Det går en strøm av flyktninger og asylsøkere gjennom Europa – og europeisk film. Morten Barth tar oss på en reise gjennom noen av filmhistoriens mange fortellinger om de store folkevandringene.

Det går en strøm av flyktninger og asylsøkere gjennom Europa – og europeisk film. Morten Barth tar oss på en reise gjennom noen av filmhistoriens mange fortellinger om de store folkevandringene.
Etter over 40 års oljeeventyr som har endret Norge fundamentalt, er det laget få filmer og tv-serier som nærmer seg denne omveltningen. Hvorfor har kritiske filmblikk på olje-Norge vært så få, spør Morten Barth og tar oss med gjennom oljealderens filmografi.
Generasjoner av norske filmskapere har sett Norges krigshistorie, hver på sin måte. Noen av filmene ble klassikere – andre prosjekter ble aldri noe av. Her er noen av filmene vi aldri fikk se.
Arne Skouens «Det brenner i natt!» er en av norsk films mest intense psykologiske portretter. 60 år etter deltakelsen i hovedprogrammet i Cannes er det som om historien selv vil holde liv i filmen, skriver Morten Barth.
Henri Langlois ville nylig ha fylt 100 år. Han huskes mest for å ha vekket vår bevissthet om verdens filmarv, kanskje særlig den franske. Hva forteller hans liv og virke om dagens begredelige tilstand for filmarven, ikke minst her til lands?
Det er vanskelig å se at vi kan få fullgod tilgang på filmarven uten et systematisk arbeid, delegert til én instans med klare mål, skriver Morten Barth. Hvor klokt er det delte formidlingsansvaret, mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket, over ti år etter at verneplanen påpekte det som en svakhet?
For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den andre av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.
For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den første av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.
På overflaten har det gått nesten umerkelig, som mange historiske begivenheter: Oslos kinoer har gått fra å være vårt felleseie, til privat utenlandsk eierskap. Morten Barth ser tilbake på en unik epoke i både norsk og internasjonal filmhistorie.
Denne uken arrangerer filmbransjen spillefilmkonvent der publikum er tema. Norsk films forhold til sitt publikum er fylt av paradokser og ubesvarte spørsmål, mener Morten Barth. Her lufter han noen av dem.
Etter å ha presset seg inn gjennom noen sprekker i muren avgikk filmmodernismen ved døden i Norge en gang på 1970-tallet. Morten Barth skriver om en epoke som forandret norsk film – men ikke på den måten mange hadde håpet på.
Han var ikke bare en gudbenådet komiker, men også en genial karakterskuespiller, ofte litt oversett som nettopp det, skriver Morten Barth om Rolv Wesenlund som nå er gått bort. “Hans stoff var dypest sett den menneskelig komedie, som i blant slår over i dyp tragedie”.
Gjennom mesteparten av vår filmhistorie har vi laget filmer om norske helter, store og små, fra nasjonens fortid. Storfilmene «Max Manus» og «Kon-Tiki» har gjenopplivet denne interessen for store nordmenn på film. Men får vi snart en film om en kvinnelig helt fra historien?
Ingen annen norsk forfatter har tegnet sin generasjons barndom og oppvekst i et slikt omfang som Lars Saabye Christensen har gjort i litteratur og på film. Han har også gjort det som manusforfatter i norsk film gjennom 25 år. Morten Barth ser på forfatterens betydning i norsk film.
Nazi-tiden ga oss en problematisk arv: For første gang i historien fikk Norge en helhetlig og aktiv statlig filmpolitikk. Som propagandamaskin var likevel nazistenes filmdirektorat 1941-45 en fiasko, mener Morten Barth.
For snart 25 år siden kunne vi se sammenbruddet etter menneskeskapte klimaendringer i den norske filmen «Sweetwater». Det er en storslagen visjon av en film som mange valgte å riste av seg snarest mulig. Idag er den tragisk glemt, mener Morten Barth.