Denne uken var Filmmeldingen på høring i Stortinget. Opposisjonspolitikerne Trine Skei Grande (Venstre) og Karin Ståhl Woldseth (Frp) er blant annet bekymret for restaureringsarbeidet og produsentenes inntjeningsevne fra video- og dvd-markedet.

Regjeringen har foreslått å flytte Norsk Filminstitutts (NFI) filmarkiv til Nasjonalbiblioteket (NB) i Mo i Rana. I dette ligger det at NB skal ha ansvar for arkivering og bevaring av den norske filmarven. Trine Skei Grande i Venstre og Karin Ståhl Woldseth i Frp er begge uenige i dette, og mener at restaureringsansvaret bør ligge til det foreslåtte fusjonerte nye Norsk Filminstitutt.

– Dette med arkivfunksjonen må utredes bedre. Min personlige oppfatning er at arkivet og restaureringsansvaret må ligge til det nye filminstituttet, sier Woldseth.

Hun mener restaureringsarbeidet forutsetter en kompetanse NB ikke besitter per i dag.

– En løsning hvor NB tar ansvaret for restaureringsarbeidet vil i så fall kreve flytting av kompetanse til Mo, understreker hun.

Venstres kulturpolitiker stiller seg kritisk til den manglende forståelsen for filmrestaureringsarbeidet. Dette gjenspeiler den noe upresise begrepsbruken i Filmmeldingen når det kommer til termer som restaurering og bevaring av filmarven.

– Det råder uklarhet om hva restaureringsarbeidet egentlig innebærer. Fagfolkene mumler og påpeker at restaurering er en komplisert prosess, sier Grande, som mener det er viktig at departementet virkelig forstår hva restaureringsarbeidet innebærer.

– Ingen av lagringsinstitusjonene er à jour på det omfattende restaureringsarbeidet, men min oppfattelse er at NFI har best oversikt på fagområdet. Derfor bør NFI ha ansvar for restaureringen, påpeker hun.

Grande er imidlertid mest bekymret for Filmmelingens kapittel 8, hvor ansvaret for barn og unge forslås flyttet til kinobransjeorganisasjonen Film&Kino.

– At ansvaret for statlige, filmkulturelle tiltak rettet mot barn og unge flyttes fra NFI til Film&Kino er uheldig. Jeg tror det vil føre til mer fokus på barnet som filmkonsument, enn på barnet som kreativ filmskaper. Film&Kino har et litt annet fokus enn NFI fordi de først og fremst vil få folk til å gå på kino. Det må ikke bli slik at det bare er kommersielle og reklamestyrte aktører som for eksempel YouTube som plukker opp unge filmspirer, understreker hun.

Karin Ståhl Woldseth mener på sin side at det er produksjonsmiljøet som kommer til kort i Filmmeldingen.

– Dette er Filmmeldingens svakeste punkt. Ut fra slik jeg leser den, kommer produsentene dårligst ut. De får veldig lite av omsetningen på video- og dvd-markedet. Fordelingen er 75-25 mellom produsent og distributør på kino, men 25-75 på kjøpefilm. Produsentene har bedre avtaler med distributørene for kinomarkedet og tjener betraktelig mindre på distribusjon på dvd-markedet. Dette må det gjøres noe med, sier hun.

Filmmeldingen følger for øvrig opp Kultutløftets ambisiøse målsetting om en styrket produksjon. Dette innebærer en gjennomsnittlig filmproduksjon på 25 langfilmer i året, hvorav 5 skal være barne- og ungdomsfilmer og fem dokumentarer. De rødgrønne har også satt seg et mål om en solid publikumsoppslutning. Minst tre millioner besøkende på norske filmer tilsvarer en markedsandel på 25 prosent.

Woldseth mener målene er ambisiøse, men ikke uoppnåelige.

– Dette er ambisiøse mål, helt klart. Men får vi med de private investorene inn i filmproduksjonen, lar det seg selvsagt gjøre, presiserer hun.

Grande tror også målene er innen rekkevidde.

– Klart det er realistisk, hvis statsråden finner pengene, ler hun.

Foreløpig dato for angivelse av innstillingen er 5. juni i år.