Det eksisterer ulike former for yrkesforbud i filmbransjen. Hvem blir støtt ut i kulden og hvem får vende tilbake?
Hvem får vende tilbake?
Er filmbransjen bærekraftig?
Bak de røde løperne og filmbransjens råflotte fasade ligger en dårlig skjult hemmelighet: vesentlige deler av filmbransjen er ikke bærekraftig. Så hvorfor late som den er det?
Filmens råskap.
Filmen er en forflatende og forrående kraft. I hvert fall om vi skal tro de siste ukenes kritikk av «Søstre elsker evig» og «Ronja Røverdatter». Hva har skjedd på veien fra Mattisborgen til Netflixskogen?
Konspirasjonsfilmens gullalder.
I år fyller «Avlyttingen» 50 år. Les mer om Francis Ford Coppolas klassiker, samt åtte andre strømmeaktuelle filmer fra samme epoken som på godt og vondt la noe av fundamentet for vår tids konspirasjonsindustri.
Nødvendigheten av en elite.
Målet for filmpolitikken har alltid vært å dyrke fram de beste. Men hvilke privilegier bør en elite kunne nyte godt av?
Hvilke filmpriser er de viktigste?
Det er tid for utdeling av Oscarprisen – den mest selvforherligende av alle filmpriser. Hva forteller det enorme antallet priser som bransjen deler ut hvert år om bransjen selv? Og hvilke priser er viktigst?
Hva skjuler seg bak forhenget til KUD og NFI?
Er det mulig for en kulturminister og en redaktør for en fagpublikasjon å ha en meningsfull debatt, undrer Rushprints redaktør Kjetil Lismoen. Han stusser over ministerens vranglesning av hans innlegg om armlengdes avstand.
Armlengde til besvær.
De fleste er i utgangspunktet for mindre politisk styring og større uavhengighet for kunsten. Men ingen vil gi slipp på sin makt – heller ikke Norsk filminstitutt. I vente på departementets behandling av endringsforslaget av Kulturloven, ser Rushprints redaktør nærmere på armlengdes avstand innen filmfeltet.
Den nødstilte spillefilmen.
Fra å være filmbransjens dominerende storesøster er spillefilmen plutselig blitt dens nødstilte lillesøster, om vi skal tro NFI. Vil de nye ekstrabevilgningene kunne avhjelpe? Rushprints redaktør forsøker samtidig å dekode den siste tidens interne konfliktlinjer i bransjen.
Hvorfor vi ikke kan gi slipp på Blücher.
Debatten om tildelingene til to nye filmer om senkingen av krigsskipet Blücher har forståelig nok fått mye oppmerksomhet og kritikk. Men filmer om krigsårene handler ikke bare om krigen – de utgjør en sjanger norske filmskapere kunne utforsket enda mer.
Vår allmektige kringkaster.
Både «Gitt bort», «Makta» og «Ingen elsker Bamsegutt» gjenspeiler NRKs unike posisjon som kringkaster, på godt og vondt. Ingen kan utøve mer markedsmakt enn NRK – og ingen må tåle hardere kritikk når det går galt.
Vårt audiovisuelle hjerteblod.
Dagbladet har droppet filmanmeldelser og VG har plass til færre. Kanskje er anmelderiet på vei ut. Men mer enn noen gang trenger vi en våken dagspresse som følger det audiovisuelle feltet.
Vil «Makta» bane veien for større dristighet?
«Makta» har gitt oss et nasjonalt samlende drama vi ikke lenger trodde var mulig i en fragmentert medietid. Forteller det aller mest om NRKs unike posisjon, eller kan vi se fram til flere nyvinninger innen norsk seriedrama framover?
Bradley Coopers nese.
Internasjonale festivaler vil ikke vise hvite europeeres filmer om koloniserte folkegrupper, mens Hollywood på nytt får kritikk for manglende etnisk mangfold. Hva forteller det oss om hvor debatten om representasjon nå befinner seg?
Når vi pynter oss med debatt.
Om direktør Kjersti Mo og Norsk filminstitutt heretter skal være en pådriver i debattene, inntar hun en problematisk rolle. Hvem vil vel havne i konfrontasjon med regjeringens forvaltningsorgan som har hele pengesekken som ris bak speilet?
Å holde troll på avstand.
Roar Uthaug har selvsagt rett: Ved å utelate strømmefilmer som Troll mister Amandaprisen relevans overfor det store publikummet. Men Netflix sin suverene holdning skaper heller ikke godt samarbeidsklima.
