Jon Inge Faldalen anbefaler særlig glør fra «Train Dreams», ytret kraft i «Stranger Things», opplyste illusjoner i «Hjem til jul», samt andre julefilmer og -serier.
Kino- og strømmetips: Hjem til jul, julefilmer, Train Dreams – og Stranger Things.
Foto fra Train Dreams - en av årets store gledelige overraskelser.
«Just waiting to see what we’ve been left here for.» Train Dreams (Clint Bentley, 2025)
Denne og de neste ukene vil jeg – utover en større Avatar: Fire and Ash-omtale (jeg har sett filmen, men kritikerne får ikke lov til å mene noe om den ennå) og en årsoppsummering av film- og TV-året 2025 i romjula – særlig anbefale julefilmer og -serier. Men først, litt annet sesongbasert. Som hogst.
«Just waiting to see what we’ve been left here for.» Himmelen er høy, nær og fjernt overveldende langt over tretoppene i ofte voldsomt undervinklete Train Dreams (Clint Bentley), en noe overraskende Netflix-film basert på Denis Johnsons suverent skrevne bok, en omflakkende, men tett laftet fortelling med tverrsnitt av ulik årringsradius, som lett livsløpende følger sin hovedperson med litterær avstand og nærhet. Han sagde så. Hvor hører vi vel hjemme?
Vi hensettes og henføres skarpt skånsomt i timberland og et hardt arbeidende liv ved jernskinner, med en bassfortellerstemme og oppspikrete og senere inngrodd sevjete støvelskinn som/i bark. Utsnittene i Train Dreams er stablet full av slike poetiske kabber og kvister, som i åpningens opphengte svære fisk, tohodete ku, støveldrikking som det siste, husomrissoppsteining som noe nytt, dristig felleskårhvile, eller et varmvindvirrende leirbålglør som lander på en jakkeskulder og raskt brenner ut i mørket.
Stikkende stubber brekkes av i trefellingen, gjerne med kameraet i fallet, omkranset av en ring menn og særlig én mann, Grainier (Joel Edgerton), som ikke forhindrer at en kinesisk kollega kastes i døden fra ei bru. Han møter Gladys og får en datter han sjelden ser. Glimt av idyll. Så. Himmelen i brann ned til jorden, aske og ruin, tomt uten noe. Søvn i regnet. Hunder, gjenoppbygging, motorsag, en kvinnelig skogvokters bolig ved tretoppene. Nye tider. Egen over.
Train Dreams er en film om drømmer og mareritt, men også en fantasirik fortelling full av en rekke særegent morsomme typers væremåter og anekdoter, et hederlig og blygt observerende liv stillferdig og verdig observert. En av årets gledelige overraskelser.
«What kind of wall exactly?» – Stranger Things
«What kind of wall exactly?» Jeg skrev i 2022 om fenomenet Stranger Things som nylig slapp fire episoder fra femte og siste sesong. Ved nyttår er alt over, og deretter vil jeg returnere med en oppsummering.
Will they? De første episodene/delene/filmene av femmeren ender langt mer interessant enn hva vi kunne forvente eller forlange. Trivelige gjensyn. Komatøs søvnoppned. Trauma with a view. Sveve-Will to power. Redsel vridd til mot. Ekstrem kiropraktikk. Betale med eget neseblod. Til Vecna, alt vondts røtter, en slags barkbelagt menneskemonsterform, med åpenbarte muskler, sener og knokler, og en kryptisk, men kanskje ikke kryptert kringkastingskommunikativ kubeknoll som sin store styrke og svakhet. Det er gjerne sånn.
El. Sykkel. Åttitallsnostalgien brukes stadig kreativt, med radiosignaler, analoge kodespråk og livetusj på lysark, mens mørket truer under en stålbøtet jordsskorpesprekks inverse kjøttvegg. Tidsrynker, sprang i tiden. Ilddåp. La barna komme til meg, og hindre dem ikke.
Fortsettelsen følger i romjula. Ti gleder seg.
Home, a loan – Julefilmer og -serier
Jul er er fiksjon. En drøm, et vagt minne. Noe å glede seg til – og fra. I år, igjen, gleder jeg meg fra jul. Og som med juletradisjoner, som julemat, også julefilm, oppskriftsmessig? Eller?
De siste årene har gitt en rekke svært gode filmer med handling fra jula, uten å krysse av langs klisjérutene. The Holdovers (Alexander Payne, 2023) er for eksempel suveren. Til og med grandtante Hallmark har levert relativt komplekse kjærlighetshistorier i sin utvidete adventskalender.
The End? A Biltmore Christmas (John Putch, 2023) er en tidløs romanse støpt i klassisk form, en ublu hyllest til Hollywood-filmens gullalder, og en meget vellykket sådan. Filmen regnes allerede som en moderne Hallmark-klassiker. Filmen-i-filmen, His Merry Wife!, er en svarthvittfilm om en engel med en lett sappy happy ending, men et hakk i et timeglass og en horisontalt åpnet portal for tidens stansete sand – og vår alles suspension of disbelief – gir vår kvinne (vid)underlig inntreden til klassikerens filmsett, iscenesettelse og story. Vår kvinne er på et luksushotell for å skrive manus til en nyinnspilling, men hva skjer når hun faller for hovedpersonen? Vil de kunne få hverandre? Og hvilken slutt kan skrives?
Hallmark er kanskje dit den (jule)romantiske komedien har dratt for å dø leve, som kiosk- og legefilm, en nedskalert drømmefabrikk med pappmasjetisk snøfall og postkortvisdom for hjemmeskjermen, bakgrunnslys og -lyd parallelt med for eksempel baking av seks-sju slag, strikking eller juleverksted. Plottet skal du nok få med deg.
I en av årets julefilmer, The Snow Must Go On (Jeff Beesley) – kudos for cheesy ordspill – er det så trangt om plassen på (både off off, off og) Broadway at en strevende musikalartist heller besøker småbysøsteren i jula og blir regissør for niesens julemusikal der i stedet. Med enkelte baktanker.
«Someday is the one day that’ll never come until you make the time for it», sies det postkortvist, og vi kan alle hoderyste anerkjennende. Det blir sedvane tro røft rundt timesmerket, bestilte props til juleshowet er forsinket på grunn av en snøstorm, og det svømmes selvsagt i julegensere. Se gjerne min sak fra noen år tilbake med julefilmklisjeer: Kanskje jeg oppdaterer lista neste uke.
Frøken Jul, Lacey Chabert, som blant annet kan ses i Hallmark-filmen Haul Out the Holly (Maclain Nelson, 2022) – nå strømmet hos Prime Video – forsøker også å gjøre 2025 til et godt kull med årets ferske Hallmark-film She’s Making a List (Stacey N. Harding), som omhandler hovedpersonens økende kvaler ved å lage lister over snille og slemme barn. Her får vi blant annet et klassisk kollisjonssøtmøte (klisjé nr. 10), og et faktisk fall in love. Tryne sammen blant juletrærne. Dømmekraft er sjelden en superkraft, og mot observasjon og stordata blir moralen til sist å slutte med umulig evaluering, og heller gi gaver til alle.
Lik Adolescences (Netflix) kamera som stafettpinne stegfølger den ferske gatemusikalen One Shot with Ed Sheeran (Netflix) en superstjernegatesanger, bustet ginger og søt nevemagnet gatelangs i New York gjennom en times lang tagning, med bare bittelitt pausing og spoling. Ed Skirenn (som kanskje kunne gått klassisk med klister i KLMs Flåklypa) er her for sommerlig til å gi julevibber, men duverden for en søken etter kos og god stemning.
«We’re your boys. We’re just your boys.» Julemusikalen A Very Jonas Christmas Movie (Disney+) er derimot en vaskeekte Christsch boyfilm med Disneyprinser fra «the second most punchable band», en kalkulert kalkun av den saftige og smakfulle sorten, med sitt kulturelle steketermometer stukket inn på skakke og ignorert, som et innslag kvelden før kvelden tilberedt av mesterkokk Hellstrøm og nestenkokk Hoel for Ylvis og Stian Blipp. Will Ferrell og Kenny G gjør cam-he-ho’s.
Tar disse voksne guttene tullet sitt helt på alvor? Ja da, sang fra Home Alone – The Musical blir en battle om de høyeste tonene. Gøy. De ser også på et tidspunkt på Home Alone. Lun lukt lent mot et hengerlass med juletrær. Julegensere. Flystyrt. Sarkasme: «It’s just like the ending of Love Actually, only horrible». Juletresomhet og blødmer som «Spending time is the best part of being human». Det høres jo fint ut, men forstå det den som kan. Summasummarum koste jeg meg uansett etter hvert overraskende mye med denne veldige Jonasjulefilm.
Agentur. Hjelp, vi må faktisk på «ferie». Actionfilmen The Family Plan (Apple TV) åpnet med en slåsskamp med baby på brystet, for en familiefar (Mark Wahlberg) innhentet av sitt tidligere liv, til flukt som familieferie og igjen dobbeltliv, i den sjeldne sjangeren familieaction. I årets The Family Plan 2 (Apple TV) klatrer vår far først opp en bygning på utsiden, og «feirer» deretter jul i London. James Familiebånd. Litt gøy, litt meh.
Hvilken moro? Prime Videos ironisk punkterte tittel Oh. What. Fun. (Michael Showalter, 2025) staker ut en lignende retning, med en reise vekk hjemmefra, bort fra jula og familien, innrammet av metakommentarer om populære julefilmers påstått manglende fokus på mødre. Mor er her spilt av Michelle Pfeiffer. Voksne barn kommer hjem til jul, og en overstemme innvier oss i alt matriarken beholder boblende innvendig.
Gaver. Lys. Stjele en bolle. Barna glemmer så mor, i en omvendt variant av Home Alone, hvorpå hun stikker av i streik. Kaos. Bortskjemte drittunger. For henne, bare ett rom igjen på motellet (en (jule)romkomklisjé), og drøm om å bli nominert til et TV-program om heltemodige mødre. Pfeiffers karakter fremstår dessverre ganske furten i offerrollen i fåfængt påvente av spørsmålet «Can I help?», selv om det er lett å unne henne litt tid alene i stampen med et glass vin til slutt. Men Anja Breien gjorde alt dette langt bedre, smartere, og morsommere, i Hustruer i 1975.
«Kanskje du skulle skaffe deg en egen tradisjon?» – Hjem til jul og Netflix
Netflix har flere nye julefilmer ute, som A Merry Little Ex-Mas (Steve Carr) med Alicia Silverstone, Champagne Problems (Mark Steven Johnson) og My Secret Santa (Mike Rohl).
En mann og en baby. «So, who’s this little chap, then?» Spedbarnslig morsomst av julebidragene fra Netflix hittil i år er kanskje miniserien Mannen mot babyen, med evig gode og gamle Rowan Atkinson som en småsår halvstakkar, som får levert en baby på døra, forvekslet som Jesus i et skolespill. Se, han snakker, nå som en slags aldrende Mr. Bean – her Mr. Bingley – med ordene i behold, uten å møte særlig forståelse likevel, som hussitter for en svært posh bygårdstoppleilighet i London heller enn et iskaldt hus på landet, mens han må holde en vilter krabat skjult. En serie for de aller minste i familien.
Blant den sesongbaserte underholdningen er tredje servering av norske Hjem til jul bedre enn de andre Netflix-filmene til å skape ekte hjertevarm stemning. Sesongen begynner ett år etter et brudd, med nye bluss tent, og bokstavelig talt nye flammer tent i skogen på juletrejakt.
Men kom-delen av romkom krever en del julekortslutning, og legeromantisk svinser vår hovedperson Johanne, spilt av Ida Elise Broch, mellom en ung, innpåslitent forelsket kollega, John Carew som hot dad og en fåmælt håndverker, Bo (Gard Løkke, mer hunk enn noen hos Hallmark), som sier lite, men ingen noksagt er. Skrive og tegne små fine lapper kan han og. Men motorsag er coitus interruptus, og også eksen kommer i veien for sexen.
Familien er lovet fellesjul der hjemme på det råteskadde kjøkkenet under oppussing. Men familieuniverset utvides, med planeter og stjerner med stadig mer tomrom mellom seg. «I lomma til mamma, der er det trangt», sier Johanne, som føler at «jula har liksom gått litt i oppløsning». Bo lytter og foreslår: «Kanskje du skulle skaffe deg en egen tradisjon? En som er bare din, mener jeg. En som ingen kan ta fra deg. Kanskje åpne grinda til framtida.» Den inste og den ytste grinda. Sannhetens ord. Bo beskriver ellers ting som lugumt, og de omfamler og snubler.
Johanne er i åpningen og mot slutten av sesongen utkledd som rotte med tenna på tørk og halen bak beina. Kjærlighet, faktisk? Hvordan unngå å bli gull- og platinamunk, den som ikke har hatt sex på ett eller tre år? Eller er det kanskje feil spørsmål?
«Maybe it isn’t a joke!» – The Night They Saved Christmas, 29th Street og Feast of the Seven Fishes
Til sist denne uka, noen glemte perler, som kanskje ikke er så lett å finne utenom enkelte kopier på YouTube. Snilt fordrukne Asbjørn sier at han drikker for å glemme at han er lei seg i Nissene på låven (HBO Max), som profant profetisk ikke bare pekte fram mot Forræder og Spillet, men også Maskorama med «Maskenissen», utover aktuelle Nissene i skjul (NRK).
«It’s the good life. Full of fun, seems to be the ideal. Yes, the good life. Lets you hide all the sadness you feel», synger Tony Bennett lik Asbjørn i åpningen av dramaet 29th Street (George Gallo, 1991), en urimelig glemt skatt der Goodfellas møter The Sopranos som julefilm. It’s a Lucky Life. Forfulgt av hell og (u)lykke vinner en mann et millionlotteri, men kaster likevel snøball på kirke og krybbe deretter. Hva står i veien for gleden?
Den fine indiefilmen Feast of the Seven Fishes (Robert Tinnell, 2019) feirer også jul på italienskamerikansk vis, med sju slag sjømat, familiesammenkomster, naboer og romantisk innvikling. En sober og varmere fetter av den særdeles stressende «Fishes»-juleepisoden til The Bear (Disney+).
«Maybe it isn’t a joke!» Barnetro. På julenissen. I den gamle TV-filmen The Night They Saved Christmas (Jackie Cooper, 1984) truer oljesprengningsarbeid på Nordpolen julenissens hemmelige by, og en pjokk og hans lille søskenflokk må redde julen. «Can we go? Can we go? Even if it is a joke?» Tanksgiving.
The Night They Saved Christmas tematiserer skepsis mot tro, dette noe å lene seg mot, og om det ikke er der, fly. «Impossible or not, this thing is moving.» Bevegelse, bevegende. Filmen tar seg god tid med sin forventning og verdensutbygging, inkludert en betydningsfull vegg (som i Stranger Things). «You’re gonna ruin Christmas forever!», fortviler yngstemann. Utvinnere og uttapere, som i Avatar. Nissen og barna står opp mot kapitalismen og imperialismen. Og (kun) i fiksjon kan en seier forestilles.
Og det er i julefiksjon julestemning finnes.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Kino- og strømmetips: Hjem til jul, julefilmer, Train Dreams – og Stranger Things.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig glør fra «Train Dreams», ytret kraft i «Stranger Things», opplyste illusjoner i «Hjem til jul», samt andre julefilmer og -serier.
Foto fra Train Dreams - en av årets store gledelige overraskelser.
«Just waiting to see what we’ve been left here for.» Train Dreams (Clint Bentley, 2025)
Denne og de neste ukene vil jeg – utover en større Avatar: Fire and Ash-omtale (jeg har sett filmen, men kritikerne får ikke lov til å mene noe om den ennå) og en årsoppsummering av film- og TV-året 2025 i romjula – særlig anbefale julefilmer og -serier. Men først, litt annet sesongbasert. Som hogst.
«Just waiting to see what we’ve been left here for.» Himmelen er høy, nær og fjernt overveldende langt over tretoppene i ofte voldsomt undervinklete Train Dreams (Clint Bentley), en noe overraskende Netflix-film basert på Denis Johnsons suverent skrevne bok, en omflakkende, men tett laftet fortelling med tverrsnitt av ulik årringsradius, som lett livsløpende følger sin hovedperson med litterær avstand og nærhet. Han sagde så. Hvor hører vi vel hjemme?
Vi hensettes og henføres skarpt skånsomt i timberland og et hardt arbeidende liv ved jernskinner, med en bassfortellerstemme og oppspikrete og senere inngrodd sevjete støvelskinn som/i bark. Utsnittene i Train Dreams er stablet full av slike poetiske kabber og kvister, som i åpningens opphengte svære fisk, tohodete ku, støveldrikking som det siste, husomrissoppsteining som noe nytt, dristig felleskårhvile, eller et varmvindvirrende leirbålglør som lander på en jakkeskulder og raskt brenner ut i mørket.
Stikkende stubber brekkes av i trefellingen, gjerne med kameraet i fallet, omkranset av en ring menn og særlig én mann, Grainier (Joel Edgerton), som ikke forhindrer at en kinesisk kollega kastes i døden fra ei bru. Han møter Gladys og får en datter han sjelden ser. Glimt av idyll. Så. Himmelen i brann ned til jorden, aske og ruin, tomt uten noe. Søvn i regnet. Hunder, gjenoppbygging, motorsag, en kvinnelig skogvokters bolig ved tretoppene. Nye tider. Egen over.
Train Dreams er en film om drømmer og mareritt, men også en fantasirik fortelling full av en rekke særegent morsomme typers væremåter og anekdoter, et hederlig og blygt observerende liv stillferdig og verdig observert. En av årets gledelige overraskelser.
«What kind of wall exactly?» – Stranger Things
«What kind of wall exactly?» Jeg skrev i 2022 om fenomenet Stranger Things som nylig slapp fire episoder fra femte og siste sesong. Ved nyttår er alt over, og deretter vil jeg returnere med en oppsummering.
Will they? De første episodene/delene/filmene av femmeren ender langt mer interessant enn hva vi kunne forvente eller forlange. Trivelige gjensyn. Komatøs søvnoppned. Trauma with a view. Sveve-Will to power. Redsel vridd til mot. Ekstrem kiropraktikk. Betale med eget neseblod. Til Vecna, alt vondts røtter, en slags barkbelagt menneskemonsterform, med åpenbarte muskler, sener og knokler, og en kryptisk, men kanskje ikke kryptert kringkastingskommunikativ kubeknoll som sin store styrke og svakhet. Det er gjerne sånn.
El. Sykkel. Åttitallsnostalgien brukes stadig kreativt, med radiosignaler, analoge kodespråk og livetusj på lysark, mens mørket truer under en stålbøtet jordsskorpesprekks inverse kjøttvegg. Tidsrynker, sprang i tiden. Ilddåp. La barna komme til meg, og hindre dem ikke.
Fortsettelsen følger i romjula. Ti gleder seg.
Home, a loan – Julefilmer og -serier
Jul er er fiksjon. En drøm, et vagt minne. Noe å glede seg til – og fra. I år, igjen, gleder jeg meg fra jul. Og som med juletradisjoner, som julemat, også julefilm, oppskriftsmessig? Eller?
De siste årene har gitt en rekke svært gode filmer med handling fra jula, uten å krysse av langs klisjérutene. The Holdovers (Alexander Payne, 2023) er for eksempel suveren. Til og med grandtante Hallmark har levert relativt komplekse kjærlighetshistorier i sin utvidete adventskalender.
The End? A Biltmore Christmas (John Putch, 2023) er en tidløs romanse støpt i klassisk form, en ublu hyllest til Hollywood-filmens gullalder, og en meget vellykket sådan. Filmen regnes allerede som en moderne Hallmark-klassiker. Filmen-i-filmen, His Merry Wife!, er en svarthvittfilm om en engel med en lett sappy happy ending, men et hakk i et timeglass og en horisontalt åpnet portal for tidens stansete sand – og vår alles suspension of disbelief – gir vår kvinne (vid)underlig inntreden til klassikerens filmsett, iscenesettelse og story. Vår kvinne er på et luksushotell for å skrive manus til en nyinnspilling, men hva skjer når hun faller for hovedpersonen? Vil de kunne få hverandre? Og hvilken slutt kan skrives?
Hallmark er kanskje dit den (jule)romantiske komedien har dratt for å dø leve, som kiosk- og legefilm, en nedskalert drømmefabrikk med pappmasjetisk snøfall og postkortvisdom for hjemmeskjermen, bakgrunnslys og -lyd parallelt med for eksempel baking av seks-sju slag, strikking eller juleverksted. Plottet skal du nok få med deg.
I en av årets julefilmer, The Snow Must Go On (Jeff Beesley) – kudos for cheesy ordspill – er det så trangt om plassen på (både off off, off og) Broadway at en strevende musikalartist heller besøker småbysøsteren i jula og blir regissør for niesens julemusikal der i stedet. Med enkelte baktanker.
«Someday is the one day that’ll never come until you make the time for it», sies det postkortvist, og vi kan alle hoderyste anerkjennende. Det blir sedvane tro røft rundt timesmerket, bestilte props til juleshowet er forsinket på grunn av en snøstorm, og det svømmes selvsagt i julegensere. Se gjerne min sak fra noen år tilbake med julefilmklisjeer: Kanskje jeg oppdaterer lista neste uke.
Frøken Jul, Lacey Chabert, som blant annet kan ses i Hallmark-filmen Haul Out the Holly (Maclain Nelson, 2022) – nå strømmet hos Prime Video – forsøker også å gjøre 2025 til et godt kull med årets ferske Hallmark-film She’s Making a List (Stacey N. Harding), som omhandler hovedpersonens økende kvaler ved å lage lister over snille og slemme barn. Her får vi blant annet et klassisk kollisjonssøtmøte (klisjé nr. 10), og et faktisk fall in love. Tryne sammen blant juletrærne. Dømmekraft er sjelden en superkraft, og mot observasjon og stordata blir moralen til sist å slutte med umulig evaluering, og heller gi gaver til alle.
Lik Adolescences (Netflix) kamera som stafettpinne stegfølger den ferske gatemusikalen One Shot with Ed Sheeran (Netflix) en superstjernegatesanger, bustet ginger og søt nevemagnet gatelangs i New York gjennom en times lang tagning, med bare bittelitt pausing og spoling. Ed Skirenn (som kanskje kunne gått klassisk med klister i KLMs Flåklypa) er her for sommerlig til å gi julevibber, men duverden for en søken etter kos og god stemning.
«We’re your boys. We’re just your boys.» Julemusikalen A Very Jonas Christmas Movie (Disney+) er derimot en vaskeekte Christsch boyfilm med Disneyprinser fra «the second most punchable band», en kalkulert kalkun av den saftige og smakfulle sorten, med sitt kulturelle steketermometer stukket inn på skakke og ignorert, som et innslag kvelden før kvelden tilberedt av mesterkokk Hellstrøm og nestenkokk Hoel for Ylvis og Stian Blipp. Will Ferrell og Kenny G gjør cam-he-ho’s.
Tar disse voksne guttene tullet sitt helt på alvor? Ja da, sang fra Home Alone – The Musical blir en battle om de høyeste tonene. Gøy. De ser også på et tidspunkt på Home Alone. Lun lukt lent mot et hengerlass med juletrær. Julegensere. Flystyrt. Sarkasme: «It’s just like the ending of Love Actually, only horrible». Juletresomhet og blødmer som «Spending time is the best part of being human». Det høres jo fint ut, men forstå det den som kan. Summasummarum koste jeg meg uansett etter hvert overraskende mye med denne veldige Jonasjulefilm.
Agentur. Hjelp, vi må faktisk på «ferie». Actionfilmen The Family Plan (Apple TV) åpnet med en slåsskamp med baby på brystet, for en familiefar (Mark Wahlberg) innhentet av sitt tidligere liv, til flukt som familieferie og igjen dobbeltliv, i den sjeldne sjangeren familieaction. I årets The Family Plan 2 (Apple TV) klatrer vår far først opp en bygning på utsiden, og «feirer» deretter jul i London. James Familiebånd. Litt gøy, litt meh.
Hvilken moro? Prime Videos ironisk punkterte tittel Oh. What. Fun. (Michael Showalter, 2025) staker ut en lignende retning, med en reise vekk hjemmefra, bort fra jula og familien, innrammet av metakommentarer om populære julefilmers påstått manglende fokus på mødre. Mor er her spilt av Michelle Pfeiffer. Voksne barn kommer hjem til jul, og en overstemme innvier oss i alt matriarken beholder boblende innvendig.
Gaver. Lys. Stjele en bolle. Barna glemmer så mor, i en omvendt variant av Home Alone, hvorpå hun stikker av i streik. Kaos. Bortskjemte drittunger. For henne, bare ett rom igjen på motellet (en (jule)romkomklisjé), og drøm om å bli nominert til et TV-program om heltemodige mødre. Pfeiffers karakter fremstår dessverre ganske furten i offerrollen i fåfængt påvente av spørsmålet «Can I help?», selv om det er lett å unne henne litt tid alene i stampen med et glass vin til slutt. Men Anja Breien gjorde alt dette langt bedre, smartere, og morsommere, i Hustruer i 1975.
«Kanskje du skulle skaffe deg en egen tradisjon?» – Hjem til jul og Netflix
Netflix har flere nye julefilmer ute, som A Merry Little Ex-Mas (Steve Carr) med Alicia Silverstone, Champagne Problems (Mark Steven Johnson) og My Secret Santa (Mike Rohl).
En mann og en baby. «So, who’s this little chap, then?» Spedbarnslig morsomst av julebidragene fra Netflix hittil i år er kanskje miniserien Mannen mot babyen, med evig gode og gamle Rowan Atkinson som en småsår halvstakkar, som får levert en baby på døra, forvekslet som Jesus i et skolespill. Se, han snakker, nå som en slags aldrende Mr. Bean – her Mr. Bingley – med ordene i behold, uten å møte særlig forståelse likevel, som hussitter for en svært posh bygårdstoppleilighet i London heller enn et iskaldt hus på landet, mens han må holde en vilter krabat skjult. En serie for de aller minste i familien.
Blant den sesongbaserte underholdningen er tredje servering av norske Hjem til jul bedre enn de andre Netflix-filmene til å skape ekte hjertevarm stemning. Sesongen begynner ett år etter et brudd, med nye bluss tent, og bokstavelig talt nye flammer tent i skogen på juletrejakt.
Men kom-delen av romkom krever en del julekortslutning, og legeromantisk svinser vår hovedperson Johanne, spilt av Ida Elise Broch, mellom en ung, innpåslitent forelsket kollega, John Carew som hot dad og en fåmælt håndverker, Bo (Gard Løkke, mer hunk enn noen hos Hallmark), som sier lite, men ingen noksagt er. Skrive og tegne små fine lapper kan han og. Men motorsag er coitus interruptus, og også eksen kommer i veien for sexen.
Familien er lovet fellesjul der hjemme på det råteskadde kjøkkenet under oppussing. Men familieuniverset utvides, med planeter og stjerner med stadig mer tomrom mellom seg. «I lomma til mamma, der er det trangt», sier Johanne, som føler at «jula har liksom gått litt i oppløsning». Bo lytter og foreslår: «Kanskje du skulle skaffe deg en egen tradisjon? En som er bare din, mener jeg. En som ingen kan ta fra deg. Kanskje åpne grinda til framtida.» Den inste og den ytste grinda. Sannhetens ord. Bo beskriver ellers ting som lugumt, og de omfamler og snubler.
Johanne er i åpningen og mot slutten av sesongen utkledd som rotte med tenna på tørk og halen bak beina. Kjærlighet, faktisk? Hvordan unngå å bli gull- og platinamunk, den som ikke har hatt sex på ett eller tre år? Eller er det kanskje feil spørsmål?
«Maybe it isn’t a joke!» – The Night They Saved Christmas, 29th Street og Feast of the Seven Fishes
Til sist denne uka, noen glemte perler, som kanskje ikke er så lett å finne utenom enkelte kopier på YouTube. Snilt fordrukne Asbjørn sier at han drikker for å glemme at han er lei seg i Nissene på låven (HBO Max), som profant profetisk ikke bare pekte fram mot Forræder og Spillet, men også Maskorama med «Maskenissen», utover aktuelle Nissene i skjul (NRK).
«It’s the good life. Full of fun, seems to be the ideal. Yes, the good life. Lets you hide all the sadness you feel», synger Tony Bennett lik Asbjørn i åpningen av dramaet 29th Street (George Gallo, 1991), en urimelig glemt skatt der Goodfellas møter The Sopranos som julefilm. It’s a Lucky Life. Forfulgt av hell og (u)lykke vinner en mann et millionlotteri, men kaster likevel snøball på kirke og krybbe deretter. Hva står i veien for gleden?
Den fine indiefilmen Feast of the Seven Fishes (Robert Tinnell, 2019) feirer også jul på italienskamerikansk vis, med sju slag sjømat, familiesammenkomster, naboer og romantisk innvikling. En sober og varmere fetter av den særdeles stressende «Fishes»-juleepisoden til The Bear (Disney+).
«Maybe it isn’t a joke!» Barnetro. På julenissen. I den gamle TV-filmen The Night They Saved Christmas (Jackie Cooper, 1984) truer oljesprengningsarbeid på Nordpolen julenissens hemmelige by, og en pjokk og hans lille søskenflokk må redde julen. «Can we go? Can we go? Even if it is a joke?» Tanksgiving.
The Night They Saved Christmas tematiserer skepsis mot tro, dette noe å lene seg mot, og om det ikke er der, fly. «Impossible or not, this thing is moving.» Bevegelse, bevegende. Filmen tar seg god tid med sin forventning og verdensutbygging, inkludert en betydningsfull vegg (som i Stranger Things). «You’re gonna ruin Christmas forever!», fortviler yngstemann. Utvinnere og uttapere, som i Avatar. Nissen og barna står opp mot kapitalismen og imperialismen. Og (kun) i fiksjon kan en seier forestilles.
Og det er i julefiksjon julestemning finnes.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Les også
- – Politikken som råder i mitt hjemland er avskyelig. (+)
- Thorborg Johansen og Danielsen Lie til Locarno.
- It’s TV, It’s HBO: En samtale med The Pitt-serieskaper R. Scott Gemmill.
- «The Pitt» leder an i Emmy-nominasjonene for 2026.
- Nedtelling til Amanda: «Affeksjonsverdi».
- Spillefilmdebut for KI-«skuespiller» Tilly Norwood.
- Fotball-VM setter seer-rekorder.
- Strømmeaktørene angriper Frankrikes investeringskrav.
- Lene Bergs «Apokalypsens ryttere» til Venezias finansieringsforum.
- Ramaskrik feirer Norges første slasherfilm.