Fredag er det Norgespremiere på Goyas Ghosts. Les vårt eksklusive intervju med filmens manusforfatter Jean-Claude Carrière. Her forteller han om sine inspirasjoner til filmen og sin tilnærming til 130 spillefilmer og tv-dramaer.

Jean-Claude Carrière er kanskje Europas største nålevende manusforfatter, med 130 spillefilmer og tv-dramaer på cv-en. Blant dem finner vi Borgerskapets diskrete sjarm, Blikktrommen, Valmont, Danton og En kammerjomfrus dagbok. Nå er han kinoaktuell med Goya’s Ghosts, som han har gjort i samarbeid med Milos Forman. Rushprints utsendte møtte ham hjemme i Rue Victor Massé, en tilbaketrukket gate noen steinkast fra Pigalles røde lykter, med husfasader fulle av filmhistorie og skilt som ”her bodde filmkunstneren Jean Renoir når han oppholdt seg i Paris”. I en indre bakgård ligger Carrières treetasjers villa, som han presenterer som forhenværende spillebule og bordell, nå fylt med indiske skulpturer og en romslig arbeidskjeller – ”et av husets arbeidssteder” – vegger med bokskap og et tre meter langt arbeidsbord med utsikt til en hyggelig vinkjeller. Og en liten møtenisje med to tresofaer og et speil, tydelig beregnet på den gode samtale.

– Hvorfor lage Goya’s Ghosts i 2007?

– Milos hadde lenge hatt lyst til å lage noe om fanatisme. Milos Forman er født i 1932, jeg i 1931, og siden barndommen har våre liv vært sterkt preget av konfrontasjon med skiftende -ismer, anført av fanatikere: nazismen, kommunismen, nå islamismen. Begge Formans foreldre døde i konsentrasjonsleir som politiske fanger under annen verdenskrig. Så vi tenkte på den spanske inkvisisjonen på den ene siden og den franske revolusjonen på den andre. Under Cannes-festivalen i 2003 foreslo jeg at vi skulle kjøre til Spania noen dager, som er et land jeg kjenner godt. Vi leide bil og dro til Barcelona, Aragon og Castilla, og endte opp i Buñuels fødeby Calanda, hvor det står en stor statue av Goya. Og mens vi kjørte, begynte vi å forestille oss en historie som kunne foregå i Spania samtidig med den franske revolusjon.

– Det som skjedde under den franske revolusjon snudde verden opp ned; man kan kanskje kalle det den viktigste begivenhet i moderne tid. Samtidig forble det franske maleri helt upåvirket av det som skjedde, og man fortsatte å male mytiske motiver i akademisk neoklassisk stil. Mens den ekte revolusjonære maler var Goya. Til tross for at han arbeidet kunstnerisk sett helt isolert i et middelaldersk Spania, var det han som kom til å forandre maleriets historie.

– Men Goya, som spilles av Stellan Skarsgård, er ikke den egentlige hovedpersonen?

– Nei, i første versjon var ikke Goya med. Vi forestilte oss en person som på høyden av den spanske inkvisisjonen ble konfrontert med den franske revolusjonen. Hva gjør han da? Kjemper mot de nye ideene, eller tilpasser seg? Et stort spørsmål for ham blir selvfølgelig: Er dette ideer som kommer til å vare, eller noe som fort glir over? Vår hovedperson, munken Lorenzo, som er en ”lys”, idealistisk fanatiker, gjør feil valg – han vil kjempe mot det nye. Goya har en annen tilnærming, som er vitnets: Han maler det han ser, men gjennom måten han maler på tar han også stilling. Han dokumenterer skiftende maktpersoner, henrettelser og blodige slag med vitnets presisjon. På en av hans grusomste etsninger har han skrevet inn ”Yo lo vi” – jeg så det.

Vil du lese hele intervjuet? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT