300 er en massiv suksess. Det hjelper ikke at den er en dårlig film, at man tvinges til utilsiktet latter hver gang karakterene snakker, at man rent ut kjeder seg etter at de visuelle overdosene har tatt knekken på en allerede 20 minutter ut i filmens varighet.

Nei, 300 har med sine $70 millioner inntjente dollar i åpningshelgen i USA blitt et fenomen av den typen som blir avmerket i filmhistorien. Det har aldri vært noen hemmelighet at Hollywood egentlig aldri vet helt sikkert hva som vil tjene penger. Å lage 300 var i utgangspunktet risikabelt. Kanskje ville den falle plumpt til bakken som et avkappet spartansk krigerhode, slik mange tegneseriefilmatiseringer før den. Det Hollywood så ofte gjør er å vente på at noe faktisk blir suksessfullt og innbringende. Da slenger alle seg på, og lager dusinvis av etterligninger, kopier og oppfølgere. Så også i 300s tilfelle.

I en god analyse hos Variety har spaltisten Anne Thompson gått etterapingsfenomenet nærmere i sømmene. I 300 sitt tilfelle er det sammensmeltningen av teknologi og pris som er nøkkelen. Til et rimelig moderat budsjett ($65 mill.) har nemlig regissør Zack Snyder klart å levere (tross alt) en film som ser lekker og dyr ut. Og den soper inn penger. Nå vil alle gjøre som ham.

Men kritikerne likte altså ikke filmen i det hele tatt. Og det har redaktøren Peter Bart i samme bransjeblad merket seg – og i denne kommentaren langer han ut mot amerikanske filmkritikere, for at de ikke har likt de filmene som trekker publikum denne våren. Påstanden er naturligvis like latterlig som den er sann; amerikanske kritikere er ikke i synk med det amerikanske folk. Men når ble dét et krav til en filmkritiker? Glenn Kenny hos Premiere biter på Barts agn, og kyler dette svaret rett tilbake.