Fellinis 8 1/2 er den av Fellinis filmer som filmskapere setter høyest og som iblant har fått slippe til på øverste hylle i filmhistorikernes kanon. Men har den tålt tidens tann?

I 8 ½ spiller Marcello Mastroianni filmregissøren Guido, som har en stor filmsuksess bak seg, men ingen nye ideer. I et desperat forsøk på vise at han fortsatt har storslagne ideer, får Guido bygget et gigantisk filmsett som skal forestille et romskip, og det kan virke som han har valgt science fiction-sjangeren for å bevise at han er moderne og fremtidsrettet – men uten å ha noen som helst anelse om hvordan han skal gripe det fatt.

Han forsøker etter hvert å unngå produsenten og alle de som har interesse av å få filmen ferdig, deriblant hans hustru og elskerinne, og søker tilflukt i minnene og fantasiene fra barndommen. Han underkaster seg en «psykoanalytisk» reise tilbake i tid der alle de elementene vi kjenner fra Fellinis filmfrise med jevne mellomrom dukker opp: Her møter vi førkrigstidens tristesse og italienernes usunne dyrking av autoriteter, kirken som en kjærlighetsløs og pompøs institusjon, og ikke minst kvinnen som grotesk demon og forløsende kraft.

Guidos minnes sin barndoms fascinasjon for «smakløse og tarvelige kvinner», og hans kjederøykende, intellektuelle hustru kan nesten tilgi ham at han har vært utro – men ikke at han har falt for en dum blondine som bruker billig parfyme!

I en fabelaktig og ikke så lite notorisk scene ser vi at Guido i sine drømmer har samlet alle kvinnene i sitt liv under samme tak, i et slags harem der han ynder å svinge løvetemmer-pisken for å holde orden i rekkene. Men ganske snart brytes dette narsissistiske tilbakeblikket av den stadig mer akutte innspillingssituasjonen, og Guidos kreative sperre synes å bli avløst av en storstilt, forløsende runddans.

Det er ikke få filmkritikere som har stormet ut av Fellinis sirkusmanesje i protest, særlig på 1960- og 70-tallet, da filmskaperens nostalgi og eksentriske visuelle eksesser harmonerte dårlig med modernismens krav om å konfrontere den nye tiden med intellektuell kjølig distanse. Fellinis alter ego i filmen, Guido, forsøker riktignok å nærme seg det moderne, men henfaller isteden til tilbakeskuende depresjon.

Fellinis egne oppfatninger var ikke så ulike de Gudio kommer med i 8 ½, når kritikeren avfeier hans filmer som små og ufarlige minner «badet i nostalgi».
«Jeg vil bare lage film som kan hjelpe oss med å begrave alt som er dødt inni oss», sier han.
Fellini hadde heller ingen tro på en rasjonell forståelse av filmen som kunstuttrykk. Enten ble man beveget eller så ble man ikke det.

Det er utallige scener i Fellinis filmer som gjenspeiler dette synet. Som når den «hellige horen» Cabiria i avslutningsscenen i Cabirias netter helt uforklarlig får tilbake troen på livet fordi hun hører klimpring på en gitar. Eller når påfuglen i Amarcord flyr gjennom snøhavet og det oppleves som et uforklarlig, befriende øyeblikk. Det kan synes meningsløst å lete etter psykologiske og rasjonelle motivasjoner hos karakterene i Fellinis filmer, og heller ikke 8 ½, som nettopp inviterer til denne typen lesning, er noe unntak. Vi får aldri vite hvordan og hvorfor Guidos kreative tørke opphører, men den inntreffer som følge av den avsluttende runddansen – også det et av Fellinis varemerker som man ikke nødvendigvis behøver å bli klok på.

Selv om Guido ikke makter å forsone seg med samtiden og omgivelsene, så representerte 8 ½ et nybrott innen filmkunsten i 1963. Det er kanskje vanskelig å forstå i dag, men filmen ble oppfattet av mange anmeldere som for komplisert da den hadde premiere – men ikke for komplisert til å vinne en Oscar for beste utenlandske film.

Se filmen hos Filmarkivet.no:
FELLINIS 8 1/2

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet