De har begge laget noen av sine beste filmer med utgangspunkt i én skjellsettende personlig erfaring i egen familie, og de gjør det personlige politisk på hver sin unike måte. Og nå lager de film sammen. Det var på høyt tid med en samtale med Lene Berg og Ellen Ugelstad.
Lene Berg og Ellen Ugelstad har laget noen av sine mest interessante filmer med utgangspunkt i avgjørende opplevelser i egen familie.
Ugelstad debuterte med en dokumentar om brorens møte med norsk pskykiatri. Siden gikk hun videre med en helt unik utforsking av det «psykiatrisk-industrielle komplekset» her til lands, før hun nå nærmer seg et portrett av det norske «godhetkomplekset» i flettverks-spillefilmen Det godes problem.
Berg hadde en anerkjent karriere som filmkunstner bak seg, da hun omsider våget å løs på en drapssak som involverte faren, og som hun forvandlet til en kunstnerisk bragd – som snart også får sin langfilmversjon med Apokalypsens Ryttere.
Nå er det ikke uvanlig at kunstnere anvender noe privat. I vår tid er det nærmest blitt the name of the game å brette ut intime detaljer fra eget liv. Men, som programleder Kjetil Lismoen peker på i denne samtalen: Berg og Ugelstad søker ikke nødvendigvis å piske fram følelsene i oss eller skape umiddelbar identifikasjon. De inviterer isteden til en form for refleksjon – et slags tvisyn, kanskje, om forholdet mellom iscenesettelse og dokumentar.
Begge jobber i skjæringspunktet mellom den tradisjonelle filmbransjen og kunstfagfilm-feltet. Tidligere var det en stor kulturkløft mellom disse miljøene. Hvordan opplever de tilstanden i dag? Er skottene like tette? Her forteller de om «Aksjon filmkunst» – en kampanje for å hindre at filmkunstnere som de selv havner mellom to stoler overfor tilskuddsmyndighetene.
Smale kan ingen av de beskyldes for å være. Temaene spenner vidt og fortellingene er tilgjengelige. Er det «kunstfilm-kategorien» de noen ganger blir plassert i, som virker begrensende?
De har begge laget noen av sine beste filmer med utgangspunkt i én skjellsettende personlig erfaring i egen familie, og de gjør det personlige politisk på hver sin unike måte. Og nå lager de film sammen. Det var på høyt tid med en samtale med Lene Berg og Ellen Ugelstad.
Lene Berg og Ellen Ugelstad har laget noen av sine mest interessante filmer med utgangspunkt i avgjørende opplevelser i egen familie.
Ugelstad debuterte med en dokumentar om brorens møte med norsk pskykiatri. Siden gikk hun videre med en helt unik utforsking av det «psykiatrisk-industrielle komplekset» her til lands, før hun nå nærmer seg et portrett av det norske «godhetkomplekset» i flettverks-spillefilmen Det godes problem.
Berg hadde en anerkjent karriere som filmkunstner bak seg, da hun omsider våget å løs på en drapssak som involverte faren, og som hun forvandlet til en kunstnerisk bragd – som snart også får sin langfilmversjon med Apokalypsens Ryttere.
Nå er det ikke uvanlig at kunstnere anvender noe privat. I vår tid er det nærmest blitt the name of the game å brette ut intime detaljer fra eget liv. Men, som programleder Kjetil Lismoen peker på i denne samtalen: Berg og Ugelstad søker ikke nødvendigvis å piske fram følelsene i oss eller skape umiddelbar identifikasjon. De inviterer isteden til en form for refleksjon – et slags tvisyn, kanskje, om forholdet mellom iscenesettelse og dokumentar.
Begge jobber i skjæringspunktet mellom den tradisjonelle filmbransjen og kunstfagfilm-feltet. Tidligere var det en stor kulturkløft mellom disse miljøene. Hvordan opplever de tilstanden i dag? Er skottene like tette? Her forteller de om «Aksjon filmkunst» – en kampanje for å hindre at filmkunstnere som de selv havner mellom to stoler overfor tilskuddsmyndighetene.
Smale kan ingen av de beskyldes for å være. Temaene spenner vidt og fortellingene er tilgjengelige. Er det «kunstfilm-kategorien» de noen ganger blir plassert i, som virker begrensende?
