Dagbladet har droppet filmanmeldelser og VG har plass til færre. Kanskje er anmelderiet på vei ut. Men mer enn noen gang trenger vi en våken dagspresse som følger det audiovisuelle feltet.

Det begynner å bli lenge siden dagspressen anmeldte alle nye norske kinofilmer. Jan Vardøen er ikke den første som har beklaget filmanmelderiets langsomme svanesang i dagspressen, slik han gjorde i sitt innlegg i VG forrige uke. Som uavhengig filmskaper (i Norge betyr det som regel at du lager film uten tilskudd fra NFI) er han avhengig av gode anmeldelser for å kunne nå fram i konkurransen med større produksjoner som har lanseringsbudsjett.
VG ønsker å holde fram med anmelderiet, men må prioritere hardere, svarer avisen. Den har i det minste latt være å kutte ut filmanmeldelsene, slik tilfellet synes å være med Dagbladet.
Men det er ikke bare filmanmeldelsene som er under kraftig press i store deler av dagspressen. Den oppsøkende journalistikken er blitt nesten helt fraværende. Tidligere hadde alle de store avisene egne filmjournalister som fulgte filmfeltet. Aftenposten og til dels Dagsavisen var kanskje de siste som opererte med en egen gravende journalist for film og tv (sistnevnte meldte nylig overgang til Norsk filminstitutts kommunikasjonsavdeling).
Denne nedprioriteringen av norsk film har selvsagt sammenheng med kinofilmens svekkede grep om publikum. For 25 år siden fikk alle norske kinofilmer, uavhengig av størrelse, anmeldelser av en samlet norsk dagspresse. I dag er man heldig om man får et par. For forfattere og andre kunstnergrupper er situasjonen enda mer krevende. Selv anerkjente forfattere blir i dag avspist med små notiser.
Samtidig er norsk audiovisuell produksjon synligere enn noen gang før. Vi lever i den audiovisuelle industriens storhetstid, målt i omfang og størrelse. European Audiovisual Observatory kunne denne uken melde om at den totale investeringen i originalt europeisk audiovisuelt innhold i 2022 lå på 21 milliarder euro (da er feks offentlige tilskudd, som beløper seg til ytterligere milliarder, ikke tatt med). Bare i USA ble det samme året produsert over 600 engelskspråklige serier.
Ved hjelp av den digitale revolusjonen har skaperne av levende bilder blitt løftet fram som vår tids mest toneangivende fortellere. Mens filmvitenskap på Lillehammer er blitt nedlagt på grunn av manglende interesse, har stadig nye utdanninger innen praktisk filmproduksjon dukket opp, i takt med den økende produksjonen. Mens avishusene har måttet bygge ned, avvikle og omstille, har den audiovisuelle boomen, særlig innen dramaproduksjon, gått helt i taket.
Om kinofilmen sliter med å få like stort gjennomslag som under sin storhetstid, er dokumentarfilmene og dramaseriene overalt. Nyhetshusene og kanalenes omfattende helse- og sosialstoff greier seg ikke uten de norske dokumentaristene. Dramaproduksjon er blitt en seermagnet på høyde med sport. Den audiovisuelle flyten er blitt det moderne samfunnets hjerteblod – eller den nye oljen, om du vil.
Filmen befinner seg helt i spissen for de store transformasjonene i vår tid. Slik filmindustrien ble en arena for metoo-kampen, har den også blitt et vindu inn til kampen for framtidens arbeidsplasser etter introduksjonen av kunstig intelligens og den nye strømmeøkonomien.
Men den tilsynelatende lykkelige slutten på streiken i Hollywood kan være like bedragersk som en feiende flott rød løper. I kulissene pågår en beinhard kamp om hvordan den nye opplevelsesøkonomien, som nå drives fram av strømmegigantene, skal fordeles. Det siste tiåret har vi sett hvordan de store aktørene har kjøpt opp de små, blant annet her i Norge. De fleste store produksjonsselskapene her hjemme eies i dag av nordiske og internasjonale aktører, som på sin side holder på å bli spist opp av de aller største. Viaplay sitt fall og påfølgende billigsalg på aksjemarkedet er bare en del av denne kannibalismen. Netflix sine oppkjøp av lokale merkevarer innen familieunderholdning er bare en forsmak på hva små kulturnasjoner har i vente.
Det er i denne kaotiske og darwinistiske jungelen at vi trenger journalister og kommentatorer med spesialkompetanse mer enn noen gang før. Det er per i dag ingen i dagspressen som kan gjøre rede for det storstilte spillet om den audiovisuelle sektoren vi nå er vitne til. Det er noe av årsaken til den labre interessen for å stille krav til strømmeaktørene, som for eksempel gjennom medfinansieringsplikt og deling av rettigheter. Folk vet simpelthen ikke hva som står på spill. Kulturministeren vet det knapt. Vi må ta til takke med Succession for å få et innblikk i hvordan den moderne medieøkonomien fungerer. Den audiovisuelle flyten – det sivile samfunnets nye hjerteblod – oppleves nærmest som noe naturgitt, som kommer av seg selv, uten føringer, ideologi eller arbeidsplasser.
Det vi trenger er en ung og sulten journalist. La oss si at hen kommer på sporet av et mystisk dødsfall i kjølvannet av et fiendtlig oppkjøp av et mediekonglomerat. Denne journalisten får ferten av en storstilt konspirasjon, men avishuset hen jobber for er eid av de samme aktørene som er involvert. Jeg vet ennå ikke hvem som skal spille hovedrollen, men jeg jobber med saken. Det må jo bli en thriller. Men av den klassiske og litt gammeldagse varianten, som Alle presidentens menn. Du vet, en historie der journalistene er heltene og filmen får sin premiere på en kino nær deg. Tygg ekstra godt på denne siste formuleringen, for det er noe dine barnebarn aldri vil forstå hva er for noe.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Toppfoto: Fra artworket til Netflix sin serie "Hollywood"
Det begynner å bli lenge siden dagspressen anmeldte alle nye norske kinofilmer. Jan Vardøen er ikke den første som har beklaget filmanmelderiets langsomme svanesang i dagspressen, slik han gjorde i sitt innlegg i VG forrige uke. Som uavhengig filmskaper (i Norge betyr det som regel at du lager film uten tilskudd fra NFI) er han avhengig av gode anmeldelser for å kunne nå fram i konkurransen med større produksjoner som har lanseringsbudsjett.
VG ønsker å holde fram med anmelderiet, men må prioritere hardere, svarer avisen. Den har i det minste latt være å kutte ut filmanmeldelsene, slik tilfellet synes å være med Dagbladet.
Men det er ikke bare filmanmeldelsene som er under kraftig press i store deler av dagspressen. Den oppsøkende journalistikken er blitt nesten helt fraværende. Tidligere hadde alle de store avisene egne filmjournalister som fulgte filmfeltet. Aftenposten og til dels Dagsavisen var kanskje de siste som opererte med en egen gravende journalist for film og tv (sistnevnte meldte nylig overgang til Norsk filminstitutts kommunikasjonsavdeling).
Denne nedprioriteringen av norsk film har selvsagt sammenheng med kinofilmens svekkede grep om publikum. For 25 år siden fikk alle norske kinofilmer, uavhengig av størrelse, anmeldelser av en samlet norsk dagspresse. I dag er man heldig om man får et par. For forfattere og andre kunstnergrupper er situasjonen enda mer krevende. Selv anerkjente forfattere blir i dag avspist med små notiser.
Samtidig er norsk audiovisuell produksjon synligere enn noen gang før. Vi lever i den audiovisuelle industriens storhetstid, målt i omfang og størrelse. European Audiovisual Observatory kunne denne uken melde om at den totale investeringen i originalt europeisk audiovisuelt innhold i 2022 lå på 21 milliarder euro (da er feks offentlige tilskudd, som beløper seg til ytterligere milliarder, ikke tatt med). Bare i USA ble det samme året produsert over 600 engelskspråklige serier.
Ved hjelp av den digitale revolusjonen har skaperne av levende bilder blitt løftet fram som vår tids mest toneangivende fortellere. Mens filmvitenskap på Lillehammer er blitt nedlagt på grunn av manglende interesse, har stadig nye utdanninger innen praktisk filmproduksjon dukket opp, i takt med den økende produksjonen. Mens avishusene har måttet bygge ned, avvikle og omstille, har den audiovisuelle boomen, særlig innen dramaproduksjon, gått helt i taket.
Om kinofilmen sliter med å få like stort gjennomslag som under sin storhetstid, er dokumentarfilmene og dramaseriene overalt. Nyhetshusene og kanalenes omfattende helse- og sosialstoff greier seg ikke uten de norske dokumentaristene. Dramaproduksjon er blitt en seermagnet på høyde med sport. Den audiovisuelle flyten er blitt det moderne samfunnets hjerteblod – eller den nye oljen, om du vil.
Filmen befinner seg helt i spissen for de store transformasjonene i vår tid. Slik filmindustrien ble en arena for metoo-kampen, har den også blitt et vindu inn til kampen for framtidens arbeidsplasser etter introduksjonen av kunstig intelligens og den nye strømmeøkonomien.
Men den tilsynelatende lykkelige slutten på streiken i Hollywood kan være like bedragersk som en feiende flott rød løper. I kulissene pågår en beinhard kamp om hvordan den nye opplevelsesøkonomien, som nå drives fram av strømmegigantene, skal fordeles. Det siste tiåret har vi sett hvordan de store aktørene har kjøpt opp de små, blant annet her i Norge. De fleste store produksjonsselskapene her hjemme eies i dag av nordiske og internasjonale aktører, som på sin side holder på å bli spist opp av de aller største. Viaplay sitt fall og påfølgende billigsalg på aksjemarkedet er bare en del av denne kannibalismen. Netflix sine oppkjøp av lokale merkevarer innen familieunderholdning er bare en forsmak på hva små kulturnasjoner har i vente.
Det er i denne kaotiske og darwinistiske jungelen at vi trenger journalister og kommentatorer med spesialkompetanse mer enn noen gang før. Det er per i dag ingen i dagspressen som kan gjøre rede for det storstilte spillet om den audiovisuelle sektoren vi nå er vitne til. Det er noe av årsaken til den labre interessen for å stille krav til strømmeaktørene, som for eksempel gjennom medfinansieringsplikt og deling av rettigheter. Folk vet simpelthen ikke hva som står på spill. Kulturministeren vet det knapt. Vi må ta til takke med Succession for å få et innblikk i hvordan den moderne medieøkonomien fungerer. Den audiovisuelle flyten – det sivile samfunnets nye hjerteblod – oppleves nærmest som noe naturgitt, som kommer av seg selv, uten føringer, ideologi eller arbeidsplasser.
Det vi trenger er en ung og sulten journalist. La oss si at hen kommer på sporet av et mystisk dødsfall i kjølvannet av et fiendtlig oppkjøp av et mediekonglomerat. Denne journalisten får ferten av en storstilt konspirasjon, men avishuset hen jobber for er eid av de samme aktørene som er involvert. Jeg vet ennå ikke hvem som skal spille hovedrollen, men jeg jobber med saken. Det må jo bli en thriller. Men av den klassiske og litt gammeldagse varianten, som Alle presidentens menn. Du vet, en historie der journalistene er heltene og filmen får sin premiere på en kino nær deg. Tygg ekstra godt på denne siste formuleringen, for det er noe dine barnebarn aldri vil forstå hva er for noe.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Toppfoto: Fra artworket til Netflix sin serie "Hollywood"