Foto av Christian Krohg i Autentiske blikk – Norske aktualitetsfilmer 1905-1930 (foto: NB)

Norge og filmmediet er nesten jevngamle, og i de første tiårene etter at Norge var blitt en selvstendig nasjon spilte filmen en ekstra viktig rolle i samfunnslivet. På kino kunne nasjonens borgere ikke bare se filmer fra hele verden, og oppleve begynnelsen på det vi i dag kaller globaliseringens tidsalder, men også for første gang se sitt eget land i levende bilder.

Før de spennende fiksjonsfilmene fra land som Frankrike, Danmark, Italia og USA, fikk det norske kinopublikummet se et knippe forfilmer: korte dokumentariske reportasjer og reiseskildringer. Disse såkalte aktualitetsfilmene ble også vist i egne program. Selv om eksotiske scener fra verden rundt lokket et stort publikum var spesielt filmene som skildret Norge ekstra populære og viktige i disse årene. 

Et tegn på hvor avgjørende de norske aktualitetsfilmene var på denne tiden, er hvordan denne typen film ble mottatt av ulike grupper som først og fremst kritiserte filmmediet og dets eksplosive popularitet på underholdningsmarkedet. De norske aktualitetsfilmene ble hyllet av de som ellers var skeptiske til det nye filmmediet. Disse filmene ble ikke minst løftet fram av landets lærere, som ellers som oftest var motstandere av det nye mediet og hadde lite godt å si om kinobesøk. Aktualitetsfilmen ga dermed filmmediet et litt bedre rykte, og aktualitetsfilmene bidro på sin måte til å skape nasjonen Norge og en felles nasjonal kultur. De mange korte filmene som skildret vårt langstrakte land bant så å si nasjonen sammen til ett rike.

I en tid da magasiner, ukeblader og aviser hadde få bilder, og spesielt reproduksjoner av fotografier, og før vi hadde tatt steget inn i dagens billedberuste medietid, var de norske aktualitetsfilmene ofte de første bildene en norsk tilskuer fikk se fra mange steder i Norge. I nord kunne man se glimt fra en sportshendelse i hovedstaden eller bilder fra badelivet i det blide Sørlandet, og i sør kunne man se midnattssolen eller et panorama over Hammerfest by. På denne måten ble en felles nasjonal kultur og et felles bilde av landet skapt gjennom filmbilder.

På kino ble det mest eksotiske og det mest velkjente og trivielle mikset sammen til en egen rik blandingskultur, og selv om eksotiske bilder fra fjerne steder lokket mange tilskuere, var det nære like viktig som det fjerne. I denne nasjonalpatriotiske tiden var filmen med på å gi form til og bygge det nye landets visuelle identitet. Norge kunne se seg selv på kino, i form av korte aktualitetsfilmer, og lokale produksjoner, der tilskuerne til og med kunne få et glimt av seg selv, var ekstra populære. Å se det egne landet, i glimt av fjell og daler, jordbrukskultur og moderne sportsstevner, var noe helt eget. Å se seg selv var en måte å bli kjent med seg selv og hele landet på.

Denne tidlige dokumentarfilmkulturen hører til den mest oversette og ignorerte delen av filmhistorien. Det er flere grunner til dette. Først og fremst har tilgjengeligheten for forskere og folk flest vært svært begrenset, så selv om man hadde vært nysgjerrig på denne delen av norsk filmkultur var det lite å se. I tillegg er disse filmene ofte enkle og deskriptive. Vi finner ingen glemte mesterverk blant de gamle aktualitetsfilmene, men det vi finner er en vital visuell kultur som på sin egen måte former selve bildet av det nye nasjonen.

Men nå kan vi ikke klage på tilgjengeligheten lenger. En ny utgivelse fra Nasjonalbiblioteket gjør det mulig å se nærmere på denne oversette delen av tidlig norsk filmkultur. Autentiske blikk – Norske aktualitetsfilmer 1905-1930 er en lekker dobbel Blu-ray med 49 filmer. Samlet spilletid er hele 344 minutter. I tillegg til filmene får man også en liten like lekker bok med flere korte essays både på norsk og engelsk samt et register med mange opplysninger om filmene. Samlet sett gir dette et nytt bilde av en uklar og oversett type film. En lite kjent periode i norsk films historie er nå blitt litt mer tydelig og tilgjengelig.

Å se de mange filmene i denne flotte utgivelsen fra NB er som å sette seg inn i en tidsmaskin. Man setter bryteren på mer enn hundre år tilbake i tid, og får se en rekke glimt fra en svunnen tid. Men hva slags bilde av den nye furete og værbitte nasjonen er det som stiger fram i disse filmene, og hva er egentlig en aktualitetsfilm?

Norsk aktualitetsfilm

Selve begrepet aktualitetsfilm er av nyere dato, og ble til først og fremst som en kontrast til kategorier som kulturfilm og dokumentarfilm. Om dokumentarfilmen hadde en sosial funksjon og en klar argumentasjon om verden, var aktualitetsfilmen mer deskriptiv og enkel. Den viste tilsynelatende bare fram verden, gjennom korte glimt av hendelser og landskap, mens dokumentarfilmene gikk grundigere til verks og hadde mer på hjertet. Som Øivind Hanche skriver i et av essayene i Nasjonalbibliotekets utgivelse, var betegnelsen virkelighetsbilder den vanligste i stumfilmtiden i Norge.

Der dokumentarfilmen var en tett og helhetlig påstand om verden, med en klar sosial profil, og et like klart ønske om å gjøre verden litt bedre gjennom informasjon og opplysning, var aktualitetsfilmen en slags deskriptiv fragmentgenre. Den var en løst sammensatt perlesnor av vakre panoramaer eller glimt fra hverdagslivet. Dens fragmentestetikk ble ført videre i Norges-filmer og filmaviser, som også besto av løst sammensatte fragmenter. I mellomkrigstiden karakteriserte franske filmkritikere gjerne reisefilmgenren som en slags cinéma papillon, en filmens sommerfugl, som rastløst fløy fra blomst til blomst, fra det ene vakre bildet til det andre. Aktualitetsfilmen hadde en løs og ofte nesten tilfeldig sommerfugllignende form, mens dokumentarfilmen var mer helhetlig og enhetlig.

Skillet mellom aktualitetsfilm og dokumentarfilm er imidlertid ikke tydelig og klart, og er kanskje mest av alt et resultat av argumentasjonen til produsenter som John Grierson, som på 1930-tallet skarpt skilte mellom dokumentarfilm og alle andre typer av virkelighetsbilder. Grierson samlet alle nyhetsfilmer, filmaviser, storbysymfonier og ulike filmreportasjer sammen til én kategori, som han så tok avstand fra. Dokumentarfilmen hadde et viktig oppdrag i samfunnet, og var en genuin sosial kraft, mens alle andre virkelighetsbilder mest av alt hadde en underholdende funksjon som avledet tilskuernes oppmerksomhet mer enn opplyste og informerte dem om utfordringene i den sosiale verden.

I de siste tiårene har imidlertid stadig flere forskere og teoretikere vist interesse for denne førdokumentariske filmen, som åpenbart hører med til dokumentarfilmhistorien, selv om formålet og funksjonen var noe litt annerledes enn mange mer alvorlige dokumentarfilmer. Kanskje er det mest korrekt å plassere aktualitetsfilmen i kategorien poetiske dokumentarer? 

Mange forskere bruker en film som Regn (Regen) fra 1929 av Joris Ivens som et eksempel på en typisk poetisk dokumentar. Noen ganger knyttes denne filmen til de mange storbysymfoniene som ble laget på denne tiden, andre ganger kobles den til avantgardefilmen, men mest av alt er filmen en liten poetisk filmreportasje fra Amsterdam. Solen skinner, de første dråpene faller, så er regnbygen der, den raser en kort stund før den ebber ut, og filmen tar slutt når bygen er over. Forskjellen mellom Ivens’ film og aktualitetsfilmen er selvsagt klippingen og den poetiske montasjen av bilder han møysommelig bygger opp i en helt egen suggestiv rytme. Likevel hører aktualitetsfilmen til i den poetiske dokumentarfilmtradisjonen. En tradisjon som først og fremst gleder seg over å vise fram verdens overflate og mangfold av steder og mennesker i korte og ofte overraskende glimt som både er deskriptive og poetiske.

Den aller første filmen på første disk av Nasjonalbibliotekets Blu-ray utgivelse ligger langt fra Ivens’ film i sin kunstneriske form, men kan likevel illustrere aktualitetsfilmens poetiske karakter. En reise med ballongen Norge (1910) er ikke komplett, og er i dag i overkant av to og et halvt minutt lang. På den sjette turen til luftballongen Norge, den 23. juni 1910, var en filmfotograf fra selskapet Norsk Kinematograf med, og han filmet turen. Den versjonen av filmen som har blitt bevart skildrer ballongferden i tre akter. Først ser vi landskapet fra oven, nærmest som et geometrisk mønster eller et lappeteppe av former. Så nærmer ballongen seg bakken og landingsstedet. Folk fra Boddinggården i Udenes hjelper til og haler ballongen ned. Så skifter perspektivet. Kameramannen er i tredje og siste akt på bakken, og vi ser selve landingen fra bakkenivå.

Sett i dag er dette en liten reportasje om en ballongferd. Nærmest en liten «Norge Rundt»-reportasje fra mer enn 115 år tilbake. I 1910 var dette trolig imidlertid litt av en sensasjon som lokket mange tilskuere til kinoene. For de aller fleste av tilskuerne var dette første gang Norge ble sett fra oven. Blikket er uvanlig, og perspektivet forvandlet landskapene fra Kristiania, Lillestrøm og rundt Glomma til noe eksotisk og annerledes enn det vante og velkjente. At ballongen heter Norge, og har et stort norsk flagg, har også betydning. Og det er kanskje ikke tilfeldig at ferden går fra den urbane storbyen og ut i hjertelandet i det nye Norge. Vi lander i norsk natur og tradisjon, og vi ser ikke minst bønder som hjelper til med å få ballongen ned på bakken ved hjelp av flere lange tau.

På den ene sien er denne lille aktualitetsfilmen en enkel reisereportasje. Ser man litt nærmere er det snakk om en hyllest til norsk teknologi og eventyrlyst, en liten mini-ekspedisjon nærmest i Nansen og Amundsens ånd, og det er også en liten nasjonalpatriotisk ferd. Mest av alt en poetisk reportasje som skifter perspektiv og viser fram den nye selvstendige nasjonens overflate sett fra ulike og uvanlige vinkler. En ideologikritisk forsker kunne få mye ut av denne lille aktualitetsfilmen, som slett ikke er uten argumenter om verden. En reise med ballongen Norge hører som virkelighetsbilde og aktualitetsfilm klart til den lange dokumentarfilmtradisjonen her i landet.

Aktualitetsfilm er i dag en fellesbetegnelse for en lang rekke genrer av filmreportasjer. Reiseskildringen var viktig, men aktualitetsfilmen var også opptatt av aktuelle større arrangementer og høytideligheter, som sportshendelser, kongebesøk eller besøk av andre dignitærer. Naturskildringer sto også sentralt, gjerne koblet med skildringer av moderne teknologi, transportmidler og industri. Også prosessfilmer som viste fram hvordan ulike produkter ble til var populære. I tillegg viste mange aktualitetsfilmer fram hverdagsliv og friluftscener. På denne måten ble vanlige folk og samtidens kjendiser behandlet nærmest på samme måte. Én film kunne vise fram den nye kongen, Haakon VII, som ankommer landet eller reiser på sin kroningsferd, andre filmer viste fram helt vanlige folks hverdagsliv.

Genrebetegnelsen aktualitetsfilm er dermed egnet til å skape misforståelser. Riktignok er mange aktualitetsfilmer organisert omkring en aktuell hendelse – et kongebesøk, en spektakulær ferd med en luftballong, Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse – mens andre filmer ikke skildrer aktuelle hendelser i det hele tatt. På samme måte som i de filmavisene som kom litt senere, er aktualitetsfilmene en blanding av reportasjer om aktuelle hendelser og såkalte human interest stories som presenterte sider ved samfunnslivet som hadde interesse. Et eksempel på det førstnevnte er Hans Berges Baron Cederströms flyvning på Etterstad (1910) som skildrer en flypioners ulykke i oktober 1910. Raskt etter denne aktuelle hendelsen var filmreportasjen forfilm på kino. Eksempler på det sistnevnte er flere andre filmer av Hans Berge. Lekende barn, trolig fra de første årene av 1920-tallet, viser barn på en feriekoloni på Hurumlandet. Her fikk publikum et glimt så å si «bak kulissene» av livet på en av hovedstadens feriekolonier.

At grensen mellom film tatt opp så å si uten noen forberedelser og mer arrangerte og iscenesatte scener er uklar, er filmene Brannutrykning til Raadhusbiografen i Vika (1918) og Kristiania politi 1919 (1919) eksempler på. Disse to filmene er også presentasjoner av livet «bak kulissene» i viktige samfunnsinstitusjoner. Brannvesenet og politiet presenteres i ulike scener som viser hvordan de to institusjonene fungerer. Noen bilder er fanget så å si i farten, andre er åpenbart iscenesatt for kamera. På denne måten rommer aktualitetsfilmen både filmer som skildrer aktuelle hendelser og filmer som ikke har samme åpenbare tidsmessige aktualitet. Noen er filmet mens livet flimrer foran kameralinsen, andre er møysommelig arrangert for kameramannen. Men alle er små og presise poetiske reportasjer i levende bilder.

Aktualitetsfilmens utvikling

I løpet av stumfilmtiden gikk filmmediet og kinokulturen her i landet gjennom en voldsom utvikling, og dette kan spores i aktualitetsfilmen. De første virkelighetsbildene var mellom ett og to minutter lange, men lengden vokste etter hvert kraftig, og det var ikke uvanlig med filmer på opp til femten-tjue minutter. Den korteste filmen i utvalget av aktualitetsfilmer fra Nasjonalbiblioteket er den drøyt ett minutt lange Elektrifisering av jernbane (trolig fra 1922), som viser det første arbeidet med elektrifiseringen av jernbanen i Norge, og den lengste filmen i utvalget er Sandefjord og omegn i 1917 (1917) som er på over 25 minutter. Denne filmen illustrerer hvordan lokale kinobestyrere og kinoeiere tidlig enten selv foretok filmopptak eller fikk andre til å skildre sin egen by. Sandefjord-filmen var laget av Hans Berge, som var ansvarlig for en stor mengde aktualitetsfilmer og er grundig representert i den nye utgivelsen. De eldste filmene i utgivelsen viser Haakon VII og dronningens ankomst til Kristiania i 1905, og kroningsreisen året etter, mens den yngste filmen er Bergensbrannen fra 1930.

I de aller første årene var det utenlandske kameramenn som lagde aktualitetsfilm i Norge. Den danske kinoeieren C. Christensen Thomhav gjorde filmopptak i Bergen i forbindelse med Landsutstillingen i 1898, og han ble raskt fulgt av andre kameramenn og filmprodusenter som filmet eksotiske scener i Norge for et publikum over hele verden. Den brittiske pioneren Robert W. Paul produserte et panorama over Hammerfest by allerede i 1903. Hammerfest ble raskt fulgt av mange andre filmer som viste fram Nord-Norge, og nordlyset var et spesielt populært motiv. 

Kameramannen Harold Mease Lomas regisserte også flere aktualitetsfilmer i Norge i 1907, ikke minst filmet han fra kufangeren på toget mellom Kristiania og Trondheim. Dette ble en stor attraksjon på de berømte Hale’s Tours and Scenes of the World-forestillingene som ble populære verden over. Lyman H. Howe, en berømt amerikansk omreisende filmmann, var en annen som hadde en rekke filmer tatt opp i Norge på sine program allerede fra 1905. På denne måten gjorde aktualitetsfilmer tatt opp i Norge den nye nasjonen kjent over hele verden i den aller første stumfilmtiden.

Her i Norge gjorde to tyske filmpionerer seg kjent i tiden før og rett etter etableringen av faste kinolokaler. Ikke minst etablerte de en rekke kinoer i årene mellom 1906 og 1908. Paul Carl August Kräusslich og Heinrich Carl Köpke fikk en spesiell posisjon på Sør-Vestlandet og i Midt- og Nord-Norge. Ikke bare på grunn av sine filmturneer og kinolokaler, men også fordi de filmet og produserte egne lokale aktualitetsfilmer. Dette var filmer som ikke bare ble vist på deres egne kinoer, men som de også solgte til andre norske kinoeiere og til utlandet. Aktualitetsfilmene til Kräusslich og Köpke var publikumsmagneter, men de spilte også en rolle som et viktig argument for at film ikke bare var farlig ny forlystelse. Aktualitetsfilmen viste at filmmediet også kunne brukes til å formidle informasjon og skape større dannelse i folket. 

Allerede i desember 1904, to år før han åpnet sin første permanente kino, hadde Kräusslich arrangert visninger av film fra Nord-Norge for skolebarn i Trondheim. I avisen Dagsposten kunne man 9. desember 1904 lese om visningen: «Det vil bli et helt lidet Kursus i det nordlige Norges Geografi». På denne måten viste Kräusslich at film og kino kunne være så mangt, og kunne spille en mangesidig rolle i norsk kultur, ikke minst som noe mer enn bare underholdning. Aktualitetsfilmen bidro til å gi det nye filmmediet et bedre rykte og omdømme, og mange aktualitetsfilmer er små poetiske geografileksjoner.

De to mest produktive og kjente aktualitetsfotografene på 1910- og 1920-tallet, Ottar Gladtvet og Hans Berge, er begge representert i Nasjonalbibliotekets nye utgivelse. Mange av filmene i utgivelsen er signert Hans Berge. Han etterlot seg en av de største samlingene av aktualitetsfilmer laget her i landet, og Nasjonalbibliotekets Tina Stenkulla Anckarman har i mange år arbeidet med å restaurere og digitalisere Berges filmer. Resultatet har blitt spennende, og Hans Berges filmer får en spesiell rolle i den nye utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket.

Hans Østensen Berge (1877-1934) ble født i Ringebu og vokste opp i Fåvang i Gudbrandsdalen. Han var opprinnelig fotograf. Han emigrerte tidlig til USA, men vendte tilbake til Norge i 1906. Da ble han interessert i film, og ble filmfotograf. Han etablerte selskapet Framfilm i 1913, inspirert av Amundsens sydpolsekspedisjon, og året etter fikk han oppdraget å drive en liten kino som var en del av den store jubileumsutstillingen i Kristiania. Dette førte til at Berge fikk ansvaret for å vise film fra Norge under The Panama-Pacific International Exposition i San Francisco i 1915, og etter at denne utstillingen var over tok Berge med seg filmene sine på turné i Minnesota og Nord-Dakota i 1916. Tilbake i Norge var folkeopplysningstanken avgjørende for Berge. Han holdt foredrag om San Francisco-utstillingen, men også om Norges natur, og begynte å ta på seg ulike filmoppdrag. Å lage forskjellige aktualitetsfilmer ble etter hvert hans viktigste arbeid, men Berge produserte også reklamefilm og animasjonsfilm.

Sensurkortene til mange av Berges filmer bruker kategorier som «kulturel» eller «geografisk», i tillegg til «aktuel» og «virkelighetsbilder», mens vi i dag gjerne foretrekker den bredere genrebetegnelsen aktualitetsfilm. En betegnelse som begynner å bli tatt i bruk her i landet på slutten av 1920-tallet. Aktualitetsfilm er imidlertid som vi har sett en paraplybetegnelse på en lang rekke genrer som innebefatter alt fra naturskildringer og store nasjonale hendelser til sportsarrangement og rene folkelivsskildringer. I dag gir imidlertid alle disse oversette aktualitetsfilmene oss et unikt bilde av livet i den nye nasjonen Norge, som ses i filmglimt av hverdag og høytid, og som forener tradisjon og modernitet.

Modernitet og tradisjon

Det bildet av den nye selvstendige nasjonen Norge som tegnes i disse filmene er et bilde av en nasjon i rask utvikling. Det er et land som pendler mellom tradisjon og modernitet, en nasjon som har et bein i fortiden og et bein i framtiden. Tradisjon og modernitet forenes og gir en særegen karakteristikk av Norge som nasjon. På den ene siden hyller mange aktualitetsfilmer den spektakulære norske naturen, med lange fossefall og dramatisk fjellnatur, mens på den andre siden påpeker filmene at Norge også er en velfungerende moderne nasjon. Industri og vareproduksjon, for eksempel prosessfilmer som viser fabrikasjon av sko eller glimt fra sildefisket, viser fram landets rikdommer så vel som oppfinnsomhet og sofistikert produksjon av ulike varer. Reisefilmer er også turistreklame for det nye landet. Mange av filmene har nærmest karakteren av små reklamefilmer for den nye nasjonen, som forener modernitet og tradisjon på ulike måter.

Et ord som lett kommer når man ser mange av disse filmene er det sublime. Og det interessante er at følelsen av noe overveldende og sublimt både kommer når man ser glimt fra naturen og når man ser mestringen av naturen gjennom jernbanebygging, damanlegg eller industri. Ordet sublim er ofte vanskelig å gripe, og vanlige definisjoner knyttet til noe storslagent eller opphøyet er ikke alltid like passende. I dag er det sublime ofte knyttet til skjønnhet, men det rommet tidligere snarere alt det som var så storslagent at det var nesten vanskelig å forstå eller rent av overskred vår fatteevne. I romantikken trakk man gjerne fram dramatisk natur, alt fra vulkanutbrudd til fjellmassiv eller skruis, som noe sublimt. I nyere tid er også tekniske vidundere som store byggverk ofte karakterisert som noe sublimt og overveldende.

Tekniske framskritt fikk gjerne en karakter av noe nesten uforståelig storslagent i aktualitetsfilmens tidlige år. Mange av filmene vi nå kan se i gode restaurerte versjoner er kanskje ikke så overveldende for dagens blaserte tilskuere, men en film som Flybilder fra Vestlandet må ha skapt et gisp hos mange tilskuere. To sjøfly flyr over fjorder på Vestlandet, over og mellom dramatiske fjellsider. De aller fleste tilskuere hadde få erfaringer med fly, og kombinasjonen av de små flyene og den dramatiske naturen er ikke bare en visuell nyhet, men også en nærmest sublim opplevelse av teknologisk mestring av en ugjestmild fjellnatur. 

En av Hans Berges filmer fra midten av 1920-årene skildrer Lågendalen og Numedalen. I tillegg til den majestetiske naturen, som nærmest skildres som en moderne turistattraksjon, ser vi byggingen av en ny jernbanestrekning og et stort damanlegg. Og disse filmbildene har samme karakter som flybildene fra Vestlandet. Den teknologiske mestringen av det værbitte, men vakre landet blir et storslagent og sublimt moderne øyeblikk fanget i gnistrende filmbilder. Andre rene naturfilmer viser fram en sublim natur, som Fosser og fjell (trolig fra 1921) som selv i dag er imponerende med sine mange bilder fra fosser som Vøringsfossen og Låtefossen.

I et av de korte essayene i boken som følger med filmene peker Øivind Hanche på at aktualitetsfilmene skildret det offentlige livet. Vi får ingen glimt fra folks hjem eller privatliv i disse filmene. Det man ofte glemmer i en slik sammenheng er imidlertid at folk flest tilbrakte mye mer tid i det offentlige rommet den gang enn i dag. Dette er før radio eller fjernsyn, så hjemmet hadde en annen rolle enn i dag. Noe av det mest slående ved mange av disse filmene er nettopp hvordan det offentlige livet ser ut. Ikke minst er dette massens storhetstid. Gatene er alltid fulle av folk, og ikke nødvendigvis fordi en filmfotograf sto og sveivet. Gata hadde en helt annen funksjon og rolle for hundre år siden.

Mest slående er massescenene i de filmene som skildrer store offentlige hendelser. Antallet mennesker som har møtt fram for å se Bjørnstjerne Bjørnsons likferd er enorm. Vi snakker gjerne om moderne kjendiskultur, men filmen om Bjørnsons likferd og bisettelse fra 1910, eller Reidar Lunds Fra Roald Amundsens Kristianiabesøk (1922) minner oss om at dette ikke er noe nytt. Da filmstjernene Douglas Fairbanks og Mary Pickford besøkte Oslo på sin Europa-turné sommeren 1924 hadde enorme folkemengder møtt opp på Karl Johan, og filmmannen Ottar Gladtvet foreviget kjendisparet i en film som også var en reklamefilm for sjokoladeprodusenten Freia.

Folkelivet og folkemassene er imidlertid også slående i mange filmer som viser vanlig hverdagsliv i byer som Kristiania, Bergen, Drammen eller Sandefjord. Torgscener fra disse byene viser et folkeliv som var mer yrende før i tiden enn i dag. I mange av filmene i den nye Blu-ray utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket får vi et unikt bilde av offentlig kultur og gateliv på 1910- og 1920-tallet her i landet. Det er et bilde av massens århundre. I gatene og på torget eller som tilskuere på Holmenkollrennet samles store folkemengder. Også her forenes tradisjon og modernitet. I film etter film ser vi hvordan det moderne Norge langsomt tar form.

Høytid og hverdag

Et annet trekk ved aktualitetsfilmen, som vi kjenner igjen fra andre medier som avisen, radioen eller fjernsynet, er hvordan filmene blander høytid og hverdag på en helt egen måte. De 49 filmene i Nasjonalbibliotekets utgivelse er organisert i sju kategorier, og disse kategoriene forteller mye om bredden og variasjonen av motiv i disse norske aktualitetsfilmene.

På første disk får vi filmer som skildrer reiser og natur, men også filmer som skildrer industri og produksjon samt folkeliv og fornøyelser. To filmer som viser vanlige folks fritidsaktiviteter på en slående måte, og som tar oss med mer enn hundre år tilbake i tid, er Livet på Lindern sportsklubs skøitebane og Badeliv i Kristianiafjorden (1922). Begge filmene ble laget av Hans Berge. Her får vi et unikt blikk inn i fortidens fritidsaktiviteter og forlystelser, enten det er på skøytebanen eller i fjordens badevann, og vi kan se hvordan folk oppfører seg og morer seg foran kamera.

På andre disk er variasjonen enda større. Her får vi et knippe filmer om samfunnsfunksjoner og tekniske framskritt, men også filmer som skildrer by- og gateliv samt viktige hendelser og personer. En film som skiller seg ut i hele utgivelsen er filmen Det blå kors. Tittelen er, som i mange andre tilfeller, usikker og konstruert av Nasjonalbibliotekets forskere. Hans Berge sto for opptakene, og i dag er lengden i overkant av 8 minutter. Som så mange senere norske dokumentargenrer, er de fleste norske aktualitetsfilmene solskinnsfilmer i dobbel forstand. De viser fram solskinnssiden av vårt langstrakte land, og er tatt opp i solskinn, for å få de beste filmbildene. Det blå kors er noe så sjeldent som en slags tidlig sosialreportasje som viser gråværssiden av livet i hovedstaden. 

Trolig er Det blå kors en oppdragsfilm for den norske organisasjonen Blå Kors Norge, som var blitt stiftet i 1906 etter at lignende organisasjoner var blitt opprettet i Tyskland og Danmark. Blå Kors opprettet herberger og kursted for alkoholikere, og Berges film tar utgangspunkt i de velkjente lokalene til organisasjonen i Stortingsgata 38 i Kristiania. Filmen er ikke komplett i dag, så det er ikke klart hvordan den så ut da den ble laget på midten av 1920-tallet, og det er også uklart hvorvidt filmen var ment for kinoene eller kun til internt bruk. Sett i dag gir den imidlertid et unikt bilde av baksiden av nasjonens solskinnshistorie.

Vi ser en rekke menn komme ut av lokalene til Blå Kors. Noen enser ikke kamera, andre gjøgler litt for fotografen, mens noen helst ikke vil bli filmet. Dette er åpenbart herbergister som vi også følger på nødarbeid når de måker snø på gatene eller hjelper til med ulikt fraktarbeid. Vi får også se glimt av misjonsforeningen Tros lotteri, til inntekt for Blå Kors, og noe av arbeidet på Blaakorscentralen som drev drosjevirksomhet og solgte bensin. Her vasker og spyler kvinner drosjene. Det blå kors hører til de mer røffe og skisseaktige filmene av Hans Berge, og det er i dag knyttet mange spørsmål til filmen, men sikkert er at den viser glimt av hovedstadens liv som ellers ikke ble ansett som verdige for film. Berges film er en slags mot-film, en liten røff sosialreportasje som viser hvordan de vanskelig stilte fattige blir hjulpet av den ideelle organisasjonen.

Autentiske blikk – Norske aktualitetsfilmer 1905-1930 favner på denne måten bredt, og boksen gir et godt og trolig representativt bilde av den tidlige norske aktualitetsfilmkulturen. Vi får glimt fra store nasjonale hendelser, men også vanlige folks liv i gater og på torg. Vi får se samtidens store kjendiser, men også vanlige borgere som aker eller står på ski ned Korketrekkeren ved hovedstaden. Vi er med i høytid og i hverdag, på jubileumsutstilling og i 17. mai-tog, men ser også resultatet av togulykker eller livet på skyggesiden. Samlet sett er dette en unik utgivelse som ikke bare gir oss et bilde av tidlig norsk filmkultur, men Nasjonalbibliotekets boks er kulturhistorie på sitt aller beste. En vakker filmboks som gir oss innblikk i en svunnen tid.

Medierte blikk

Selv om jeg liker tittelen Autentiske blikk godt, og det er en tittel som også klinger godt, er dette en tittel som kanskje også kan gi opphav til noen motforestillinger. For hva er egentlig autentisk og hva er mediert i denne utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket? Det vi ser er jo ikke minst møysommelig restaurerte og digitaliserte filer av det som en gang var nitratfilm. Mange av filmene er ufullstendige, og informasjonen om dem er ofte uklar. Det er også slående hvordan filmene ofte har en nesten selvrefleksiv karakter. De minner oss ofte om at dette er film, medierte bilder, og ikke et vindu som åpnes inn til fortiden.

Folk i både bakgrunn og forgrunn i mange av disse filmene er ikke bare nysgjerrige på filmopptak og filmfotografens arbeid, men imiterer sveivebevegelsene til Berge, Gladtvet eller andre filmfotografer. Både barn og voksne stopper opp og glaner på filmfotografen. De snakker til ham, og blir til det vi i dag gjerne kaller linselus. Folk har ikke lært hvordan de skal opptre når det er et kamera til stede, og selv politikere og andre dignitærer gjøgler litt fnisende for kameramannen. De viser seg fram for det nye teknologiske øyet. Vi som ser filmene blir ustanselig påminnet om at det er en person som filmer, fordi omgivelsene reagerer så sterkt på filmingen.

I tillegg er åpenbart mange scener i disse filmene arrangert for kamera. De er ikke fanget i forbifarten, men det vi ser er nærmest skapt for filmfotografen. Det medierte perspektivet er dermed alltid til stede, og stiller spørsmål til en karakteristikk som autentisk. Selvsagt er dette filmer fra en svunnen tid. Ikke moderne rekonstruksjoner av slik det engang var. Men det er i aller høyeste grad medierte blikk det er snakk om i de aller fleste av disse aktualitetsfilmene.

Musikken bidrar dessuten til å skape et slags dobbeltbilde. Vi ser folk i gatene, en mann som snyter seg i fingrene under sildefisket, alle hodeplaggene og hvordan alle er kledd og hvordan de beveger seg i gater og i naturen, men musikken har ofte en moderne klang og tone. Noen ganger er musikken til Kjetil Schjander Luhr selvutviskende og effektiv, andre ganger farger og tolker den disse filmene litt i overkant. Den toner også ofte ned det nasjonalpatriotiske i mange filmer, som trolig var akkompagnert på en helt annen måte for hundre år siden.

Komponisten reflekterer godt over det vanskelige arbeidet med å sette musikk til disse 49 filmene i et kort essay i boken som følger med filmene, og resultatet er som oftest vellykket. Han påpeker at forsøk på å være tidsriktig lett kan strande og forhindre at filmene blir levende for et moderne publikum, og det er en viktig refleksjon. Å gjenskape et slags autentisk musikalsk lydbilde er også en umulighet. Ikke minst varierte akkompagnementet til disse filmene fra kino til kino, fra by til by, og fra musiker til musiker. Ingen av disse filmene hadde noen originalmusikk, og musikken ble ofte improvisert på stedet. Noen ganger av en pianist, andre ganger av et mindre ensemble. Så å ønske seg en slags puristisk holdning vil også føre galt av sted. Likevel er det noen filmer som får en musikalsk behandling som minner oss mer om i dag enn den gang da.

Autentiske blikk – Norske aktualitetsfilmer 1905-1930 er imidlertid til syvende og sist en mektig kultur- og naturhistorisk reise gjennom by og land i årene mellom 1905 og 1930. Vi blir litt klokere på den aller tidligste filmhistorien her i landet etter å ha sett disse 49 filmene. For første gang løftes disse oversette filmene fram i lyset, og de gir oss et bilde av Norges tidligste tiår som er uvurderlig. Vi kan se hvordan det så ut i Norge for over hundre år siden, men også hvordan Norge forvandles til en moderne nasjon.

Dette er artikkel nummer 139 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.