Nødvendigheten av en elite.

Nødvendigheten av en elite.

Målet for filmpolitikken har alltid vært å dyrke fram de beste. Men hvilke privilegier bør en elite kunne nyte godt av?

Foto: Dag Johan Haugerud, her flankert av fotograf Cecilie Semec, har opparbeidet tillitt nok til å motta tilskudd til tre spillefilmer på rappen.

De siste ukene før påske pågikk en debatt blant norske forfattere om hvem som bør få være medlem av Forfatterforeningen og hva som utgjør litterær kvalitet. Bak alle de råflotte ordene om skjønnlitteraturens egenart, ligger det også en innbitt ambisjon om å beholde privilegier (les: stipendordninger) og holde det konkurrerende Forfatterforbundet på avstand.

Forfatterforeningen havnet tidlig på defensiven og har strevd i debattene. Anklager om elitisme har haglet i media og man får inntrykk av en splittet forening som står uten en klar strategi. Den ble, som noen kommentatorer påpekte, et lett bytte for mer populistiske utspill fra motstanderne.

Omtrent samtidig publiserte vi her på Rushprint et innlegg av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen der han gikk ut mot hva han oppfatter som utslag av elitisme i norsk film. Bakgrunnen er Norsk filminstitutts (NFI) beslutning om å la det neste filmprosjektet til Joachim Trier få produksjonstilskudd uten et helt ferdig manus. Å la noen filmskapere få denne typen privilegier hører ikke hjemme i en (egalitær) norsk filmpolitikk, mener han, og hevder det er et brudd på god forvaltningsskikk.

Det korte svaret fra NFI kom gjennom en byråkratisk konstatering av at denne eliten faktisk finnes. Ja, vi innvilget Trier dette unntaket fra standard søknadsprosedyre, bekreftet avdelingsdirektør for Utvikling, spill og publikum, Terez Hollo-Klausen. Men hun ser ingen grunn til å begrunne det noe mer. Det mener jeg at hun kanskje burde – i hvert fall om det bryter med vanlig søknadsprosedyre.

For i likhet med Forfatterforeningen kan NFI og bransjen fort havne i en situasjon der denne «elitismen» angripes fra mer populistisk politisk hold. Og der er jeg ikke så sikker på at NFI, eller bransjeorganisasjonene, er noe bedre rustet til å forsvare den norske filmpolitikken enn hva Forfatterforeningen er til å forsvare status quo på litteraturfeltet.

Nå er jeg ikke så redd for at Trier blir et utsatt mål i en sånn debatt. Han har laget en av tidenes norske filmsuksesser, Verdens verste menneske, og er nesten unisont utropt til det mest framgangsrike filmtalentet vi har fostret. Derfor ligger det ikke akkurat nå stor populistisk gevinst i å angripe filmene hans. Men om NFIs særbehandling var gitt i tilknytning til hans kommersielt minst tilgjengelige film, Oslo 31.august, er jeg ikke så sikker på at enkelte kritiske røster i etterkant ville latt anledningen gå fra seg.

De vanskelige definisjonene.

Det som har komplisert saken for Forfatterforeningen er alle de store ordene som ikke så lett lar seg definere. Litterært språk. Skjønnlitterære kvaliteter. Slike råflotte ord ligger ikke like løst i filmmiljøet. Men innen tilskuddssystemet og deler av miljøet er slike begreper likevel aktivt i bruk. Søknader vurderes etter såkalt kunstnerisk skjønn, og det eksisterer sågar en seksjonssjef for kunstnerisk vurdering.

Men det er vanskelig å formulere noe presist om kunstnerisk kvalitet, erkjente den forrige seksjonssjefen, Ståle Stein Berg, da vi intervjuet ham i 2021. I et forsøk på å bidra med litt tenkning rundt kvalitetsbegrepene, lanserte NFI den gang sine Merkesteiner for kunstnerisk kvalitet. De fikk ganske hard medfart av Jostein Oksavik her på Rushprint. Siden har vi ikke hørt så mye mer om disse merkesteinene som vi kanskje burde.

Det er ikke så merkelig. Det er vanskelig å operere med et sett med kvalitetskriterier når filmkonsulentenes skjønn påvirkes av et stadig mer omgripende lappeteppe av føringer som presses fram av politikk og marked. NFI er i dag en salig blanding av ulike og noen ganger motstridende ambisjoner. Hvordan forsvare sine prioriteringer når det er såpass komplisert å formulere bakgrunnen for dem? Hvordan unngå å stå der, som Forfatterforeningen, helt naken og uten kampvilje, når slike privilegier angripes?

Manus som kvalitetskontroll.

Av Krutzkoff Jakobsens innlegg får man inntrykk av at det norske tilskuddssystemet i bunnen er egalitært, at det er like muligheter for alle – og at prioriteringen av Trier er et avvik. Men så enkelt er det ikke. I bunnen av filmpolitikken, under alle erklæringene om demokrati og mangfold, ligger en ambisjon om å legge forholdene til rette for de aller beste. Og de beste har et manifestert talent, eller en track record, det er umulig å se bort fra under en søknadsprosess. Det var det som skjedde da Trier og hans produsenter fikk den tillitserklæringen det er å motta produksjonstilskudd uten et (i tradisjonell forstand) ferdig manus. Trier er en av verdens ledende filmskapere innen sin generasjon. Han fikk gå foran i køen fordi han konkurrerer i en helt annen liga (Cannes, Oscar, osv). 

Dette er selvsagt ikke første gangen noen går først i køen. Krutzkoff Jacobsen nevner Dag Johan Haugerud og tilskuddet til hans tre spillefilmer. Det har en slags parallell i den unike trefilms-kontrakten som Hans Petter Moland fikk under Norsk Film AS siste dager. Erik Poppe og produsenten Paradox fikk på sin side pakkestøtte til to filmer av NFI, det gjorde også Sara Johnsen. Senere fikk Poppe tilskuddsrammer av NFI til Utøya 22.juli – til å utforske filmens kunstneriske og praktiske muligheter, innen ferdig manus var klart. Dette er bare noen eksempler.

Hver gang konsulentene vurderer en søknad er track record helt avgjørende. Er filmskaperen i stand til å strekke seg så langt som prosjektet antyder? Hvor sterk er produsenten? Bare tidligere arbeider kan gi en indikasjon på det.

Et manus er den eneste kvalitetsmarkøren vi har før produksjonstilskudd innvilges, hevdes det gjerne, ikke minst fra manusforfatterne. Men er det virkelig det? Det finnes selvsagt andre måter å formulere en films intensjoner, stil og innhold på. Mike Leigh og Jean- Luc Godard er blant mange nyskapere som bare sporadisk har benyttet et tradisjonelt manus. Manusformatet utfordres av stadig nye visuelle innganger til det å formidle innhold, stil og fortellemåte på film, etter hvert som feks verktøyene for spill og film blir mer like. Manus er viktig, men det er ingen kvalitetsgaranti.

Like regler for alle?

Jeg hører ropene: reglene skal være like for alle! Ja, men er det ønskelig å operere med regler som er like for alle når talentene og behovene er så forskjellige?

Konkurransen om tilskudd er nå så hard, det er så mange sterke filmskapere og solide prosjekter som ikke får tilskudd, at det er enda mer påkrevet at konsulentene ser hvert prosjekts unike kvaliteter. En søknad kan ikke bare være et skjema der et fast sett med bokser skal krysses pinlig korrekt av. Norske filmregissører (NFR) har lenge etterspurt en egen ordning med rammetilskudd for filmskapere med suksess – der de kan løftes videre. Det er et av den norske filmens paradokser: vi har faktisk ingen god kultur for å hjelpe de aller beste videre. Det forventes nærmest at de er så sterke at de skal løfte seg selv videre. Det er denne darwinismen som ga oss det såkalte «engangsregissør-syndromet» som fortsatt hjemsøker særlig spillefilmen.

Filmskaping på millionbudsjett vil alltid forbli en kunstform for en elite. Og noen ganger må man kunne gjøre unntak, om det er åpning for det. Det handler om å utvise skjønn. Desto viktigere er det at man forklarer hvorfor man gjør unntak. Det ligger en rasjonell og langsiktig tanke bak å dyrke fram en elite for å videreutvikle filmkunsten i Norge. Man skal ikke være redd for å være tydelig på det. Men da burde man også forankre det bedre i forskriftene til de som gir tilskudd.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.


 

Nødvendigheten av en elite.

Nødvendigheten av en elite.

Målet for filmpolitikken har alltid vært å dyrke fram de beste. Men hvilke privilegier bør en elite kunne nyte godt av?

Foto: Dag Johan Haugerud, her flankert av fotograf Cecilie Semec, har opparbeidet tillitt nok til å motta tilskudd til tre spillefilmer på rappen.

De siste ukene før påske pågikk en debatt blant norske forfattere om hvem som bør få være medlem av Forfatterforeningen og hva som utgjør litterær kvalitet. Bak alle de råflotte ordene om skjønnlitteraturens egenart, ligger det også en innbitt ambisjon om å beholde privilegier (les: stipendordninger) og holde det konkurrerende Forfatterforbundet på avstand.

Forfatterforeningen havnet tidlig på defensiven og har strevd i debattene. Anklager om elitisme har haglet i media og man får inntrykk av en splittet forening som står uten en klar strategi. Den ble, som noen kommentatorer påpekte, et lett bytte for mer populistiske utspill fra motstanderne.

Omtrent samtidig publiserte vi her på Rushprint et innlegg av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen der han gikk ut mot hva han oppfatter som utslag av elitisme i norsk film. Bakgrunnen er Norsk filminstitutts (NFI) beslutning om å la det neste filmprosjektet til Joachim Trier få produksjonstilskudd uten et helt ferdig manus. Å la noen filmskapere få denne typen privilegier hører ikke hjemme i en (egalitær) norsk filmpolitikk, mener han, og hevder det er et brudd på god forvaltningsskikk.

Det korte svaret fra NFI kom gjennom en byråkratisk konstatering av at denne eliten faktisk finnes. Ja, vi innvilget Trier dette unntaket fra standard søknadsprosedyre, bekreftet avdelingsdirektør for Utvikling, spill og publikum, Terez Hollo-Klausen. Men hun ser ingen grunn til å begrunne det noe mer. Det mener jeg at hun kanskje burde – i hvert fall om det bryter med vanlig søknadsprosedyre.

For i likhet med Forfatterforeningen kan NFI og bransjen fort havne i en situasjon der denne «elitismen» angripes fra mer populistisk politisk hold. Og der er jeg ikke så sikker på at NFI, eller bransjeorganisasjonene, er noe bedre rustet til å forsvare den norske filmpolitikken enn hva Forfatterforeningen er til å forsvare status quo på litteraturfeltet.

Nå er jeg ikke så redd for at Trier blir et utsatt mål i en sånn debatt. Han har laget en av tidenes norske filmsuksesser, Verdens verste menneske, og er nesten unisont utropt til det mest framgangsrike filmtalentet vi har fostret. Derfor ligger det ikke akkurat nå stor populistisk gevinst i å angripe filmene hans. Men om NFIs særbehandling var gitt i tilknytning til hans kommersielt minst tilgjengelige film, Oslo 31.august, er jeg ikke så sikker på at enkelte kritiske røster i etterkant ville latt anledningen gå fra seg.

De vanskelige definisjonene.

Det som har komplisert saken for Forfatterforeningen er alle de store ordene som ikke så lett lar seg definere. Litterært språk. Skjønnlitterære kvaliteter. Slike råflotte ord ligger ikke like løst i filmmiljøet. Men innen tilskuddssystemet og deler av miljøet er slike begreper likevel aktivt i bruk. Søknader vurderes etter såkalt kunstnerisk skjønn, og det eksisterer sågar en seksjonssjef for kunstnerisk vurdering.

Men det er vanskelig å formulere noe presist om kunstnerisk kvalitet, erkjente den forrige seksjonssjefen, Ståle Stein Berg, da vi intervjuet ham i 2021. I et forsøk på å bidra med litt tenkning rundt kvalitetsbegrepene, lanserte NFI den gang sine Merkesteiner for kunstnerisk kvalitet. De fikk ganske hard medfart av Jostein Oksavik her på Rushprint. Siden har vi ikke hørt så mye mer om disse merkesteinene som vi kanskje burde.

Det er ikke så merkelig. Det er vanskelig å operere med et sett med kvalitetskriterier når filmkonsulentenes skjønn påvirkes av et stadig mer omgripende lappeteppe av føringer som presses fram av politikk og marked. NFI er i dag en salig blanding av ulike og noen ganger motstridende ambisjoner. Hvordan forsvare sine prioriteringer når det er såpass komplisert å formulere bakgrunnen for dem? Hvordan unngå å stå der, som Forfatterforeningen, helt naken og uten kampvilje, når slike privilegier angripes?

Manus som kvalitetskontroll.

Av Krutzkoff Jakobsens innlegg får man inntrykk av at det norske tilskuddssystemet i bunnen er egalitært, at det er like muligheter for alle – og at prioriteringen av Trier er et avvik. Men så enkelt er det ikke. I bunnen av filmpolitikken, under alle erklæringene om demokrati og mangfold, ligger en ambisjon om å legge forholdene til rette for de aller beste. Og de beste har et manifestert talent, eller en track record, det er umulig å se bort fra under en søknadsprosess. Det var det som skjedde da Trier og hans produsenter fikk den tillitserklæringen det er å motta produksjonstilskudd uten et (i tradisjonell forstand) ferdig manus. Trier er en av verdens ledende filmskapere innen sin generasjon. Han fikk gå foran i køen fordi han konkurrerer i en helt annen liga (Cannes, Oscar, osv). 

Dette er selvsagt ikke første gangen noen går først i køen. Krutzkoff Jacobsen nevner Dag Johan Haugerud og tilskuddet til hans tre spillefilmer. Det har en slags parallell i den unike trefilms-kontrakten som Hans Petter Moland fikk under Norsk Film AS siste dager. Erik Poppe og produsenten Paradox fikk på sin side pakkestøtte til to filmer av NFI, det gjorde også Sara Johnsen. Senere fikk Poppe tilskuddsrammer av NFI til Utøya 22.juli – til å utforske filmens kunstneriske og praktiske muligheter, innen ferdig manus var klart. Dette er bare noen eksempler.

Hver gang konsulentene vurderer en søknad er track record helt avgjørende. Er filmskaperen i stand til å strekke seg så langt som prosjektet antyder? Hvor sterk er produsenten? Bare tidligere arbeider kan gi en indikasjon på det.

Et manus er den eneste kvalitetsmarkøren vi har før produksjonstilskudd innvilges, hevdes det gjerne, ikke minst fra manusforfatterne. Men er det virkelig det? Det finnes selvsagt andre måter å formulere en films intensjoner, stil og innhold på. Mike Leigh og Jean- Luc Godard er blant mange nyskapere som bare sporadisk har benyttet et tradisjonelt manus. Manusformatet utfordres av stadig nye visuelle innganger til det å formidle innhold, stil og fortellemåte på film, etter hvert som feks verktøyene for spill og film blir mer like. Manus er viktig, men det er ingen kvalitetsgaranti.

Like regler for alle?

Jeg hører ropene: reglene skal være like for alle! Ja, men er det ønskelig å operere med regler som er like for alle når talentene og behovene er så forskjellige?

Konkurransen om tilskudd er nå så hard, det er så mange sterke filmskapere og solide prosjekter som ikke får tilskudd, at det er enda mer påkrevet at konsulentene ser hvert prosjekts unike kvaliteter. En søknad kan ikke bare være et skjema der et fast sett med bokser skal krysses pinlig korrekt av. Norske filmregissører (NFR) har lenge etterspurt en egen ordning med rammetilskudd for filmskapere med suksess – der de kan løftes videre. Det er et av den norske filmens paradokser: vi har faktisk ingen god kultur for å hjelpe de aller beste videre. Det forventes nærmest at de er så sterke at de skal løfte seg selv videre. Det er denne darwinismen som ga oss det såkalte «engangsregissør-syndromet» som fortsatt hjemsøker særlig spillefilmen.

Filmskaping på millionbudsjett vil alltid forbli en kunstform for en elite. Og noen ganger må man kunne gjøre unntak, om det er åpning for det. Det handler om å utvise skjønn. Desto viktigere er det at man forklarer hvorfor man gjør unntak. Det ligger en rasjonell og langsiktig tanke bak å dyrke fram en elite for å videreutvikle filmkunsten i Norge. Man skal ikke være redd for å være tydelig på det. Men da burde man også forankre det bedre i forskriftene til de som gir tilskudd.


Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.


 

MENY