Forrige uke ble jeg oppringt av NRK som ville vite hva jeg mente om filmpriser. Anledningen var selvsagt utdelingen av Oscarprisen førstkommende mandag. Det er jo så mange filmpriser, sa journalisten. Hvilke er de viktigste?

Jeg rakk aldri å svare utdypende på spørsmålet. For i neste øyeblikk fikk jeg vite at innslaget bare skulle vare i to minutter. Siden jeg ikke er blant de som kan fatte meg i korthet, trakk jeg meg diplomatisk ut av intervjuet.

Men spørsmålet ble hengende over meg utover dagen. Ja, hvilke priser er de viktigste? Og hva betyr alle disse prisene, egentlig?

Det er ingen annen bransje hvor det er så mange priser som i filmbransjen. Antallet er helt abnormt målt opp mot alle andre kunstuttrykk. Det arrangeres om lag 3000 filmfestivaler hvert eneste år over hele verden. Om vi tar utgangspunkt i at hver festival har minst ti priser, og tar antall regionale, nasjonale og overnasjonal filmpriser med i beregningen, nærmer vi oss et sted rundt 40 000 priser?

Med andre ord: om du lager en film og tar deg råd til å sende den på den internasjonale festivalrunden, så kan du nesten være sikker på at du får en eller annen pris. Det går også an å kjøpe seg en pris, noe Norsk filminstitutt har advart mot de siste årene.

Hvorfor veksten av filmpriser har vært så massiv, har selvsagt sammenheng med filmindustriens framvekst som det siste århundres dominerende kulturuttrykk. Oscarprisen viste tidlig veien. Den ble ikke bare verdens mest synlige kunstkonkurranse, men et genialt grep fra filmindustrien selv for å skape ekstra blest rundt filmene.

Så ja, Oscarprisen er den viktigste, med tanke på synlighet og kommersiell gjennomslagskraft. Den nest viktigste er Gullpalmen i Cannes. Den betyr noen ganger mer som den første store byggesteinen fram mot en vellykket Oscarkampanje, enn som en pris som selv gir enorm pr-effekt. Det samme kan sies om Den europeiske filmprisen og diskrediterte Golden Globes. Og så ligger de der, alle festivalene som puster Cannes i nakken: Venezia, Berlin, Sundance, Toronto. Det er ikke ofte de er innen rekkevidde for norske produksjoner, men ikke fortvil: en deltakelse i Karlovy Vary, Locarno, San Sebastian eller Rotterdam kan noen ganger ha like stor effekt (les forøvrig NFIs liste over såkalte prioriterte festivaler).

De siste årene har også britiske BAFTA vokst i betydning – men også den som en byggestein fram mot Oscar. Emmyprisen har selvsagt også blitt svært viktig, men kanskje først og fremst for skuespillerne og showrunnerne. Den er et stykke unna Oscarprisen i status. Tv-skjermen mangler en rød løper og en tilsvarende kultur for å dyrke stjernene.

Allerede under stumfilmepoken tok kinofilmen eierskap på den røde løperen. De stjal den fra de europeiske kongehusene og løftet fram stjernene som de nye gudene vi opphøyde til noe større enn livet selv. Siden har Hollywood og kinofilmens kongedømme delvis gått i oppløsning. Men bransjens dyrking av seg selv og sine stjerner fortsetter med uforminsket styrke. Det har gått inflasjon i priser.

Prisene er alle drevet av noble intensjoner om å hylle de beste i bransjen, men får også iblant fram det verste. Den røde løperen i Cannes og foran Dolby-kinoen i Los Angeles er fortsatt de ultimate symbolene for den kjendisstatusen de fleste unge i den vestlige hemisfæren drømmer om. Det klassiske nærbildet av stjernene er kanskje erstattet av selfiene. Men er ikke selfien den naturlige konklusjonen på den kjendisfikseringen filmprisene startet? Vår tids close-up? Man ser det på den røde løperen i Cannes, der TikTok-stjerner slåss om oppmerksomheten med filmstjernene. Som jeg skrev fra Cannes i fjor: etter en ukes tid begynner den røde løperen å lukte.

Det er mange briljante fagarbeidere som bidrar til en filmproduksjon. Du vet, de som får sine priser off-kamera, gjerne på en annen dag enn under tv-showet. Er det ikke symptomatisk at Kanonprisen, den eneste norske filmprisen som utelukkende ble stemt fram av bransjen selv, med ønske om å hedre den faglige tyngden, er avviklet?

Det er selvsagt mange som fortjener skryt. Og innimellom inntreffer et prisdryss over en fagperson som gjør at du nikker anerkjennende: så fortjent! Men ofte er det de samme profilene som vinner prisene, særlig innen en liten filmkultur som den norske. Hvor mange priser, år etter år, kommer Pørni til å måtte hente fra Gullruten? Eller Joachim Trier under Amanda? Må Coenbrødrene alltid få en Oscar?

Slapp av, alle får, sa Rolv Wesenlund da han i sin tid var programleder for Amandashowet. Henger du med lenge nok, vil det til slutt vanke en pris. Vi er heldigvis ikke helt der ennå. Noen priser er uvurderlige. Som bransjeorientert filmmagasin pleier vi ofte å feire prisvinnerne – i hvert fall om de vinner viktige priser. Men publikum har for lengst signalisert at de ikke lenger er helt med på notene. Tv-showene fra prisutdelingene har mistet oppslutning, det er stadig færre som ønsker å se en bransje feire seg selv. Og jeg kan ikke klandre dem.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.