Med avviklingen av svenske Triangelfilm forsvinner en viktig institusjon for distribusjon av såkalt arthousefilm i Norden. Hardere konkurranse og større krav til besøkstallene er noen av årsakene til at små distributører sliter.

Triangelfilm har representert noe helt spesielt i Norden. Selskapet ble stiftet av en gruppe filmentusiaster i Malmö i 1988. Motivasjonen var å distribuere såkalt smal film ut til et større kinopublikum. Og filmkatalogen er imponerende lesning: Her finner du de fleste sentrale filmkunstnere fra de siste 20 årene – fra spanske Almodovar til japanske Miyazaki, fra serbiske Kusturica til hongkong-kineseren Wong Kar Wai (foto: fra filmen 2046). I tillegg til den omfattende distribusjonen av internasjonal film, har selskapet drevet kinoene Biografen Sture i Stockholm og Biograf Spegeln i Malmö. I 2005 kjøpte Triangelfilm Sandrew Metronomes kinoer og ga dem navnet Astoria Cinemas.

Når selskapet nå er slått konkurs, innebærer det et tilbakeslag for distribusjon av denne typen filmer i Norden. Åge Hoffart i distribusjonsselskapet Oro Film synes det er trist kollegaene i Triangelfilm nå må innstille virksomheten etter 19 års drift. Han mener det er flere faktorer som fører til at et så å veldreven og kunnskapsrik distributør ikke får det til å fungere.

– Mange momenter spiller inn, og det er ikke et entydig svar på dette. Triangelfilm har blant annet vært utsatt for noen uheldige satsninger, mener han. Men i likhet med Triangelfilm merker han at kinomarkedet er blitt tøffere.

– Konkurransen om de smale filmene har blitt større. Før var det lettere for de små selskapene å kjøpe opp smal film. I dag har man konkurranse fra de store, nordiske produksjonsselskapene, som Nordisk Film og Sandrew Metronome, sier han.

– Babel ville vært en typisk Triangelfilm om den hadde blitt laget for noen år siden. I dag er det Nordisk Film som distribuerer den, påpeker han.

Hoffart mener også det oppstår en slags døgnflueeffekt i kinomarkedet når besøkstallene er lave rundt premieren.

– Det svenske markedet har blitt slik at man er avhengig av godt besøk premierehelgen. Det er mye tøffere enn det norske. Som kontrast ble den norske filmen Andre omgang for eksempel sett av 39 personer på 10 dager før den ble tatt av plakaten, sier han.

Hoffart legger til at man ikke har den samme kopiknappheten som før. Følgelig er det lettere for kinoene å satse på en stor og trygg amerikansk film. I et økonomisk perspektiv er det lønnsomt fordi man vet mainstream amerikansk film trekker et bredt kinopublikum. Han påpeker også at det er dyrere å lansere en film i Sverige enn i Norge.

– Annonseringsnivået er høyere i Sverige enn i Norge, fordi man bruker mer ressurser på å få oppmerksomhet. Det bor dobbelt så mange mennesker i Sverige som i Norge. Men besøkstallene på kino i Sverige er bare 20 prosent høyere enn her hjemme, innbyggertallet til tross. Folk går med andre ord sjeldnere på kino i Sverige enn i Norge, påpeker han.

Hoffart mener markedet har blitt tøffere, også for distribusjon til svensk tv.

– For en 6 til 7 år siden kunne man få gode inntekter fra betal-tv, man fikk en god pris for å selge inn en film. Dette markedet har vært synkende. Samtidig har prisen gått opp på å kjøpe inn en film. Hvis seertallet blir dårlig, sitter man igjen med et større tap enn før, mener Hoffart.

Om publikum får lide under et stadig mer kommersialisert marked er Hoffart usikker på.

– De større distribusjonsselskapene vil ha tak i de gode, smale filmene. Sånn sett kommer mye bra arthousefilm på kino. Men seertallene avgjør i større grad nå enn tidligere.