Foto: Tore Strømøy, Kathrine T. Johansen i Makta og Christian Strand i Gitt bort.

De siste ukene har det vært umulig å unngå Christian Strand og hans dokumentarserie Gitt bort. NRK-serien handler om å være adoptert i Norge og berører kompliserte følelser hos de adopterte som ikke før har vært godt belyst. Strand er programleder og selv adoptert, noe som gjør serien spesielt salgbar. Den personlige vinklingen har gjort ham attraktiv på mange av NRKs programflater, fra sofakos-programmer som Lindmo til radio og podkaster som omhandler helse og sosiale spørsmål.

NRK har for lengst sluttet å anmelde egne produksjoner. Men det er uansett ikke nødvendig i tilfellet med Gitt bort. Drahjelpen Strand og serien får av den omfattende egenomtalen er formidabel. 

Det samme er tilfelle for dramasuksessen Makta. Det er lenge siden NRK sluttet å anmelde egne serier etter at kanalens egen anmelder slaktet NRKs dramasatsing Sofies Verden (2000). Likevel ser det ikke ut til å være noen grenser for hva slags omtale NRK kan gi en serie som Makta. Den er i alle programflater, i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger.

Makta er en av de sjeldne tilfellene der den offentlige samtalen domineres totalt av en dramaserie. Og bare NRK har hatt markedsmuskler til å finansiere den – og få den til å ta av.

Gitt Bort og Makta representerer mange av de positive kvalitetene NRK kan skilte med, innen henholdsvis mainstream underholdning og mer spissede flater. I sistnevnte tilfelle inntreffer noe så eksotisk som en crossover-suksess mellom det folkelige og det mer eksperimentelle som ville vært utenkelig for 10 år siden.

Ingen elsker Bamsegutt representerer på noen måter det verste ved NRK-systemet. På grunn av mangelfull redaksjonell oppfølging, endte programmet med å bli tatt av plakaten for godt – etter å ha blitt vist i noen dager. Tilbake sitter en utsatt familie med hodene i gapestokken, og en diskreditert dokumentarist. Tore Strømøy er en spesiell filmskaper som appellerer totalt til følelsene. Derfor er han så attraktiv for NRK. Han kan nå langt ut i folkedypet – til seere NRK ofte beskyldes for å neglisjere. Dokumentarene hans blir som sosialt engasjerte skillingsviser om sårbare personer – om den sjangeren finnes. Men denne gangen slo Strømøys metode tilbake. Flere i NRK kunne se at noe var galt, men ingen satte foten ned. Filmen skulle ta et oppgjør med en systemsvikt i omsorgs-Norge. Men den avdekket isteden en svikt i NRK-systemet.

Oppgjøret har vært nådeløst, slik det ofte blir når en nasjonal kringkaster svikter sitt mandat. Kringkastingssjef Vibeke Fürst og kanalens egen etikkredaktør Per Arne Kalbakk har måttet gå en kanossagang vi sjelden opplever i dagens medieverden (under pressekonferansen fremsto de som deltakere i et teologisk seminar om forsoning og straff, både i stil og tone). Det skal stilles høye krav til NRK, sa Fürst. Og vi kan legge til: kanskje høyere krav enn til noen annen kanal. Lisensen er borte, men vi er fortsatt uhyre bevisst som skattebetalere at vi betaler for det.

Kommentatorer i andre medier har selvsagt benyttet sjansen til å sette seg på sin høyenhest som etikkens voktere. I folkedypet mumles det om sensur, hemmelighold og misbruk av skattepenger. Og slik går nå dagan i landets ekkokammere.

Det jeg vil fram til er at en stor del av den offentlige diskursen er blitt slukt av Bamsegutt-affæren. Men det kunne vært annerledes. NRK kunne ha satset på noe annet, som hadde ledet til andre diskusjoner, andre innsikter. Kort sagt: hva NRK gjør med sin markedsmakt får store konsekvenser for mediehverdagen vår og hvordan vi oppfatter verden.

Den utøvende bransjen merker denne makten på kroppen hver eneste dag. Denne gangen var det Strømøy det gikk verst utover. Å få filmen din erklært uskikket til offentlig visning er vel den verst tenkelige forbannelsen, eller utstøtelsen, for en filmskaper.

Ambivalensen mellom NRK og de utøvende blir ikke noe mindre etter dette. Om Norsk filminstitutt fungerer som en frelsesarmé for det norske produksjonsmiljøet, ved å strø om seg med små almisser, så er NRK som paven. Det er svært vanskelig å få audiens. Helt siden jeg startet som redaktør av Rushprint har misnøyen med NRK vært ganske konstant. Slik blir det gjerne når nåløyet er så trangt. Et stadig tilbakevendende tema har også vært mangel på tilbakemeldinger og arrogant oppførsel.

Men få våger å fronte kritikken. Det er verken konstruktivt eller sporty å  klage, særlig etter avslag. Neste gang kan du være den heldige som får audiens. I mellomtiden klamrer mange seg til håpet om at NRK omsider skal ta sine kulturelle forpliktelser på alvor. Problemet er bare at det ikke lenger pågår noen vital debatt om hva disse forpliktelsene burde bestå av (bortsett fra sinte innlegg fra pensjonerte NRK-profiler som ikke lenger kjenner igjen sin kanal).

Den endrede konkurransesituasjonen har selvsagt gjort NRK litt mer ydmyk. Konkurransen har virket korrigerende, selv om den også har gjort NRK mer lik konkurrentene. Hver gang en ny norsk strømmeaktør signaliserer at de vil satse mer på norsk innhold, kommer det et lettelsens sukk fra bransjen. Men nå er denne utviklingen på retur. Med Viaplay-kollapsen, prisvekst og finansieringstørke, framstår NRK igjen som eneste trygge havna på et stormfullt hav.

Vi dras alle mot mediebransjens største kraftsenter. I tøffe tider er fast jobb i NRK noe en hver journalist og programskaper streber etter. Det gjør selvsagt også noe med debattklimaet.

Om du spør bransjens ledere, så vil de svare at fordelene med NRK sin dominans trumfer ulempene. I en tid da vi som språknasjon står overfor et massivt press fra mediekanaler som TikTok og Netflix, trenger vi en sterk nasjonal kringkaster mer enn noen gang. Det er et forståelig argument som et hvert lite sårbart samfunn med en hjørnesteinsbedrift vil nikke anerkjennende til.

Jeg vil si at vi trenger et NRK som har ressurser til å oppfylle sitt mandat som nasjonal kringkaster. Intet mer, intet mindre. Om NRK alene skal utgjøre et bolverk mot «barbarene» som nå står ved portene, og vi andre må slutte oss solidarisk til, så tildeler vi kringkasteren en rolle verken vi eller NRK har godt av. NRK skal være en vital kringkaster. Men vi kan ikke gjøre oss for avhengig av kanalen.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.