I dag avsluttes den 32. Kortfilmfestivalen. Her er en oppsummering og Rushbloggs Topp 10-liste.

Etter å ha sett de norske kortfilmene er jeg optimistisk på norsk films vegne. Jeg ser fram til å følge regissører som Jacob Rørvik (Scratch), brødrene Keio Åstein og Dag Åstein (Slåsskampen), Iram Haq (Skylappjenta) og Magne Pettersen (Parat). Men det er viktig at regissørene ikke blir mindre dristige når de en gang skal lage spillefilm – om det er det de sikter mot.

Under festivalen inviterte Norsk filminstitutt til seminaret Veien mot en langfilmpremiere, der kortfilmkonsulent Kalle Løchen intervjuet Arild Østin Ommundsen og fotografen Trond Tønder om Rottenetter. Østin Ommundsen har selv vunnet Gullstolen på festivalen med kortfilmen Før solen går opp. Regissøren og fotografen snakket mye om filmens visuelle stil, slik de gjorde på Blått Lerret i Oslo. Det ble også vist lengre sekvenser fra filmen. Fotoet var lekkert og stilrent, og noen sekvenser førte tankene hen til Point Blank (1967). Fotografen fortalte at han ønsket «selvsikre og trygge» kamerabevegelser som skulle reflektere at hovedpersonen hadde tro på seg selv. Filmen avslutter Hagesundfestivalen 27.august.

Årets festival bød også på en debatt, Filmen er død – leve filmen!. Blant deltakerne var regissør Anja Breien og fotograf John Christian Rosenlund. Debatten skulle ta tak i viktige spørsmål som «Hva skjer med filmen som kunstart» og «Klarer vi å plukke opp de talentene som produserer utenfor finansieringssystemet på småbudsjetter og dugnadsånd?» Debatten handlet likevel mest om ulike formater å skyte filmen på (analog versus digital) og nødvendigheten av å ha en filmlab, og debatten ble derfor ganske ensformig og svært lite nytt kom frem. Men les Rosenlunds innlegg på Rushprint.no for mer utfyllende informasjon.

Mange av dokumentarfilmene som deltok er laget av regissører som har et stort samfunnsengasjement. Det kom også frem i den 58-minutter lange dokumentaren Et svik mot oss alle som på sett og vis forsøker å renvaske Arne Treholt, i alle hvert fall nyansere historien om spionsaken. Regissøren Marianne Kleven har laget en film om hvordan man ivaretar enkeltindividets rettssikkerhet. Treholt er veldig åpen, og sammen med advokat Harald Stabell retter han (og regissøren) kritikk mot den strenge dommen fra 1985 . En annen interessant dokumentar er Dette er min stemme. Filmen gir et personlig og nært innblikk i livene til femti flyktinger som i 2007 bestemte seg for å legge ut på vandring fra Trondheim til Oslo, etter at de fikk avslag på oppholdstillatelse i Norge.

En av festivalens absolutte høydepunkter var utekinovisningen av gamle og underfundige reklamefilmer og kortfilmer. En av filmene som ble vist var Ivo Caprinos filmatisering av Karius og Baktus – en visning som nærmest er blitt en institusjon på festivalen. Det var et fantastisk øyeblikk da publikum ropte i kor: «Vi vil ha loff!».

TOPP 10 – NORSKE FILMER:

1. Skylappjenta

Iarm Haq er utvilsomt en interessant regissør som ser Norge med en spennende blikk. Den moderne fabelen er inspirert av Rødhette og ulven, med det flerkulturelle samfunnet som bakteppe.

2. Scratch

Filmen er en slags blanding av Blow-up og Reprise. Regissøren Jakob Rørvik, som for øvrig var castingansvarlig på Reprise, har laget en spennende film om den unge kunststudenten Lena (Viktoria Winge), som følger etter og tar bilde av den mystiske personen Sol.

3. Slåsskampen

Gjennom vakkert og stilrent foto har regissørene Keio Åstein og Dag Åstein skapt en upretensiøs og underfundig film, som handler om gutten Mads som sier ja til å sloss, men egentlig er han kjempedårlig til det. Filmen er fotografert av den norske Ping Pong Kingen-fotografen Askild Edvardsen.

4. Parat

Regissøren Magne Pettersen jobbet på Studio 24 (Roy Anderssons filmstudio) i et halvt års tid under innspillingen av Du Levande, og han har tydeligvis blitt inspirert. Parat er en film jeg ble begeistret over fra første stund. Les mer her.

5. Lille Røde Hette

Jørn Utkilen, som er bosatt i Skottland, har laget denne svært søte og sjarmerende filmen om en liten, men veslevoksen jente som får i oppgave av sin mor å gå til bestemoren for å levere noe.

6. Sinna mann

Filmen er et godt eksempel på at animasjon fungerer som et slags filter i forhold til virkeligheten. Sinna mann handler om et barn som som føler skyld fordi faren slår moren. Filmen når ut til publikum, uten å skremme dem.

7. Twende

Filmen foregår på en kro i Brevik, og følger Ella (23) og Line (40) som prøver å sette hverandre ut av spill. Mennene deres er passive tilskuere. Twende er et interessant kammerspill om forskjellene mellom bygd, by og kjønn.

8. We Will All Be Stars

Jeg må innrømme at denne eksamensfilmen fra Filmskolen fungerer som en «langfilmsøknad, der filmskaperen prøver å presse inn en langfilm i kortfilmformatet. Men det er umulig å ikke like den sjarmerende filmen. We Will All Be Stars er en humoristisk og gripende film, som utspiller seg i Kristiansund i 1987. Den forteller historien om den fjorten år gamle Kristina som tvinges av moren til å spille tverrfløyte i korps, men Kristina vil heller danse, siden hun simpelthen elsker filmen Flashdance. Du kan høre mer om filmens tilblivelse i dette Blått Lerret- intervjuet med regissøren Helen K. Olsen og produsent Janne Mæle.

9. 2023

En norsk sci-fi novellefilm, tydelig inspirert av Blade Runner. Den dystopiske filmen skildrer et fremtids-Norge, preget av uro og terror, med overbevisning.

10. Syden

Filmen byr på fantastiske observasjoner av Are Kalvø. Syden er en glimrende, satirisk og sprudlende film om likhetene mellom Syden og det lille, norske tettstedet Moltustranda i Møre og Romsdal.

En kortfilm som jeg mislikte sterkt var var Look for Me – The Children of Gaza. Filmen, som er en middelmådig, uengasjerende og lite kreativ Dagsrevyen-aktig reportasje, hører ikke hjemme på en filmfestival.

Foto: Morten Steingrimsen