Foto: Hasham Zamans «Brev til kongen» (2014)

Filmhistorien inneholder titusenvis av fortellinger om mennesker som finner nye hjemland når deres eget rives i stykker av krig, sult og naturkatastrofer, eller de er forfulgt religiøst, politisk eller på andre måter. I virkelighetens verden kan det være store skarer som reiser, mens på film krever dramaet gjerne at omveltningene beskrives gjennom enkeltskjebner. Vi skal gjøre noen enkeltnedslag i denne filmfloraen, som nylig fikk et utskudd her hjemme – perfekt timet – gjennom «asylkomedien» Welcome to Norway.

Veien mot vest

Høsten 1939 sitter daværende kronprins Olav med lille prins Harald på fanget og blar i et fotoalbum. Vi ser i levende bilder hva kronprinsen minnes: det er dokumentarfilmen Til Vesterheimen. Denne sommeren hadde kronprinsparet vært på reise i USA, og ikke minst blitt hyllet av «det norske Amerika».

Lenge var det med stolthet nordmenn fortalte hverandre om slektninger i USA. En del av oss husker Amerikapakkene i etterkrigstiden, og noen holder fremdeles kontakten selv om slektskapet er godt utvannet. Men der brødrene Coen i Fargo (1996) harselerer mildt med ekkoene av en slags almennskandinavisk innvandring i Midtvesten, var den norske kulturen der høyst reell i 1939, og ikke bare et minne fra tidligere generasjoner. Det var helt selvsagt at «det norske Amerika» var et høydepunkt på den kongelige reisen, enda viktigere enn besøkene i Det Hvite Hus og Hollywood. Nordmennene i Amerika var da også vant til besøk «hjemmefra». Regissøren Rasmus Breistein reiste tidlig på 1920-tallet rundt i norske «kolonier» i Midtvesten og viste sin film Fante-Anne (1920) for et norskættet publikum som gjerne ville holde forholdet til gamlelandet levende. Fante-Anne slutter endatil med at hovedpersonen utvandrer til USA, mulighetenes land, der alle kan være seg selv. Filmen ble naturlig nok begeistret mottatt i det norske Amerika. Ellers har norske filmer i påfallende liten grad reflektert den store utvandringen av nordmenn, og på vårt vante vis heller vendt blikket innover, mot heimfødingene som ble igjen.

Innvandringen til USA var størst mellom 1850 og 1920, da myndighetene måtte begrense adgangen til landet. I alt 40 millioner europeere emigrerte til USA i denne perioden. 800 000 av dem var nordmenn, og 1,2 millioner var svensker. Det skandinaviske hovedverket om disse emigrantene er da også svensk – det over 6 timer lange todelte eposet Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) av Jan Troell. Filmene bygger på Vilhelm Mobergs store romansuite fra 1950-tallet.

I den første delen ser vi hva folk rømte fra i hjemlandet – fattigdom, uår, trakassering og undertrykking fra prest, lensmann og andre myndighetspersoner. Likevel er det ikke de aller fattigste som kan reise, for det koster penger. De som drar, klarer akkurat å skrape sammen til billetten over havet – det er de som kunne blitt en ressurs for et mer moderne og sivilisert samfunn. I den andre delen ser vi hva livet byr dem i det nye landet. Det er hardt slit å bryte nytt land og kunne leve av det, bygge hus og holde fiendtlig folk og natur unna. Det hviler en melankoli over livet, et savn etter hjemstavnen, selv når det etter hvert går bedre i det nye landet. Utvandrarna og Nybyggarna, med Max von Sydow og Liv Ullmann i hovedrollene, er rik og storslått historieskriving på film.

Nybyggarna viker heller ikke unna for det amerikanske landnåmets mørke side – folkemordet på indianerne. Den amerikanske urbefolkningen ble fratatt land og levemåte og utsatt for massakrer. Deres forsøk på krig mot de fremmede som invaderte dem var dømt til å mislykkes. De fremmede hadde flere og bedre våpen, og de kom i overveldende mengder. Seierherrene mytologiserte også straks erobringen av det nye landet. Mange land er gitt av Gud, og USA er et av dem. Men Gud er både gavmild og krevende. Det enorme kontinentet var grøderikt, ja, men også vilt og ugjestmildt. Kampen for tilværelsen var hard, og den omfattet også kampen mot de innfødte. Men sakte vant sivilisasjonen fram, slik innvandrerne så det. Da filmen kom skapte deres mytologi den eneste genuint amerikanske filmgenre, westernfilmen. Lenge var den en hyllest til de sterke, men gode og gudfryktige – og mange var jo også det – som skapte den nye nasjonen.

How the West was won (1962) kan stå som en oppsummering. Det er en stor slektssaga som spenner over tre generasjoner, portrettert av et vell av Hollywoodstjerner. Indianerne inntar sin tradisjonelle rolle i dette dramaet om erobringen av kontinentet – de angriper jernbanen som bygges gjennom deres land. Jernbanen er et av westernfilmens klassiske symboler på framskrittet, og framskrittet er jo alltid oss og alltid riktig. Men et knapt tiår senere begynte vi å se revisjonistiske westernfilmer som Soldier Blue og Little Big Man (begge 1970), som skildret prisen de innfødte hadde måttet betale. Her møter vi massakrene på indianerne, og pionerene som siviliserte vesten er alt annet enn heroiske. Etter disse filmene kunne lovsangen til det gigantiske landnåmet aldri lyde så klar og enstonig igjen.

Transitt

Om westerngenren er det eneste genuint amerikanske bidraget til verdens filmarv, er den også formet av den europeiske kulturarven som innvandrerne tok med seg, og som ble perfeksjonert i den aristotelisk baserte Hollywoodfilmen gjennom 1930-tallet. Da var Hollywood tett befolket av europeiske immigranter, mange av dem på flukt fra nazistene. Det ga mange historier å fortelle. En ubetinget klassiker er Casablanca (1942), der flyktninger fra hele Europa er strandet i den marokkanske havnebyen og drømmer om en utvei over havet til Amerika. Filmen er laget fullt og helt i Hollywoods studioer og backlots, fjernt fra både krigen og flyktningenes virkelige limboland – altså alt det vi etter hvert har lært å se som den klassiske Hollywoodfilmens løgnaktighet. Da overser vi kanskje det omfattende menneskelige dramaet som lavmælt men ekte nok utspiller seg på alle nivåer i filmen – Casablanca er egentlig en flyktningleir, som bare har alle rettigheter og en hyggepianist i hvit smoking.

Et eget hjemland

Senere har både krigen og dens ringvirkninger gitt oss andre og mer grimme historier på film. En av 1900-tallets mest tragiske og grusomme folkevandringer handler om jødene.

Hver jøde på flukt fra nazistene var del av denne folkevandringen. En særegen skjebne skildres i Agnieszka Hollands Europa Europa (1991), som følger den unge jøden Solomon Perel fra 1938 til 1945. Han flykter fra Tyskland etter krystallnatten, til farens hjemland Polen. Når tyskerne marsjerer inn der, flykter han videre til Sovjetunionen. På veien møter han jøder på flukt fra russerne som invaderer Polen fra øst. Han finner et fristed i Sovjet inntil tyskernes invasjon i 1941. Tyskerne tar ham for å være en ekte Volksdeutscher av baltisk opphav, og nærmest adopterer ham. Han blir sendt til Tyskland for full nazifisering, og ved krigsslutt er han en av Hitlerjugends barnesoldater som overgir seg til den røde hær etter Berlins fall. Russerne nekter å tro at han er jøde, og er nær ved å henrette ham før hans identitet blir bekreftet. Til slutt forlater han det sønderbombete Europa med kurs for Palestina og et nytt jødisk hjemland.

Solomon Perels historie er sann. Han overlever fordi alle tillegger ham en annen identitet enn hans virkelige. Han er god til å forstille seg, og det må han være, når alle vil drepe ham uten annen grunn enn at han er den han er. Det er jødenes historie oppsummert i én enkelt skjebne og i en vilt usannsynlig, men sann beretning.

Perel forlot altså Europa og bosatte seg i Israel (vi møter ham selv helt til slutt i filmen). Staten Israel ble opprettet i 1948 som et trygt hjemland for jødene. Den nye nasjonen måtte bygges fra grunnen av, og å skape en nasjonal filmkultur med egen infrastruktur måtte nødvendigvis ta tid. Giv’a 24 Eina Ona (Høyde 24 svarer ikke) fra 1955 regnes som den første israelske spillefilmen, og speiler et land i krig med sine omgivelser. De tidlige israelske filmene er da også kjennetegnet av sterk patriotisme. Men landet hadde små ressurser og filmene nådde knapt utover landets grenser. Det store eposet om Israels fødsel ble istedet laget av Hollywood – Otto Premingers gigantfilm Exodus fra 1960. Tittelen er hentet fra 2. Moseboks beretning om jødenes utreise fra Egypt, og fra skipet med en sentral funksjon i filmen – det trosser det britiske Palestinamandatet, og bringer de første jødene i land for å kjempe mot araberne for det som skal bli Israel. Exodus tar et klart sionistisk standpunkt med kritikk av både vesten og araberne, og har fått mye av æren for at amerikansk opinion har blitt hovedsaklig Israelvennlig.

Veien videre

Ikke all folkevandring på film skildrer historien eller samtiden. Noen ser også for seg en postapokalyptisk framtid der all sivilisasjon har brutt sammen og de overlevende etter katastrofen streifer omkring i evig frykt for barbariske fiender og evig søken etter fred og mat. Menneskene har blitt nomader igjen, som i vår histories dunkle begynnelse. En lavmælt, men sterk representant for disse filmene – sterk nettopp fordi den ikke er en actionfilm – er The Road (2009), basert på Cormac McCarthys roman. Her følger vi en fortvilet far og hans lille sønn på vandring gjennom en ødelagt verden, vekk fra vinteren i nord, mot en sørligere varme med håp om overlevelse. Fordi de aldri vet hvem som er venn og hvem som er fiende, holder de to seg mest mulig skjult. Det er da også klokt, for de færreste andre vi får et glimt av har bevart sin menneskelighet. Om filmen – og McCarthy – kanskje har tro på enkeltmennesker, er det lite håp for menneskeheten. Her vil livet på flukt aldri ta slutt.

Tilbake i norsk film

Innvandringen til Norge fra land utenfor Europa var ytterst sjelden før rundt 1970. Da begynte en arbeidsinnvandring pga. mangel på innenlandsk arbeidskraft. Mot slutten av 1970-tallet var likevel innvandringen blitt så stor at en innvandringsstopp i prinsippet ble innført. Omtrent samtidig begynte norsk film å gjenspeile den nye virkeligheten. Når nordmenn reiste ut, var det en kilde til nasjonal stolthet, om enn uinteressant som filmstoff. Nå kom verden til oss.

På film hadde vi allerede sett den nærme seg. Rainer Werner Fassbinder, tysk films vidunder- og problembarn, laget Angst essen Seele auf i 1974, og den opptok mange publikummere og filmskapere her, som Fassbinders filmer forøvrig – han var et fenomen i tiden. Mannen hvis sjel (og kropp) blir spist av angsten, er arabisk gjestearbeider i Tyskland. Han møter en 60-årig tysk enke, og et kjærlighetsforhold oppstår. Det er ikke noe omverdenen tar lett på, ikke minst er kvinnens familie i opprør. Den sterke fordømmelsen av det umake paret gjør ham syk, men selv ved hans sykeseng holder den eldre kvinnen stand.

I den norske filmen Øye for øye (1985) har fremmedarbeideren Bashir norsk kjæreste, men her er det hun som bringer ulykke. Bashir er vitne til at hans sjef begår en forbrytelse. Når han forteller det til sin kjæreste, foreslår hun at de skal presse sjefen for penger. Det er et høyst uklokt trekk, og snart oppdager Bashir at han som fremmed i Norge med ett lite feilsteg er svært utrygg for innenlandske kriminelle. Øye for øye er laget av italienske Gianni Lepre, selv innvandrer til Norge, og ble markedsført som en thriller.

På 2000-tallet er det innvandrere som er de kriminelle. Izzat (2005) av Ulrik Imtiaz Rolfsen er en ren gangsterfilm som skildrer to pakistanske gjengers kamp om heroinmarkedet i Oslo. Også Rolfsens senere filmer har hatt et tvisyn på norsk-pakistanere (de er nå på sin tredje generasjon her), og hans skildring av manglende vilje eller evne hos noen til integrering, har gjort ham både hyllet og hatet.

En helt annen fortelling om den kulturelle ballasten endel innvandrere til Norge bærer med seg – og som ikke har noen plass i et moderne vestlig samfunn – finner vi i norsk-kurdiske Hisham Zamans Før snøen faller (2013). Her blir den kurdiske 16-åringen Siyar, slektens eldste sønn, sendt ut på et skjebnetungt oppdrag. Han skal drepe sin søster, som har rømt med mannen hun har forelsket seg i, og han er ikke den som landsbyens menn har bestemt at hun skal gifte seg med. Straffen for å bringe skam over landsby og slekt er døden. Siyar forlater landsbyens trange åndsmørke og ankommer først Istanbul, før ferden i søsterens fotspor går videre til Tyskland og til slutt Norge. Underveis opplever gutten det samme som søsteren han skal drepe – han forelsker seg uten tillatelse fra noen. Samtidig avdekker den noen av de kyniske mekanismene i menneskesmuglingen gjennom Europa. Zamans film er ikke polemisk, men bærer på et stille raseri over det umenneskelige ved æresdrapskodeksen som denne unge og forvirrete pater familias ris av.

Zaman er ikke den eneste filmskaperen med innvandrerbakgrunn og -erfaring i Norge i dag. Klagen over at norsk film – ofte i et gitt, tilfeldig øyeblikk – framstår som «blendahvit», synes dypt urettferdig og sjikanøs overfor de som med overbevisning, alvor og humor forteller om sitt møte med og liv i det nye hjemlandet Norge.

Les også: Filmhøsten speiler en verden på flukt

Denne teksten er tidligere publisert i papirutgaven av Rushprint.