Ekstreme lønns- og bonuspakker i ledende amerikanske film- og medieselskaper framstår som grotesk dekadanse i krisetider, og de får konsekvenser for både bransje og publikum her hjemme. Hva slags ansvar har Norsk pensjonsfond utland, som har betydelige aksjeposter i disse selskapene, overfor denne grådighetskulturen?
Å se finanseliten og mediemoguler gå helt av skaftet med sine lønns- og bonusfester er noe vi har sett i Hollywoodfilmer og serier, fra Wall Street til Succession og Silicon Valley. Om framstillingen er overbevisende nok, belønnes den gjerne med Oscar- og Emmypriser. Vi som publikum og seere kan fråtse i menneskelig grådighet og dekadanse på en måte bare fiksjonen åpner for. Men det vi ofte glemmer er at disse fiksjonsfortellingene har hentet sine historier fra virkeligheten.
Jeg vet ikke om Hollywood vil finne en inngang til godt drama i siste årets lønns- og bonusbonanza i den amerikanske film- og mediebransjen. Kanskje er det for nærme egen dørterskel til at man vil våge det. Muligens er det for deprimerende i de nedgangstidene som for tiden herjer i særlig film- og tv-industrien. Men faktum er at det i ledende amerikanske film- og medieselskaper de siste årene har utspilt seg en lønns- og bonusfest uten sidestykke.
I selskaper som Paramount, Warner Bros Discovery, Apple, Disney, Amazon og Netflix skulle man ikke tro at det fantes en krise. Om vi skal tro Norsk pensjonsfond utland (heretter kalt Oljefondet) – som har investert i alle de nevnte selskapene – er det ingen grunn til å rope varsko. Som tung aksjonær har fondet stort sett måttet sitte rolig i båten og registrere denne grådighetskulturen utfolde seg.
Ifølge Variety økte utbetalingene til lederne for USAs største selskaper markant i 2025, hovedsakelig gjennom tildeling av aksjer og opsjoner. For 318 selskaper i S&P 500 var median kompensasjon til administrerende direktør i fjor 17,7 millioner dollar – en økning på 10,6 % fra året før. Disse lønnsøkningene sto ikke alltid i forhold til selskapenes resultater, aller minst i film- og medieverdenen der nedskaleringer har vært hovedregelen. Likevel har lederne fått oppsiktsvekkende sjenerøse lønns- og bonuspakker.
Bob Iger, som i 2022 gjorde et comeback for å få Disney på rett kjøl igjen, skal nå forlate skuta. Han lyktes ikke så godt, men får likevel med seg en kompensasjonspakke til en verdi av 430 millioner kroner. Enda mer rundhåndet blir lederduoen Ted Sarandos og Greg Peters i Netflix kompensert, med drøyt 500 millioner hver. Og så har vi David Ellison i Paramount, som står bak det hasardiøse oppkjøpet av Warner Bros Discovery (et oppkjøp Oljefondet gikk god for). På ene siden gir han 1100 milliarder kroner for selskapet – på andre mottar han 600 millioner i kompensasjon. Det mest groteske eksemplet er likevel Warner Bros Discovery-sjef David Zaslav: Gjennom salget til Paramount vil han motta over en og en halv milliard kroner i kompensasjon. I tillegg vil han trolig få en sluttpakke på mellom fem og åtte milliarder, ifølge Variety.
Det skal sies til Oljefondets forsvar at det i de drøyeste tilfellene har stemt mot. Men de har som regel vært i mindretall, og det har kun hatt symbolsk betydning. I avstemningen om Zaslavs fallskjerm stemte fondet, sammen med et flertall av aksjeeierne, mot avtalen (mens de gikk god for selve oppkjøpet). Selv for den mest ihuga tilhenger av lønns- og bonuskulturen, var gavepakken til Zaslav vanskelig å svelge. Elon Musk sin astronomiske lønnspakke i sitt eget oppblåst selskap er nå én ting, uansett hvor absurd, og Oljefondet stemte også mot den. Men Warner Bros. Discovery og Paramount inngår i den amerikanske audiovisuelle kulturens arvesølv. De er tradisjonsrike kulturbærere som representerer hundretusenvis av arbeidsplasser.
Akkurat nå står mange av disse arbeidsplassene i fare. Filmindustrien gjennomlever en av sine verste kriser og misnøyen med lederne av medieselskapene som eier studioene er stor. Det eneste disse lederne tyr til i krisetider er kutt og nedbemanninger – samtidig som lønns- og bonusfesten bare ser ut til å fortsette. Siden slutten av 2022 har Hollywoods arbeidsmarked krympet med rundt 30 %. Wall Street Journal har kalt statistikken for en katastrofefilm. Et anslag fra US Bureau of Labor statistics viser at opp mot 100 000 personer i den amerikanske film- og tv-industrien har mistet eller forlatt arbeidet sitt siden 2022–2023. Dette har også hatt store ringvirkninger for den europeiske og norske audiovisuelle sektoren. Her hjemme har disse selskapene betydelige eierskap og kjøper inn innhold fra det norske produksjonsmiljøet.
Paramounts oppkjøp har ført til en stillstand blant alle konkurrentene. Ingen vil foreta seg noe, før salget blir godkjent av amerikanske og europeiske tilsyn og man ser tydeligere hvordan den nye konkurransesituasjonen med færre selskaper vil arte seg. Bransjen frykter mindre mangfold for publikum. Her hjemme melder det norske produksjonsmiljøet om en tilsvarende handlingsvegring. Det kjøpes inn færre produksjoner, noe som forverrer den allerede akutte krisen innen særlig dramaproduksjon.
På denne måten får grådighetskulturen direkte konsekvenser for vårt kino- og strømmetilbud i Norge. Paramounts oppkjøp er kanskje filmindustriens største gavepakke til advokatstanden i nyere tid. Den juridiske tautrekkingen blir langdryg og ekstremt kostbar. Og de utgiftene må sannsynligvis dekkes av enda flere nedbemanninger. Den presedensen disse ekstreme lønns- og bonuspakkene setter for resten av næringslivet, vil også koste. Film-, medie- og teknologibransjene er ekstremt synlige og toneangivende, omgitt av glamour og pionérånd.
Jeg misunner ikke Oljefondet den halsbrekkende opplevelsen av å svømme sammen med noen av disse haiene. Ikke bare er slike lønns- og bonusfester mildt sagt umusikalske, men de må da også være «bad for business» – og således skadelig for fondets investeringer? Har fondet benyttet seg av alle de sanksjonene det har til rådighet for å motvirke en utvikling som rett og slett framstår som destruktiv? Burde de trekke seg ut?
Durkdrevne finansfolk vil sannsynligvis smile overbærende av slike innvendinger. Men det er mye som står på spill, langt utover styrerom og børsnoteringer. For tiden forsøker norske kulturmyndigheter å få de store strømmeaktørene til å forplikte seg til å bidra til mer produksjon av norsk innhold. Mest sannsynlig ender vi opp med en utvannet avtale. Vi våger ikke å sette makt bak kravene. Dermed holder vi på å tape kampen om eierskapet til våre egne fortellinger – og en vesentlig del av vår framtidige identitet. Da er det et paradoks at det fondet som skal garantere for vår felles framtid, investerer så mye i en ukultur som undergraver sin egen bærekraft.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Ekstreme lønns- og bonuspakker i ledende amerikanske film- og medieselskaper framstår som grotesk dekadanse i krisetider, og de får konsekvenser for både bransje og publikum her hjemme. Hva slags ansvar har Norsk pensjonsfond utland, som har betydelige aksjeposter i disse selskapene, overfor denne grådighetskulturen?
Å se finanseliten og mediemoguler gå helt av skaftet med sine lønns- og bonusfester er noe vi har sett i Hollywoodfilmer og serier, fra Wall Street til Succession og Silicon Valley. Om framstillingen er overbevisende nok, belønnes den gjerne med Oscar- og Emmypriser. Vi som publikum og seere kan fråtse i menneskelig grådighet og dekadanse på en måte bare fiksjonen åpner for. Men det vi ofte glemmer er at disse fiksjonsfortellingene har hentet sine historier fra virkeligheten.
Jeg vet ikke om Hollywood vil finne en inngang til godt drama i siste årets lønns- og bonusbonanza i den amerikanske film- og mediebransjen. Kanskje er det for nærme egen dørterskel til at man vil våge det. Muligens er det for deprimerende i de nedgangstidene som for tiden herjer i særlig film- og tv-industrien. Men faktum er at det i ledende amerikanske film- og medieselskaper de siste årene har utspilt seg en lønns- og bonusfest uten sidestykke.
I selskaper som Paramount, Warner Bros Discovery, Apple, Disney, Amazon og Netflix skulle man ikke tro at det fantes en krise. Om vi skal tro Norsk pensjonsfond utland (heretter kalt Oljefondet) – som har investert i alle de nevnte selskapene – er det ingen grunn til å rope varsko. Som tung aksjonær har fondet stort sett måttet sitte rolig i båten og registrere denne grådighetskulturen utfolde seg.
Ifølge Variety økte utbetalingene til lederne for USAs største selskaper markant i 2025, hovedsakelig gjennom tildeling av aksjer og opsjoner. For 318 selskaper i S&P 500 var median kompensasjon til administrerende direktør i fjor 17,7 millioner dollar – en økning på 10,6 % fra året før. Disse lønnsøkningene sto ikke alltid i forhold til selskapenes resultater, aller minst i film- og medieverdenen der nedskaleringer har vært hovedregelen. Likevel har lederne fått oppsiktsvekkende sjenerøse lønns- og bonuspakker.
Bob Iger, som i 2022 gjorde et comeback for å få Disney på rett kjøl igjen, skal nå forlate skuta. Han lyktes ikke så godt, men får likevel med seg en kompensasjonspakke til en verdi av 430 millioner kroner. Enda mer rundhåndet blir lederduoen Ted Sarandos og Greg Peters i Netflix kompensert, med drøyt 500 millioner hver. Og så har vi David Ellison i Paramount, som står bak det hasardiøse oppkjøpet av Warner Bros Discovery (et oppkjøp Oljefondet gikk god for). På ene siden gir han 1100 milliarder kroner for selskapet – på andre mottar han 600 millioner i kompensasjon. Det mest groteske eksemplet er likevel Warner Bros Discovery-sjef David Zaslav: Gjennom salget til Paramount vil han motta over en og en halv milliard kroner i kompensasjon. I tillegg vil han trolig få en sluttpakke på mellom fem og åtte milliarder, ifølge Variety.
Det skal sies til Oljefondets forsvar at det i de drøyeste tilfellene har stemt mot. Men de har som regel vært i mindretall, og det har kun hatt symbolsk betydning. I avstemningen om Zaslavs fallskjerm stemte fondet, sammen med et flertall av aksjeeierne, mot avtalen (mens de gikk god for selve oppkjøpet). Selv for den mest ihuga tilhenger av lønns- og bonuskulturen, var gavepakken til Zaslav vanskelig å svelge. Elon Musk sin astronomiske lønnspakke i sitt eget oppblåst selskap er nå én ting, uansett hvor absurd, og Oljefondet stemte også mot den. Men Warner Bros. Discovery og Paramount inngår i den amerikanske audiovisuelle kulturens arvesølv. De er tradisjonsrike kulturbærere som representerer hundretusenvis av arbeidsplasser.
Akkurat nå står mange av disse arbeidsplassene i fare. Filmindustrien gjennomlever en av sine verste kriser og misnøyen med lederne av medieselskapene som eier studioene er stor. Det eneste disse lederne tyr til i krisetider er kutt og nedbemanninger – samtidig som lønns- og bonusfesten bare ser ut til å fortsette. Siden slutten av 2022 har Hollywoods arbeidsmarked krympet med rundt 30 %. Wall Street Journal har kalt statistikken for en katastrofefilm. Et anslag fra US Bureau of Labor statistics viser at opp mot 100 000 personer i den amerikanske film- og tv-industrien har mistet eller forlatt arbeidet sitt siden 2022–2023. Dette har også hatt store ringvirkninger for den europeiske og norske audiovisuelle sektoren. Her hjemme har disse selskapene betydelige eierskap og kjøper inn innhold fra det norske produksjonsmiljøet.
Paramounts oppkjøp har ført til en stillstand blant alle konkurrentene. Ingen vil foreta seg noe, før salget blir godkjent av amerikanske og europeiske tilsyn og man ser tydeligere hvordan den nye konkurransesituasjonen med færre selskaper vil arte seg. Bransjen frykter mindre mangfold for publikum. Her hjemme melder det norske produksjonsmiljøet om en tilsvarende handlingsvegring. Det kjøpes inn færre produksjoner, noe som forverrer den allerede akutte krisen innen særlig dramaproduksjon.
På denne måten får grådighetskulturen direkte konsekvenser for vårt kino- og strømmetilbud i Norge. Paramounts oppkjøp er kanskje filmindustriens største gavepakke til advokatstanden i nyere tid. Den juridiske tautrekkingen blir langdryg og ekstremt kostbar. Og de utgiftene må sannsynligvis dekkes av enda flere nedbemanninger. Den presedensen disse ekstreme lønns- og bonuspakkene setter for resten av næringslivet, vil også koste. Film-, medie- og teknologibransjene er ekstremt synlige og toneangivende, omgitt av glamour og pionérånd.
Jeg misunner ikke Oljefondet den halsbrekkende opplevelsen av å svømme sammen med noen av disse haiene. Ikke bare er slike lønns- og bonusfester mildt sagt umusikalske, men de må da også være «bad for business» – og således skadelig for fondets investeringer? Har fondet benyttet seg av alle de sanksjonene det har til rådighet for å motvirke en utvikling som rett og slett framstår som destruktiv? Burde de trekke seg ut?
Durkdrevne finansfolk vil sannsynligvis smile overbærende av slike innvendinger. Men det er mye som står på spill, langt utover styrerom og børsnoteringer. For tiden forsøker norske kulturmyndigheter å få de store strømmeaktørene til å forplikte seg til å bidra til mer produksjon av norsk innhold. Mest sannsynlig ender vi opp med en utvannet avtale. Vi våger ikke å sette makt bak kravene. Dermed holder vi på å tape kampen om eierskapet til våre egne fortellinger – og en vesentlig del av vår framtidige identitet. Da er det et paradoks at det fondet som skal garantere for vår felles framtid, investerer så mye i en ukultur som undergraver sin egen bærekraft.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
