant spennende, og hvor bidraget fra FFLB faktisk kunne gjøre en forskjell for at de ble realisert, eller for å få et lovende materiale ferdigstilt.

Diskusjon og dilemmaer
Fiksjonsprosjektene hadde i få tilfeller noen pilot, så disse ble vurdert ut fra manus og budsjett. Manusene var ofte altfor lange til å være kortfilmer, og ikke spennende nok til å holde som novellefilmer. Noen av ideene hadde man sett før, så originalitet, spenning og at det berørte noe dannet grunnlaget for første sortering. Men også her kunne det koke ned til banale budsjettdiskusjoner.

Mange ”førstegangssøkere” var klart underbudsjetterte. Tente vi tilstrekkelig på prosjektet, valgte vi likevel i flere tilfeller å si ja, ut fra erfaringen om at den første støtten til det første prosjektet kan være den viktigste.

Etter å ha sett gjennom alle piloter og vedlegg, hadde vi klar andre sortering og en tredje diskusjon som resulterte i to lister: En med ”enstemmig”, og en ”til diskusjon,” noe som betydde at ett eller to medlemmer var sterkt for, men ikke alle. Summerte man disse to listene var sluttsummen ca seks millioner, og hadde vi hatt det, ville vi der og da vært komfortable med å si ”komiteens arbeide er avsluttet!”

Forskjellen på tre og seks millioner er enorm i kultur-Norge, og nå begynte de kjipe sistevalgene, hvor søknadsbeløp skulle kuttes og prosjekter settes opp mot hverandre. Var to imot, måtte den ene gi seg.

Fordelen ved å sitte i to omganger, var likevel at noen knuste hjertebarn dukket opp igjen neste sesong, og da med bedre manus-/prosjektbeskrivelse, kanskje også finansiering. Alt dette var til prosjektets fordel, i tillegg til at det viste at søkerne hadde nok energi og pågangsmot til ikke å la seg stoppe av et første nei.

www.fondforlydogbilde.no
foto: Elsa Kvamme under opptakene til Fia og Klovnene

MYTER Å AVLIVE:

”Fond for lyd og bilde” er ren tombola”
Nei. Men konkurransen er stor, man bør forestille seg sin søknad i konkurranse med 262 andre. På hvilken måte vil den kunne skille seg ut og nå et publikum, også som ferdig film?

”Det er Norges-mesterskap i søknadsskriving.”
Nei. I høst hadde vi en søknad skrevet på feil søknadsskjema og så stotrende norsk som vi lurte på om vi i det hele tatt skulle behandle den. Vi valgte ja, og så piloten, som var fremragende. Prosjektet ble med helt til slutt og fikk det beløp det søkte om, og det var ikke av ”medlidenhet”.

”Vi kunne ikke gjøre det, fordi vi ikke fikk støtte.”
Komiteen klødde seg ofte i hodet over søknader med store vyer og små budsjetter, med gratis skuespillere, og mat og DV-tape som største utgift. Men så gjør det, for svingende, ikke vent på oss! Teknologien er såpass billig i dag at en weekendjobb på et sykehjem kunne dekket omkostningene og vært bedre anvendt tid enn å vente på aksept fra det profesjonelle miljøet. Den kommer kanskje i neste omgang.

”Noen må ta ansvar for ensomheten.”
Én setning velter aldri noe prosjekt, men mange ødela for seg selv ved å skulle favne hele verden og årsakene til krig og fred og sånt, kanskje i form av dansevideo. De som sitter i sånne komiteer er opplyste mennesker som kanskje deler søkernes synspunkter, men unngå formuleringer som ”På vegne av alle kvinner” eller ”vil vise hvem de egentlig er, menneskene i Midtøsten” og ”noen må ta ansvar for ensomheten”. Selv om den siste satte seg så grundig fast at den for komiteen ga navn til en egen kategori. Å skrive ”sitter på store mengder materiale”, men ikke legge ved eksempler, er heller ikke noe pluss.

”Man bør kjenne noen i utvalget.”
Nei. Vi spilte med åpne kort i forhold til hvem som var venner, bekjentskaper, arbeidskolleger og så videre, uten at dette skulle være til hinder for et godt prosjekt. Men ikke gå ut fra at for eksempel unge folk vet hvem den garvede er. Å legge ved kort cv anbefales, eventuelt en showreel, hvis det kan gi en idé om prosjektets form. Det frarådes også sterkt å ta direkte kontakt, dette er ikke et ”møte og pitche”-utvalg – derimot å oppdatere om nye bevegelser når det gjelder finansiering/salg/produksjon. I visse tilfeller ba komiteen administrasjonen om å etterlyse varslede piloter og oppdatert finansieringsplan. Men sånt kan man ikke regne med.

”Det er tilfeldige folk som sitter i komiteen, og den kunne trengt mer profesjonalitet og kontinuitet.”
Tja. I begge sesonger opplevde jeg at summen av komitémedlemmenes kompetanse var langt større enn bare en av oss kunne hatt, og at trekantens forskjellige utgangspunkter gjorde diskusjonene interessante, med rekyl til egenrefleksjon over hvorfor vi holder på med akkurat dette. Samtidig ser jeg viktigheten av strenge åremål i alle kunstneriske beslutningsstillinger. Materialtretthet er et merkelig fenomen, og en høyneset ”deja vu”-lesing alle prosjekters fiende. Forutsetningen for å sitte som ”medlem i komiteen” er vel å ha et friskt blikk, og å elske de ufødte filmene som finnes der ute et sted.