Norsk filminstitutts tildeling av tilskuddsmidler til to prosjekter som i hovedsak skildrer den samme hendelsen under annen verdenskrig, har naturlig nok framkalt reaksjoner. Her på Rushprint.no ga Rune Denstad Langlo uttrykk for den forbløffelsen tildelingene utløste i store deler av bransjen og offentligheten. Den kannibalismen tildelingene inviterer til, er ikke bare destruktiv i økonomisk forstand, den gir overhode ikke mening som ansvarlig repertoarpolitikk.
Av alle reaksjonene kan man få inntrykk av at det hersker en tretthet over dette enøyde fokuset på krigsårene i norsk film, særlig i kulturkommentariatet.
Jeg er også blant de som har vært trett en stund. Men betyr det at publikum er gått lei? Det siste tilskuddet til sjangeren, Konvoi, er etter to uker sett av 160 000 på kino. Både Krigsseileren og Kampen om Narvik kunne også vise til like imponerende besøkstall. Så det er ingen tegn på tretthet hos publikum.
Tildelingen til Blücherprosjektene vil likevel forsterke kravet om at norsk film bør legge okkupasjonsårene bak seg. Og det er forståelig. Denne siste «dobbelbookingen» må virke demoraliserende på alle de filmskaperne som ønsker å lage film som verken er basert på en kjent krigshistorie, et etablert underholdningsprodukt for barn eller en julekalender.
Samtidig er det en smule historieløst å forvente at vi skal slippe krigen uten videre. Den kommer ikke til å forsvinne fra norsk film, og det skyldes ikke bare de økonomiske insentivene som holder den i live.
Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen er fortsatt en så sentral del av vår selvforståelse som nasjon, at vi ikke greier oss helt uten det som sidespeil til historien. «Av og til får man følelsen av at krigen ennå ikke er over», skrev Gunnar Iversen her på rushprint.no for over 12 år siden, etter en periode da krigsfilmen på nytt hadde dominert kinorepertoaret.
«Krigen i disse okkupasjonsdramaene handler kanskje i mindre grad om det som skjedde under andre verdenskrig, men mer om våre ulike behov for å bruke krigen i vårt eget identitetsarbeide i samtiden.»
Disse filmene gjenspeiler selvsagt vår tids verdier, våre tilbakeblikk. Likevel handler all debatt rundt filmene om hvor nær den virkelige krigen de befinner seg. Det har tvunget filmskaperne på defensiven; det er få som anvender krigen som en mulighet til å fortelle noe annet. Ved å tviholde på kjente historiske hendelser og skikkelser er man fanget av dette virkelighetsspillet hvor man hele tiden blir målt opp mot hvor nøyaktig man kan gjengi det som skjedde.
Tommy Wirkolas nazizombie-film Død Snø er et av unntakene. Den spratt opp i det ensartede norske krigsfilm-repertoaret som en obsternasig langfinger. Den var finnmarkingenes Godzilla, en original bearbeiding av krigstraumene og en harselas med krigen som monster.
Det er her jeg mener de norske krigsfilmskaperne ikke våger nok. De burde som Wirkola anvende krigsfilmen som en sjanger de oftere kan utforske og sprenge rammene for. Innen den konservative westernsjangeren har man en revisjonistisk undersjanger for slike brudd med konvensjonene. Det kunne vi også trengt mer av innen den norske krigsfilmen.
I dag er okkupasjonsdramaene ofte bearbeidelser av nasjonale myter vi liker å samles rundt foran leirbålene/kinolerretet. Noen av disse mytene har en delvis oppbyggelig funksjon, andre er langt fra sunne. En dobbel dose med vår heltemodige senking av Blücher er derfor neppe hva vi behøver.
Men hva vi behøver står ikke oppført på noen av boksene filmkonsulentene i NFI skal krysse av innenfor markedsordningen. Her er besøkstallene så avgjørende at produsentene kappes om å overgå hverandre i høye estimater.
Krigen er altså ikke over i norsk film. Men reaksjonene på de siste tildelingene fra NFI kan tyde på at det fort kan blåse opp til et opprør mot krigsfilmindustriens hegemoni i norsk film. Og det er neppe hva NFI hadde sett for seg.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.