Harry Guttormsen har vært spillefilmkonsulent i en svært omskiftelig og til tider dramatisk periode i norsk film. Han bidro til et høyere konfliktnivå, nytt filmfond og populære filmer. Hvilke inntrykk sitter han selv igjen med?

Jeg husker en ettermiddag i Filmens Hus for drøye fem år siden. Hele dagen hadde bygningen summet og surret av rykter om hvem som skulle bli ny filmkonsulent. Jeg ventet tilfeldigvis i gangen hos det som da het Studiesenteret da telefonen ringte i et av de triste, små konsulentkontorene. Det var hos Harry Guttormsen. Der inne brummet han noe i røret, la på og ringte straks det jeg på stemmen antok var hans kone. ”Det ble meg,” sa han fornøyd.

Nå er det ikke slik at jeg pleier å lytte ved dørene. Men så behøver man sjelden å spisse ørene for å få med seg hva Harry sier. Som sønn av en predikant vet han å heve røsten. Han taler høyt og tydelig og gjerne – og med stor overbevisning. Ikke bare om egne meninger, men også om sin egen rett til å mene. Bibelske ord, sammensetninger og allegorier smetter stadig inn i setningene hans, og ordet ”jeg” brukes flittig. Tankerekkene er vanligvis logisk stringente og like dialektisk oppbygd som en god preken. Himmel og helvete, rett og galt, mitt og ditt, enten/eller. Dessuten vet han å overraske, og elsker tydeligvis å ha initiativet. Uansett om argumentene er gode eller dårlige lyder de alltid bedre når de fremføres av en med Harrys glød, iver og innlevelse. Og i likhet med fortidens emissærer synes Harry å være minst like opptatt av hva vi bør høre som hva han selv bør ytre. Derfor har jeg gledet meg til dette intervjuet, en oppsummering av Harrys fem år som spillefilmkonsulent. Hvem vet hva han vil finne på å si?

En kjapp ringerunde før intervjuet fortalte meg det jeg allerede visste. Ingen er lunkne til Harry Guttormsen, eller ”Harde Harry”, som tabloidene døpte ham da han begynte. Det er enten/eller. Enten er folk fulle av respekt, eller fresende av irritasjon. Og noen er begge deler på en gang. Men de er sjelden lunkne, og det tror jeg han liker. Den 48 år gamle mannen som tar meg fast i hånden ser heller ikke ut til å ha blitt nevneverdig preget av fem år i skudd-linjen. De kraftige armene ligger trygt på bordet, blikket er stødig og stemmen vennlig.

Vil du lese hele saken?

Tegn et abonnement og få bladet tilsendt umiddelbart i posten.

(foto: Stein Jarle Nilsen)