Fra å være filmbransjens dominerende storesøster er spillefilmen plutselig blitt dens nødstilte lillesøster, om vi skal tro NFI. Vil de nye ekstrabevilgningene kunne avhjelpe? Rushprints redaktør forsøker samtidig å dekode den siste tidens interne konfliktlinjer i bransjen.
Foto fra «Håndtering av udøde» – en av få norske filmer som våger å utfordre slippet av Oscarnominerte filmer på kino i februar.
Norsk filminstitutt har valgt å gi spillefilmen et løft på årets fondsbudsjett. NFIs direktør viser til prisvekst og inflasjon som hovedårsak, men under løftet ligger det også en bekymring for spillefilmens svekkede posisjon.
Reaksjonene fra de som vil oppleve kutt som følge av omprioriteringene lot ikke vente på seg. Både dokumentar/kortfilm- og dramabransjen er i harnisk (les mer om det i lenkene til slutt i saken).
Når NFI på denne måten vil ruste opp spillefilmen, så handler det først og fremst om kinofilmen. Strømmeaktørene produserer også spillefilm, men i langt mindre omfang, der Troll er unntaket som bekrefter regelen. Inntektene norske produsenter sitter igjen med på en strømmefilm er forsvinnende lave i forhold til hva kinodistribusjon kan gi.
Det har vært ropt et varsko mange ganger de siste årene om kinofilmens tilbakegang; først som følge av strømmebølgen, dernest pandemien, den generelle lønns og prisveksten og nå sist også fordi kinoene fortsatt sliter med å lokke kinopublikummet tilbake. Selv på politisk nivå er det tatt til orde for ekstraordinære tiltak for å ruste opp kinofilmen.
Kinosjefene har sagt det mange ganger før: uten norsk film mister de et vesentlig inntektsgrunnlag. Det er de såkalte markedsfilmene de har etterspurt mer av, enten det er barnefilm, krigsfilm eller julekalenderfilmer.
Dette utgjør også mye av inntektsgrunnlaget for de norske spillefilmprodusentene. Så da kritikerne spurte hvem i bransjen NFI har støttet seg på for å komme fram til sin beslutning, trodde jeg først det var retorisk ment. Spillefilmprodusentene er fortsatt de som har størst gjennomslag innad i NFI. Nesten alle de siste tiårenes ledere av produksjonsavdelingen i NFI har hatt solid bakgrunn fra spillefilmen.
NFIs kontroversielle omfordeling av fondsmidlene er bl.a resultat av den maktkampen som pågår internt i bransjen. Det har vært mye snakk om at spillefilmmiljøet og dramaproduksjonsmiljøet har smeltet sammen i løpet av de siste årenes dramaboom, og det er på noen måter riktig. Men det gjenstår fortsatt motsetninger som berører maktforhold innad i produksjonsstrukturene – og først og fremst: penger. Og som vanlig i bransjen: jo mindre penger, desto mer lidenskap og idealisme må til – og der befinner dokumentarbransjen og kortfilmmiljøet seg.
Politikere og byråkrater har ofte blitt frustrert over at filmmiljøet taler med flere tunger. De vil ha én stemme å forholde seg til. Men det er naivt å forvente at vår tids mest komplekse kultur- og kunstuttrykk skal være så enkelt skrudd sammen.
For drama- og dokumentarbransjen framstår spillefilmens markedsordning noen ganger som en gjøkunge i norsk produksjon. At spillefilmen skal være nødlidende, har de vanskelig for å tro. Spillefilmen har alltid fått suverent mest, uansett hvordan man vrir og vender på det. Den står, som et knippe spillefilmprodusenter formulerer det her på rushprint.no, i en særstilling.
For mange er dobbelbookingen av to Blücher-filmer et tegn på at denne spesialbehandlingen har gått for langt. Krigsfilmen er blitt markedsordningens hellige gral som trumfer alt annet. Sannheten er mer prosaisk: tilskuddene skjedde ved en systemisk kortslutning. De vi har snakket med som satt i panelet som innstiller tilskudd beskriver det som å være vitne til en katastrofe utspille seg i slow motion: alle så hva som skjedde, men ingen kunne forhindre det fordi tilskuddsordningens innretning var låst av egen logikk.
På denne måten legger forsvarerne av den nåværende ordningen seg laglig til for hugg: Når man så dekadent kan finansiere to Blücherfilmer, burde det vel være en smal sak å la dokumentar- og kortfilmfeltet beholde sine få tiltrengte millioner? Og la utviklingspotten til drama få være intakt? Kanskje kunne man også hente noe fra den nye og mystiske bufferen, «strategisk pott», som er ment å gi NFI mer handlingsrom. Som Filmkrafts Anne Lærdal skrev her på rushprint: kuttet rammer dokumentaren verre enn det gavner spillefilmen.
Nedprioriteringen av dokumentar, kortfilm og dramaformatet vil ikke hjelpe spillefilmen med å komme til hektene på lang sikt. Det er ikke penger alene som vil kunne løse spillefilmens grunnleggende utfordringer.
Når jeg denne uken har snakket med ledende norske spillefilmprodusenter framhever de relevans og kommersiell gjennomslagskraft som avgjørende faktorer for å gjenreise spillefilmens hegemoni.
Men hva betyr det, egentlig, å være relevant?
Produsent Stein Kvae fremhever Makta i vårt intervju med spillefilmprodusentene – men da som unntaket som bekrefter regelen om spillefilmens særstilling. Det er spillefilmen som er vår tids samlende kraft for audiovisuelle fortellinger og gir produsentene bærekraftig eierskap og inntekter, påpeker han
Men er ikke NRK-seriens relevans nettopp noe spillefilmen kan lære mye av? For de som har omfavnet Makta er de over 50 – de samme som har blitt sittende hjemme etter pandemien fordi de ikke opplever å bli utfordret av norske spillefilmer. Maktas enorme suksess med sin dristige og lekne form viser at det voksne publikummet for lengst har flyttet på seg, og at den norske kinofilmen ikke har maktet å holde tritt.
Maria Ekerhovd peker på det samme i intervjuet: denne måneden er kinoene dominert av en lang rekke imponerende internasjonale kvalitetsfilmer som er en kilde til inspirasjon (les mer om de her). Men de har også skremt vekk de norske filmene. Flere av de Oscarnominerte vil garantert lokke det godt voksne og mer kresne kinopublikummet tilbake. Om den norske kinofilmen skal oppnå det samme, bør noe drastisk skje. Business as usual er ikke lenger nok.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Relaterte saker og innlegg:
– NFI har et særskilt ansvar for spillefilmen. (+)
– Det blir en negativ spiral. (+)
«Som å pisse i buksa for å holde varmen.»
«Det er NFI alene som må stå for denne prioriteringen.»
«Dette er kutt som skader dokumentarfilmen mer enn det hjelper spillefilmen.»
«I stedet for å strupe utviklingen burde man gjort akkurat det motsatte.» (+)
Fra å være filmbransjens dominerende storesøster er spillefilmen plutselig blitt dens nødstilte lillesøster, om vi skal tro NFI. Vil de nye ekstrabevilgningene kunne avhjelpe? Rushprints redaktør forsøker samtidig å dekode den siste tidens interne konfliktlinjer i bransjen.
Foto fra «Håndtering av udøde» – en av få norske filmer som våger å utfordre slippet av Oscarnominerte filmer på kino i februar.
Norsk filminstitutt har valgt å gi spillefilmen et løft på årets fondsbudsjett. NFIs direktør viser til prisvekst og inflasjon som hovedårsak, men under løftet ligger det også en bekymring for spillefilmens svekkede posisjon.
Reaksjonene fra de som vil oppleve kutt som følge av omprioriteringene lot ikke vente på seg. Både dokumentar/kortfilm- og dramabransjen er i harnisk (les mer om det i lenkene til slutt i saken).
Når NFI på denne måten vil ruste opp spillefilmen, så handler det først og fremst om kinofilmen. Strømmeaktørene produserer også spillefilm, men i langt mindre omfang, der Troll er unntaket som bekrefter regelen. Inntektene norske produsenter sitter igjen med på en strømmefilm er forsvinnende lave i forhold til hva kinodistribusjon kan gi.
Det har vært ropt et varsko mange ganger de siste årene om kinofilmens tilbakegang; først som følge av strømmebølgen, dernest pandemien, den generelle lønns og prisveksten og nå sist også fordi kinoene fortsatt sliter med å lokke kinopublikummet tilbake. Selv på politisk nivå er det tatt til orde for ekstraordinære tiltak for å ruste opp kinofilmen.
Kinosjefene har sagt det mange ganger før: uten norsk film mister de et vesentlig inntektsgrunnlag. Det er de såkalte markedsfilmene de har etterspurt mer av, enten det er barnefilm, krigsfilm eller julekalenderfilmer.
Dette utgjør også mye av inntektsgrunnlaget for de norske spillefilmprodusentene. Så da kritikerne spurte hvem i bransjen NFI har støttet seg på for å komme fram til sin beslutning, trodde jeg først det var retorisk ment. Spillefilmprodusentene er fortsatt de som har størst gjennomslag innad i NFI. Nesten alle de siste tiårenes ledere av produksjonsavdelingen i NFI har hatt solid bakgrunn fra spillefilmen.
NFIs kontroversielle omfordeling av fondsmidlene er bl.a resultat av den maktkampen som pågår internt i bransjen. Det har vært mye snakk om at spillefilmmiljøet og dramaproduksjonsmiljøet har smeltet sammen i løpet av de siste årenes dramaboom, og det er på noen måter riktig. Men det gjenstår fortsatt motsetninger som berører maktforhold innad i produksjonsstrukturene – og først og fremst: penger. Og som vanlig i bransjen: jo mindre penger, desto mer lidenskap og idealisme må til – og der befinner dokumentarbransjen og kortfilmmiljøet seg.
Politikere og byråkrater har ofte blitt frustrert over at filmmiljøet taler med flere tunger. De vil ha én stemme å forholde seg til. Men det er naivt å forvente at vår tids mest komplekse kultur- og kunstuttrykk skal være så enkelt skrudd sammen.
For drama- og dokumentarbransjen framstår spillefilmens markedsordning noen ganger som en gjøkunge i norsk produksjon. At spillefilmen skal være nødlidende, har de vanskelig for å tro. Spillefilmen har alltid fått suverent mest, uansett hvordan man vrir og vender på det. Den står, som et knippe spillefilmprodusenter formulerer det her på rushprint.no, i en særstilling.
For mange er dobbelbookingen av to Blücher-filmer et tegn på at denne spesialbehandlingen har gått for langt. Krigsfilmen er blitt markedsordningens hellige gral som trumfer alt annet. Sannheten er mer prosaisk: tilskuddene skjedde ved en systemisk kortslutning. De vi har snakket med som satt i panelet som innstiller tilskudd beskriver det som å være vitne til en katastrofe utspille seg i slow motion: alle så hva som skjedde, men ingen kunne forhindre det fordi tilskuddsordningens innretning var låst av egen logikk.
På denne måten legger forsvarerne av den nåværende ordningen seg laglig til for hugg: Når man så dekadent kan finansiere to Blücherfilmer, burde det vel være en smal sak å la dokumentar- og kortfilmfeltet beholde sine få tiltrengte millioner? Og la utviklingspotten til drama få være intakt? Kanskje kunne man også hente noe fra den nye og mystiske bufferen, «strategisk pott», som er ment å gi NFI mer handlingsrom. Som Filmkrafts Anne Lærdal skrev her på rushprint: kuttet rammer dokumentaren verre enn det gavner spillefilmen.
Nedprioriteringen av dokumentar, kortfilm og dramaformatet vil ikke hjelpe spillefilmen med å komme til hektene på lang sikt. Det er ikke penger alene som vil kunne løse spillefilmens grunnleggende utfordringer.
Når jeg denne uken har snakket med ledende norske spillefilmprodusenter framhever de relevans og kommersiell gjennomslagskraft som avgjørende faktorer for å gjenreise spillefilmens hegemoni.
Men hva betyr det, egentlig, å være relevant?
Produsent Stein Kvae fremhever Makta i vårt intervju med spillefilmprodusentene – men da som unntaket som bekrefter regelen om spillefilmens særstilling. Det er spillefilmen som er vår tids samlende kraft for audiovisuelle fortellinger og gir produsentene bærekraftig eierskap og inntekter, påpeker han
Men er ikke NRK-seriens relevans nettopp noe spillefilmen kan lære mye av? For de som har omfavnet Makta er de over 50 – de samme som har blitt sittende hjemme etter pandemien fordi de ikke opplever å bli utfordret av norske spillefilmer. Maktas enorme suksess med sin dristige og lekne form viser at det voksne publikummet for lengst har flyttet på seg, og at den norske kinofilmen ikke har maktet å holde tritt.
Maria Ekerhovd peker på det samme i intervjuet: denne måneden er kinoene dominert av en lang rekke imponerende internasjonale kvalitetsfilmer som er en kilde til inspirasjon (les mer om de her). Men de har også skremt vekk de norske filmene. Flere av de Oscarnominerte vil garantert lokke det godt voksne og mer kresne kinopublikummet tilbake. Om den norske kinofilmen skal oppnå det samme, bør noe drastisk skje. Business as usual er ikke lenger nok.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Relaterte saker og innlegg:
– NFI har et særskilt ansvar for spillefilmen. (+)
– Det blir en negativ spiral. (+)
«Som å pisse i buksa for å holde varmen.»
«Det er NFI alene som må stå for denne prioriteringen.»
«Dette er kutt som skader dokumentarfilmen mer enn det hjelper spillefilmen.»
«I stedet for å strupe utviklingen burde man gjort akkurat det motsatte.» (+)
