Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Lars Berrums lune «Tabu» og islandske «The Love That Remains», barokke «Industry», stressresonans i «The Pitt» og kroppshumoristiske «A Knight of the Seven Kingdoms». Og snart 100 år gamle Mel Brooks er fortsatt blant våre morsomste.
Foto: «Industry» - fortsatt en av de ypperste seriene.
Den kresne og krevende, ungarske mesterregissøren Béla Tarr er død. En av de siste av sin sort. Hadde det eksistert en Nobelpris i film, ville han vært en åpenbar mottaker. For det stille, svarte, grå og hvite. Tango. Et hvaløye. Se for eksempel Werckmeister harmóniák (2000).
For bedre utsikt, riv taket. Langt lettere på potene er lekne Hlynur Pálmasons havsaltsøte kinoaktuelle bruddstykke The Love That Remains, som ofte lar et stillestående kamera innfange rom, med eller uten mennesker, som også får klatre oppover i innstillingen, i stilleben av stille og bølgende vann, lett vind, fisk, gjerder, hester, kyllinger, piler, en fugletiltrekker som ridder i rustning (jeg omtaler A Knight of the Seven Kingdoms under), ei høne som plukker, dans, kunst, bær og sopp. Alt er fotogent på Island. Og restene av kjærligheten kan også kokes opp.
Men de levende bildene domineres stadig vekk av sterke farger og stor fart. Det er vintertid for hjemmetungvektere som innevarme Hver gang vi møtes (TV2 Play) og utevarme Mesternes mester (NRK), med langt mer troverdig fellesskapsfølelse og lagånd enn i eksessive Beast Games (Prime Video), som dingler med, klatrer på og vasser i dollarseddelbunker også i sesong to. Grøss og gru at (lederne for) dette folkeferdet igjen har uttalt utferds- og erobringstrang.
Jeg fikk endelig også nylig sett ferdig familietropp 4 av Kompani Lauritzen (TV2 Play), en herlig sesong med foreldre og barn, fedre og mødre og døtre og sønner som nok ble kjørt i overkant hardt (de fleste trakk seg underveis), men okkesom presset sammen i genuine klemmer, til nye felles og egne erkjennelser. Et program resten av samfunnet har mye å lære av. Plikt. Disiplin. Fellesskap.
I Verdens verste publikum (NRK) gjelder regelen ikke lov å le i publikum, i en slags uhøytidelig pengekonkurranse, med sketsjer foran og med et mot- og medvillig publikum, ledet an av blant annet absurde Vidar Magnussen og Amir Asgharnejad, og Markus Nebys nydelige prompegitar. De første programmene har vært ok pluss. Trass er jo ikke alltid spesielt morsomt, så hvordan klippe inn reaksjonsbilder av mangel på sådan? Innimellom blir det situasjonskomedie uten lattersporet.
På vegne? På bekostning? Komiker og sykepleier Lars Berrums lunt morsomme og dypt rørende Tabu (NRK) er et fantastisk fint opplysningsprogram, om funksjonsvariasjon eller «lyter», ledet an av lyttende lett lytehumor. Sesongen åpner med en rekke mennesker med Tourettes. «Jeg bruker ekstremt mye humor», sier en ung kvinne: «Hvis ikke blir det jo bare trist, og det gidder jeg jo ikke». Hun viser fingeren og heller ut vann. Trutmunn. «Fitte!»
Alle preposisjoner kan situere eller retningsbestemme latter, ved å le av, med, til, for, fra, over eller under. «Har dere prøvd alt da?», spør Berrum de dødelig syke i åpningen av episode to, som skattler og ellers verdig forsøker å flire bort det forferdelige. Tabu er et program for tårer og gåsehud. Gleder meg til resten av episodene.
Men hva er egentlig komedie?
Jeg så Spaceballs (1987) lenge før jeg så Star Wars (1977). Min egen beste venn. Finkjemming av ørkenen. Drømmer om Spaceballs 2: The Search for More Money. «I’m still not ruling it out», sier multikunstnerkomiker Mel Brooks underveis i Judd Apatow og Michael Bonfiglios engasjerende nye todelsdokumentar Mel Brooks: The 99 Year Old Man! (HBO Max). Og oppfølgeren av romballene er på vei, i 2027, i regi av Josh Greenbaum, skrevet av Josh Gad, Mel Brooks, Benji Samit og Dan Hernandez, med flere av originalskuespillerne, inkludert pensjonerte Rick Moranis, i rollene. Gøy!
Mel Brooks: The 99 Year Old Man! forteller historien om Melvin Kaminsky fra Brooklyn, om fars død, mors musikk, Chaplin og Keaton, Marx- og Ritz-brødrene, anarkistiske impulser og veien vekk fra tekstiler til borshtbeltet, trommer, verdenskrig, ptsd, angst, depresjon og insomnia.
Brooks kommer seg etter hvert på tv, beskrevet som en levende avbrytelse. Og etter hvert på lerretet, med The Producers (1967) (som langt senere ble en enda større suksess på Broadway, med flere Tonys enn Hamilton). Fiasko som suksess. Det er jo også en komediedefinisjon.
Brooks betyr bekker, og har i flere mannsaldre – snart 5 prosent av sin 2000 Year Old Man – vært en av de viktigste direkte kildene til så mange ulike talenter at man må klype seg i armen: Sid Caesar, Carl og Rob Reiner, Gene Wilder, Richard Pryor, David Lynch, David Cronenberg og Dave Chappelle, for å nevne noen. «A black sheriff?» «Why not? It worked in Blazing Saddles», sier Chappelle i Robin Hood: Men in Tights (1993). Og det hadde ikke vært noen Zucker-brødre, Larry David, Seinfeld eller Dum og dummere uten Brooks.
I 1974 kom både Blazing Saddles og Young Frankenstein – kanskje bare Bergman har laget to like gode filmer på ett år. Brooks og kona Anne Bancroft ble megakjendiser, og han produserte snart også beskjedent filmer som Elefantmannen (1980). «You’re a madman. I love you. You’re in», sa Brooks til Lynch etter å ha sett Eraserhead før produksjonen. Brooks sier i et arkivintervju at han særlig la merke til Lynchs «compassion for the grotesque». «Mel put me on the map», sier Lynch i et intervju som må være opptatt ikke så lenge før han døde.
Tap av kone Anne og venn Carl. Manndomsprøver. «Be kind», sier Brooks til slutt. Denne dobbeltdokumentaren er pensum for alle som liker å le.
Alt sto på spill mot slutten av Stranger Things (Netflix), som utsendte sin siste episode i løpet av årets første timer. «An entire dimension is about to come crashing down on our heads» og «We’ve got a planet to catch», ble det sagt med glis om munnen i åpningen av aller siste episode, i en femte og siste sesong hvor karakterene innimellom synes å ha det litt for gøy i livsfare. Komedie sniker seg i dag inn overalt.
Men det var også engasjerende, rørende øyeblikk. «Let’s end this, kid.» «You are as you fear.» «You’ve seen me.» En bevegende avskjed for Eleven og Mike. Princes «Purple Rain» lånte igjen fra de aller største midtåttitallsfølelsene, musikk som skaper gelé av mer enn knokler. Og Vecna, en Epstein næret av barn? Nedsenkning gjorde Arkimedes’ vannlover overnaturlig, i Elevens tenke- og handletanker. Ofre seg? En martyr? Valediktator Dustin talte om «good chaos». Teori om forsvinningsnummer. Håp? Stranger Things er kanskje avsluttet, men her vil avkapp spikkes til fliser i årene som kommer.
«Tales grow in the telling, I know.» Blandingen av stort og smått fenget millioner, men blockbuster GoT (Game of Thrones) skrev best med sine små bokstaver, og noe av det aller beste med serien var det umake paret The Hound og Arya Stark, som i ubalansert tospann skvulpet og strevde seg langsomt gjennom ytre og indre landskap. Gjørmeferske spinoff A Knight of the Seven Kingdoms (HBO Max) forsøker noe av det samme, og lykkes meget godt, med mer enn æren i behold. George R. R. Martin kan sine gjentakelser.
«Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort», synger Åge. Og vi møter i denne tittelen én ridder, ikke Ridderen, ikke The Knight (som med The Hound), selv om novellen heter The Hedge Knight. De søkkvåte åpningsinnstillingene skildrer tre hester i styrtregnet, en storvokst mann og en eldre, død mann. GoT-musikken tones inn, men brytes brått da vår mann buedriter krumbøyd bak et tre. Kroppskomedie. Snart også snørr som stadig dras, halvsvelges og spyttes ut.
En frampå ung gutt vil bli med på ridderkonkurranse, tautrekking, dukketeater, fest, dans, mat og drikk. Vår lett klønete, høviske mann sier at han alltid er sulten. De første episodene er både morsomme og rørende, om mennesker med ydmyk ambisjon, vilje og evne til vennskap. Og kroppshumoren fortsetter. Hedge fun. I tilbakeblikket i åpningen av episode to kommer en aldrende ridder naken morgenfornøyd ut av huset med en svær, slapp kuk i hånda, og stråler.
På skuldrene av kjemper kan man også holde dem for øynene. Eller tre en hjelm på. Lansering. Ridder, ridder, ranke. Godt fokuserte A Knight of the Seven Kingdoms er en prustberøvende beretning om skjoldtiden, med sverdet slipt av kjøtt og gjørme.
«And nothing exciting ever happens on the U5.» «I’m hijacking this train.» Også sesong to av av- og sidesporende Hijack (Apple TV) forsøker å være intens. Jeg så de første episodene på en lang togtur, men de er dessverre ikke særlig mer interessante enn en vanlig stans og sedate høyttalerannonseringer om «signalfeil». Tross en herlig twist på slutten av første episode.
Idris Elba som kapringsagent Sam Nelson inn i fokus, en sporhund blant Berlin sentralstasjons menneskemylder. Politirazzia, men for sent? Skinnearbeid. Togansatte som ser på Knight Rider. Shady typer her og der på undergrunnen. Unter den Linden. Sjåfør forrykt? En samfunnsmetafor om tunnelsyn og galskap i førersetet, kanskje.
Akutten, derimot, er intens. «E.R. can be a bit bright and noisy», sier Langdon i andre episode av sesong to av legeromantiske The Pitt (HBO Max), som fortsatt er i (dårlig) kjempeform. For det kan også være noe dypt beroligende ved akuttens langsomme snarvisittid. Trygg i fare. Styrke i hjelpeløsheten. Stressresonans.
Jeg var i romjula en liten tur på akutten og gjorde også nylig et intervju med serieskaper R. Scott Gemmill. Og analogutfordrete sesong to av The Pitt føles fortsatt som den første skikkelige TV-serien på lenge. 15 tydelige episoder. Karakterer med stor K. Som Dr. Michael «Robby» Robinavitch, spilt av Noah Wyle, observatøren, overoppsynsmannen, hovmesteren, den ydmyke overlegen. Wyles værbitte, bekymringsherdete furer buet over og spredt rettlinjet fra øynene mot ørene. På med brillene. Armene i kryss. Håndvask. Henge hendene omkring stetoskopet om halsen. Lytte.
«And so it begins», sier Robby i episode én, i regi av veteran John Wells. Ny dag, nye umuligheter. Siste skift på en stund, før en tre måneders motorsykkeltur. En vikar litt i veien. Hypokondrisk møter hippokratisk. (Hypokondere blir jo også syke.) Worst blir best case scenarios. Leve ut døden. Leve ut sykdom. Leve ut traumer. Penis med meldingen «La stå!»
The Pitt viser sjeldenheter som kompetanse («How does she know all that?» «She just does.»), takknemlighet («I’m glad you were here today.» «Me too.») og tilgivelse. Som Langdon beskriver Dana, spilt av prisvinnende Katherine LaNasa: «tough exterior», men «warm and gooey on the inside». Som serien selv.
Tonalt motsatt går imperiumsdekadente Industry (HBO Max) ut i hundretusen, rett på fest, med rus og skitten sex. Mørke bakvaskelser skjer med tunga, og episode to, «The Commander and The Grey Lady» – allerede en av årets tv-serieepisoder – svinger på sine innstillinger som om en bortskjemt, sjelevanskapt Barry Lyndon er sendt til duell på et Eyes Wide Shut-maskeradeball, i en serie med episodetitler («PayPal of Bukkake») og replikker få andre ville kommet unna med: «A mint for the cock breath. You’ve got a better mouth than your brother.»
For en hybris å forsøke dans med Kubrick, og nesten lykkes!
Men ja, det er stupmørkt. «The first person a coward deserts is himself», sies det. Og det fins mange feiginger i Industry. Finans, journalistikk, London, Accra. Kuker i munner og andre herlige hull. Pet Shop Boys’ medleyversjon av U2s «Where the Streets Have No Name» og «Can’t Take My Eyes Off You» over ettertekstene. Jeg vil komme tilbake til serien når sesongen er over.
Til slutt. Prokviteter. I popkulturindustriens hobbyvirksomhet er også penger nesten alt. Og samlerobjekt krever samlersubjekt. Men hva, om noe, gror av heltedyrking? Er jeg tingene mine? Hva er verdt å ta vare på, eller selge? Sesong tre av realitydokuserien Goldin: Samleren (Netflix) omhandler stadig samlere og selgere, hobbyismen til en noe jålete og selvhøytidelig slangeskinnselger, som samtidig er sjarmerende barnslig, fjottete fascinert av baseballkort og drakter og og og, hans medarbeidere, opptatt av autentisering og verdivurdering av det sjeldne, dets stand, popmemoribilia som cheetos som ligner pokemon, baseball- og basketballkort, Honus Wagner og Babe Ruth, Jordan og LeBron, uåpnete og åpnete pappbokser med eller uten fabrikkplasten, Star Wars, en kokkinfluenser som elsker Ratatouille, sjeldne Pez-dispensere, Al Capones Colt, Alis klær og Elvis’ Harley. Logan Paul føler seg kul etter helikoptertur med et pokemonkort til 70 millioner kroner om halsen. Djises.
Vi heier på selger, og ønsker i spenning høyest mulig pris. Programmet ligner en highend Pawn Stars, om antikviteter og snurrepiperier ingen ville tru at nokon kunne by på. Solgt.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Lars Berrums lune «Tabu» og islandske «The Love That Remains», barokke «Industry», stressresonans i «The Pitt» og kroppshumoristiske «A Knight of the Seven Kingdoms». Og snart 100 år gamle Mel Brooks er fortsatt blant våre morsomste.
Foto: «Industry» - fortsatt en av de ypperste seriene.
Den kresne og krevende, ungarske mesterregissøren Béla Tarr er død. En av de siste av sin sort. Hadde det eksistert en Nobelpris i film, ville han vært en åpenbar mottaker. For det stille, svarte, grå og hvite. Tango. Et hvaløye. Se for eksempel Werckmeister harmóniák (2000).
For bedre utsikt, riv taket. Langt lettere på potene er lekne Hlynur Pálmasons havsaltsøte kinoaktuelle bruddstykke The Love That Remains, som ofte lar et stillestående kamera innfange rom, med eller uten mennesker, som også får klatre oppover i innstillingen, i stilleben av stille og bølgende vann, lett vind, fisk, gjerder, hester, kyllinger, piler, en fugletiltrekker som ridder i rustning (jeg omtaler A Knight of the Seven Kingdoms under), ei høne som plukker, dans, kunst, bær og sopp. Alt er fotogent på Island. Og restene av kjærligheten kan også kokes opp.
Men de levende bildene domineres stadig vekk av sterke farger og stor fart. Det er vintertid for hjemmetungvektere som innevarme Hver gang vi møtes (TV2 Play) og utevarme Mesternes mester (NRK), med langt mer troverdig fellesskapsfølelse og lagånd enn i eksessive Beast Games (Prime Video), som dingler med, klatrer på og vasser i dollarseddelbunker også i sesong to. Grøss og gru at (lederne for) dette folkeferdet igjen har uttalt utferds- og erobringstrang.
Jeg fikk endelig også nylig sett ferdig familietropp 4 av Kompani Lauritzen (TV2 Play), en herlig sesong med foreldre og barn, fedre og mødre og døtre og sønner som nok ble kjørt i overkant hardt (de fleste trakk seg underveis), men okkesom presset sammen i genuine klemmer, til nye felles og egne erkjennelser. Et program resten av samfunnet har mye å lære av. Plikt. Disiplin. Fellesskap.
I Verdens verste publikum (NRK) gjelder regelen ikke lov å le i publikum, i en slags uhøytidelig pengekonkurranse, med sketsjer foran og med et mot- og medvillig publikum, ledet an av blant annet absurde Vidar Magnussen og Amir Asgharnejad, og Markus Nebys nydelige prompegitar. De første programmene har vært ok pluss. Trass er jo ikke alltid spesielt morsomt, så hvordan klippe inn reaksjonsbilder av mangel på sådan? Innimellom blir det situasjonskomedie uten lattersporet.
På vegne? På bekostning? Komiker og sykepleier Lars Berrums lunt morsomme og dypt rørende Tabu (NRK) er et fantastisk fint opplysningsprogram, om funksjonsvariasjon eller «lyter», ledet an av lyttende lett lytehumor. Sesongen åpner med en rekke mennesker med Tourettes. «Jeg bruker ekstremt mye humor», sier en ung kvinne: «Hvis ikke blir det jo bare trist, og det gidder jeg jo ikke». Hun viser fingeren og heller ut vann. Trutmunn. «Fitte!»
Alle preposisjoner kan situere eller retningsbestemme latter, ved å le av, med, til, for, fra, over eller under. «Har dere prøvd alt da?», spør Berrum de dødelig syke i åpningen av episode to, som skattler og ellers verdig forsøker å flire bort det forferdelige. Tabu er et program for tårer og gåsehud. Gleder meg til resten av episodene.
Men hva er egentlig komedie?
Jeg så Spaceballs (1987) lenge før jeg så Star Wars (1977). Min egen beste venn. Finkjemming av ørkenen. Drømmer om Spaceballs 2: The Search for More Money. «I’m still not ruling it out», sier multikunstnerkomiker Mel Brooks underveis i Judd Apatow og Michael Bonfiglios engasjerende nye todelsdokumentar Mel Brooks: The 99 Year Old Man! (HBO Max). Og oppfølgeren av romballene er på vei, i 2027, i regi av Josh Greenbaum, skrevet av Josh Gad, Mel Brooks, Benji Samit og Dan Hernandez, med flere av originalskuespillerne, inkludert pensjonerte Rick Moranis, i rollene. Gøy!
Mel Brooks: The 99 Year Old Man! forteller historien om Melvin Kaminsky fra Brooklyn, om fars død, mors musikk, Chaplin og Keaton, Marx- og Ritz-brødrene, anarkistiske impulser og veien vekk fra tekstiler til borshtbeltet, trommer, verdenskrig, ptsd, angst, depresjon og insomnia.
Brooks kommer seg etter hvert på tv, beskrevet som en levende avbrytelse. Og etter hvert på lerretet, med The Producers (1967) (som langt senere ble en enda større suksess på Broadway, med flere Tonys enn Hamilton). Fiasko som suksess. Det er jo også en komediedefinisjon.
Brooks betyr bekker, og har i flere mannsaldre – snart 5 prosent av sin 2000 Year Old Man – vært en av de viktigste direkte kildene til så mange ulike talenter at man må klype seg i armen: Sid Caesar, Carl og Rob Reiner, Gene Wilder, Richard Pryor, David Lynch, David Cronenberg og Dave Chappelle, for å nevne noen. «A black sheriff?» «Why not? It worked in Blazing Saddles», sier Chappelle i Robin Hood: Men in Tights (1993). Og det hadde ikke vært noen Zucker-brødre, Larry David, Seinfeld eller Dum og dummere uten Brooks.
I 1974 kom både Blazing Saddles og Young Frankenstein – kanskje bare Bergman har laget to like gode filmer på ett år. Brooks og kona Anne Bancroft ble megakjendiser, og han produserte snart også beskjedent filmer som Elefantmannen (1980). «You’re a madman. I love you. You’re in», sa Brooks til Lynch etter å ha sett Eraserhead før produksjonen. Brooks sier i et arkivintervju at han særlig la merke til Lynchs «compassion for the grotesque». «Mel put me on the map», sier Lynch i et intervju som må være opptatt ikke så lenge før han døde.
Tap av kone Anne og venn Carl. Manndomsprøver. «Be kind», sier Brooks til slutt. Denne dobbeltdokumentaren er pensum for alle som liker å le.
Alt sto på spill mot slutten av Stranger Things (Netflix), som utsendte sin siste episode i løpet av årets første timer. «An entire dimension is about to come crashing down on our heads» og «We’ve got a planet to catch», ble det sagt med glis om munnen i åpningen av aller siste episode, i en femte og siste sesong hvor karakterene innimellom synes å ha det litt for gøy i livsfare. Komedie sniker seg i dag inn overalt.
Men det var også engasjerende, rørende øyeblikk. «Let’s end this, kid.» «You are as you fear.» «You’ve seen me.» En bevegende avskjed for Eleven og Mike. Princes «Purple Rain» lånte igjen fra de aller største midtåttitallsfølelsene, musikk som skaper gelé av mer enn knokler. Og Vecna, en Epstein næret av barn? Nedsenkning gjorde Arkimedes’ vannlover overnaturlig, i Elevens tenke- og handletanker. Ofre seg? En martyr? Valediktator Dustin talte om «good chaos». Teori om forsvinningsnummer. Håp? Stranger Things er kanskje avsluttet, men her vil avkapp spikkes til fliser i årene som kommer.
«Tales grow in the telling, I know.» Blandingen av stort og smått fenget millioner, men blockbuster GoT (Game of Thrones) skrev best med sine små bokstaver, og noe av det aller beste med serien var det umake paret The Hound og Arya Stark, som i ubalansert tospann skvulpet og strevde seg langsomt gjennom ytre og indre landskap. Gjørmeferske spinoff A Knight of the Seven Kingdoms (HBO Max) forsøker noe av det samme, og lykkes meget godt, med mer enn æren i behold. George R. R. Martin kan sine gjentakelser.
«Få av oss kain bli kaptein, men mang kain bli noe stort», synger Åge. Og vi møter i denne tittelen én ridder, ikke Ridderen, ikke The Knight (som med The Hound), selv om novellen heter The Hedge Knight. De søkkvåte åpningsinnstillingene skildrer tre hester i styrtregnet, en storvokst mann og en eldre, død mann. GoT-musikken tones inn, men brytes brått da vår mann buedriter krumbøyd bak et tre. Kroppskomedie. Snart også snørr som stadig dras, halvsvelges og spyttes ut.
En frampå ung gutt vil bli med på ridderkonkurranse, tautrekking, dukketeater, fest, dans, mat og drikk. Vår lett klønete, høviske mann sier at han alltid er sulten. De første episodene er både morsomme og rørende, om mennesker med ydmyk ambisjon, vilje og evne til vennskap. Og kroppshumoren fortsetter. Hedge fun. I tilbakeblikket i åpningen av episode to kommer en aldrende ridder naken morgenfornøyd ut av huset med en svær, slapp kuk i hånda, og stråler.
På skuldrene av kjemper kan man også holde dem for øynene. Eller tre en hjelm på. Lansering. Ridder, ridder, ranke. Godt fokuserte A Knight of the Seven Kingdoms er en prustberøvende beretning om skjoldtiden, med sverdet slipt av kjøtt og gjørme.
«And nothing exciting ever happens on the U5.» «I’m hijacking this train.» Også sesong to av av- og sidesporende Hijack (Apple TV) forsøker å være intens. Jeg så de første episodene på en lang togtur, men de er dessverre ikke særlig mer interessante enn en vanlig stans og sedate høyttalerannonseringer om «signalfeil». Tross en herlig twist på slutten av første episode.
Idris Elba som kapringsagent Sam Nelson inn i fokus, en sporhund blant Berlin sentralstasjons menneskemylder. Politirazzia, men for sent? Skinnearbeid. Togansatte som ser på Knight Rider. Shady typer her og der på undergrunnen. Unter den Linden. Sjåfør forrykt? En samfunnsmetafor om tunnelsyn og galskap i førersetet, kanskje.
Akutten, derimot, er intens. «E.R. can be a bit bright and noisy», sier Langdon i andre episode av sesong to av legeromantiske The Pitt (HBO Max), som fortsatt er i (dårlig) kjempeform. For det kan også være noe dypt beroligende ved akuttens langsomme snarvisittid. Trygg i fare. Styrke i hjelpeløsheten. Stressresonans.
Jeg var i romjula en liten tur på akutten og gjorde også nylig et intervju med serieskaper R. Scott Gemmill. Og analogutfordrete sesong to av The Pitt føles fortsatt som den første skikkelige TV-serien på lenge. 15 tydelige episoder. Karakterer med stor K. Som Dr. Michael «Robby» Robinavitch, spilt av Noah Wyle, observatøren, overoppsynsmannen, hovmesteren, den ydmyke overlegen. Wyles værbitte, bekymringsherdete furer buet over og spredt rettlinjet fra øynene mot ørene. På med brillene. Armene i kryss. Håndvask. Henge hendene omkring stetoskopet om halsen. Lytte.
«And so it begins», sier Robby i episode én, i regi av veteran John Wells. Ny dag, nye umuligheter. Siste skift på en stund, før en tre måneders motorsykkeltur. En vikar litt i veien. Hypokondrisk møter hippokratisk. (Hypokondere blir jo også syke.) Worst blir best case scenarios. Leve ut døden. Leve ut sykdom. Leve ut traumer. Penis med meldingen «La stå!»
The Pitt viser sjeldenheter som kompetanse («How does she know all that?» «She just does.»), takknemlighet («I’m glad you were here today.» «Me too.») og tilgivelse. Som Langdon beskriver Dana, spilt av prisvinnende Katherine LaNasa: «tough exterior», men «warm and gooey on the inside». Som serien selv.
Tonalt motsatt går imperiumsdekadente Industry (HBO Max) ut i hundretusen, rett på fest, med rus og skitten sex. Mørke bakvaskelser skjer med tunga, og episode to, «The Commander and The Grey Lady» – allerede en av årets tv-serieepisoder – svinger på sine innstillinger som om en bortskjemt, sjelevanskapt Barry Lyndon er sendt til duell på et Eyes Wide Shut-maskeradeball, i en serie med episodetitler («PayPal of Bukkake») og replikker få andre ville kommet unna med: «A mint for the cock breath. You’ve got a better mouth than your brother.»
For en hybris å forsøke dans med Kubrick, og nesten lykkes!
Men ja, det er stupmørkt. «The first person a coward deserts is himself», sies det. Og det fins mange feiginger i Industry. Finans, journalistikk, London, Accra. Kuker i munner og andre herlige hull. Pet Shop Boys’ medleyversjon av U2s «Where the Streets Have No Name» og «Can’t Take My Eyes Off You» over ettertekstene. Jeg vil komme tilbake til serien når sesongen er over.
Til slutt. Prokviteter. I popkulturindustriens hobbyvirksomhet er også penger nesten alt. Og samlerobjekt krever samlersubjekt. Men hva, om noe, gror av heltedyrking? Er jeg tingene mine? Hva er verdt å ta vare på, eller selge? Sesong tre av realitydokuserien Goldin: Samleren (Netflix) omhandler stadig samlere og selgere, hobbyismen til en noe jålete og selvhøytidelig slangeskinnselger, som samtidig er sjarmerende barnslig, fjottete fascinert av baseballkort og drakter og og og, hans medarbeidere, opptatt av autentisering og verdivurdering av det sjeldne, dets stand, popmemoribilia som cheetos som ligner pokemon, baseball- og basketballkort, Honus Wagner og Babe Ruth, Jordan og LeBron, uåpnete og åpnete pappbokser med eller uten fabrikkplasten, Star Wars, en kokkinfluenser som elsker Ratatouille, sjeldne Pez-dispensere, Al Capones Colt, Alis klær og Elvis’ Harley. Logan Paul føler seg kul etter helikoptertur med et pokemonkort til 70 millioner kroner om halsen. Djises.
Vi heier på selger, og ønsker i spenning høyest mulig pris. Programmet ligner en highend Pawn Stars, om antikviteter og snurrepiperier ingen ville tru at nokon kunne by på. Solgt.
