Den uavhengige amerikanske filmen Ballast deltok i konkurranse i Sundance i januar og i Berlin i februar, og fikk varm mottagelse av både kritikere og bransjefolk (nok til at jeg øyeblikkelig visste at jeg måtte få sett filmen). Så leste jeg et intervju i IndieWire der regissøren Lance Hammer, som er utdannet arkitekt, snakker om hvordan han gikk frem for å lage filmen. Etter å ha fått innsikt i prosessen var jeg ikke lenger bare interessert i å se filmen, jeg forstod at det måtte være noe spesielt. Nå har jeg endelig fått sett den, her i Karlovy Vary i forigårs, og det er gledelig å kunne melde at det virkelig er en enestående film.
Det hele begynner med en ung gutt som går hvileløst ute på en frossen åker. Han springer inn i en stor flokk gjess, som letter simultant. Vi befinner vi oss ved Mississippi-deltaet om vinteren, et øde miljø. I det historien begynner har en mann begått selvmord. Filmen forteller om hvordan livene til hans nærmeste familie deretter endres; tvillingbroren, ekskona og sønnen. Disse tre karakterene forsøker, med et svært dårlig utgangspunkt, å overleve sammen – på grunn av og på tross av hverandre.
Ved siden av mesterlige Of Time and the City, er Ballast et av festivalens absolutte høydepunkt til nå. Filmen er noe så uvanlig som en poetisk, realistisk film fra USA, som gjenkaller sterke allusjoner til særlig Dardenne-brødrenes filmer, ispedd litt Lynne Ramsay. Lance Hammer, og hans glimrende fotograf Lol Crowley, lar bildene være bæreren av denne filmen. Og de har skutt på film i under deltaets særegne lys, med et utsøkt resultat. Kameraet er ledig og observerende, ofte håndholdt i emosjonell takt med karakterene, og millimeterpresist på fortellingen i et utsøkt samspill med Hammers egen klipp. En somber og alvorlig historie om familie, sorg og overlevelsesevne fortalt på en nøktern, observerende måte – men aldri et sekund kjedelig. Hammer lykkes i alle ledd.
Ballast har en rekke eksepsjonelle kvaliteter som jeg kunne ha ønsket å bruke mange avsnitt på å beskrive, ikke minst fordi jeg synes denne filmen bør få norsk kinodistribusjon. Men foreløpig skal jeg fatte meg i (rimelig) kort, og da vil jeg til slutt også løfte frem skuespillerne. Regissøren gjorde et klokt valg i å lete frem skuespillere til sine karakterer blant amatører som selv bodde i området filmen utspiller seg. I forarbeidet fikk de aldri manuset, men ble isteden involvert i månedslange prøver der de skapte karakterhistoriene og dialogen, sikkert inspirert av Mike Leighs metode. Resultatet er meget troverdige, rørende mennesker som lever og puster i ett med filmens celluloidkorn. Og jeg kan da naturligvis ikke annet enn å anbefale Ballast varmt, og krysse fingrene for at filmens deltagelse på filmfestivalen i Haugesund i august vil medføre norsk kinodistribusjon. Til slutt, et sitat fra intervjuet med regissøren, som jeg synes er verdt å lese for flere:
What prompted the idea for this film and how did it evolve?
The Mississippi Delta in winter is a cold and austere flatscape – almost lunar. Vast cotton acreages are fallow and devoid of human activity. The flatness is interrupted only by occasional hardwood outcroppings, which are grey and leafless. The skies are steel and saturated with rain. There is an energetic resonance in the Delta that moves me, especially in the winter. It is something that I cannot easily articulate but has to do with a sense of sorrow, and the dignity of endurance in the face of sorrow. It’s quite palpable. I have twice attempted to create a narrative with the primary objective of conveying some essence of this fundamentally tonal phenomenon. I aborted the first attempt because I was clearly missing the mark. "Ballast" is the second attempt. I’m hopeful that some of this tone has been conveyed with this iteration.
PS: Regissøren har nylig avgjort å distribuere filmen selv på amerikanske kinoer.
