«Jeg har ikke tro på at det er lurt å hermetisk lukke alle innganger for å beholde den lille varmen vi har. Jeg tror det er på tide å lufte litt.»

1. september sendte Norsk filminstitutt (NFI) et forslag til høring som hvis det blir gjennomført, vil gjøre det umulig for mange manus-studenter å søke om idé- og manusutvikling gjennom NFI rett etter endt utdanning. Kravet NFI foreslår, er at manusutdanningen må resultere i en eksamensfilm for at studentene skal være søkeberettiget, noe som ikke er tilfellet for flere av manusutdanningene i Norge. NFI vil også stramme inn muligheten til å søke slik utviklingsstøtte for manusforfattere fra andre felt som ikke har kommersiell film- eller TV-serieerfaring å slå i bordet med. En dramatiker som Jon Fosse ville for eksempel med de foreslåtte endringene ikke kunne søkt manusutvikling før filmen Bad Moon Rising har hatt premiere. 

Formålet  ifølge NFI er: «både å tydeliggjøre NFIs rolle i utviklingsfasen og å muliggjøre håndtering av en stor og voksende søknadsmasse». NFI får altså for mange søknader på bordet, og vil prøve å minske søknadsbunken (med mellom 10-25%) ved at færre kan søke. 

Jeg har stor sympati med NFIs saksbehandlere og søknadsmengden de må igjennom for å bevilge penger til idé- og manusutvikling. Det må være utrolig vanskelig å lete igjennom bunkene med idéer og manus for å finne prosjektene med høyest potensiale. Men det norsk film trenger for øyeblikket, er vel ikke færre gode idéer? Manusstudentene ved Høyskolen i Kristiania og NSKI høyskole gikk 22.9. ut i Rushprint for å si i fra om konsekvensene et slikt forslag ville fått for dem. Jeg deler deres bekymring, og tror forslaget også vil fjerne noen effekter som NFI ikke har tatt høyde for i høringsnotatet.

Verdien av prøving og feiling

Selv om jeg gjennom årene har skrevet flere filmer som har hatt kommersiell distribusjon og skrevet og bidratt på mange tv-serier, har jeg ikke manusutdanning. Jeg er utdannet journalist, riktignok med et påbygningsår i fjernsynsproduksjon, men jeg tror ikke eksamensfilmen «Har dørvakter sjel» (en mockumentry med frustrasjonen over ikke å komme inn på utesteder som inspirasjon), hadde blåst NFI av banen. 

Skriveerfaringen min kom i starten fra scene og radio, og jeg havnet i film- og tv-bransjen via tilfeldigheter. Senere har jeg vært veldig heldig med hvilke regissører og produsenter jeg har fått jobbe med, for ikke å snakke om hvilke brede IP-skuldre jeg har fått stå på, men i lys av høringsnotatet, er det særlig to jobberfaringer jeg hadde tidlig i karrieren som var viktige for meg og min utvikling som tekst- og manusforfatter: Revyskriving med Yngvar Numme, og tekst-bidrag til radio-satireprogrammet: «Hallo i uken». 

For å ta Yngvar Numme først. Jeg har i ettertid skjønt at jeg først og fremst ble hyret på for å skrive «stryknummer». En revy består tradisjonelt sett av ulike sketsjer og sanger, og man hadde man naturlig nok lyst til å fylle revyen med toppnummer. Men hvis man endte opp med for eksempel 15 nummer på premieren, så hadde man gjerne det dobbelte antall nummer ferdig skrevet. Sketsjer og sanger man testet ut under prøvene. Og disse 10-15 tekstene som strykes, skulle skrives ut de også. Komplett med karakterer og vitser og dramaturgi. Det var der jeg kom inn. For Yngvar «skrev ikke stryknummer».

Jeg fikk altså sjansen selv om tekstene jeg skrev, mest sannsynlig ikke kom til å komme med i den ferdige revyen. Men etter hvert som jeg ble flinkere og mer erfaren, klarte jeg å utkonkurrere «sikre» nummer. Og kvaliteten på revyen ble høyere. Muligheten for at et nummer jeg skrev kom til å komme med, var altså lav i utgangspunktet, men muligheten var der. En filmens Yngvar Numme som Joachim Trier, skriver kanskje ikke strykmanus, men det gjør veldig mange av oss andre. Å sette en grense for hvem som skal kunne forsøke seg, vil samtidig frarøve mange sjansen til å prøve. Og til å lære. Og viktigst av alt: Til å forsøke. 

Noe av det samme var tilfellet i manusarbeidet i «Hallo i Uken». Hallo i uken var et satirisk radioprogram som ble produsert hver fredag og sendt på NRK P2 på lørdager. Det unike med programmet var at alle, uansett bakgrunn eller erfaring, kunne sende inn idéer og sketsjer. Det fantes ingen portvokter før redaksjonen leste igjennom idéene torsdag morgen. Der ble idéene silt, og programleder Are Kalvø og produsent Else Michelet startet arbeidet med å planlegge en sending basert på forslagene. Forfatterne skrev ut sine godkjente idéer, og redaksjonen fikk fredag morgen en stor manusbunke som de silte før opptak, og når opptakene var over, ble de ferdige sketsjene silt igjen, og de som overlevde prosessen, ble satt sammen til ukas program. Hvis idéene eller sketsjene dine ikke endte opp på sending, fikk man ikke betalt, men man fikk alltid en tilbakemelding på hvorfor de ikke ble brukt. Ikke alltid en dyptpløyende analyse, men en forståelig forklaring. 

Det var ikke alltid jeg fikk med sketsjer på sending i «Hallo i uken», men jeg fikk like vel ofte nok betalt til å etter hvert tørre å titulere meg som tekstforfatter. Og hver torsdag morgen var muligheten der. Muligheten til at jeg kunne få betalt på lørdag hvis jeg kom opp med gode nok idéer og skrev gode nok sketsjer. Og hvis jeg feilet, fikk jeg tilbakemeldinger fra Are Kalvø. Norges beste satiriker. Ingen dårlig skole for en vordende humorist. At det var en god skole, vises også igjen i at mange av manusforfatterne som jobber med film, tv og underholdning i dag, var innom «Hallo i Uken» i løpet av karrieren. 

Jeg tror vi må gi folk en mulighet til å prøve seg. Og til å få betalt. Og til å kunne kalle seg manusforfattere før de har debutert på kinolerretet. Derfor mener jeg det er tre ting NFI bør være obs på når de nå ønsker seg færre søkere:

1. Man trenger de «nest beste» idéene også.

Man trenger manusforfattere som tenker annerledes. Som utfordrer. Som ikke passer inn i folden. Manusforfattere som brenner for å fortelle historiene. Av og til blir drømmene knust, men vi må gi dem muligheten til å knuses. Vi trenger ikke færre idéer, vi trenger flere! Og det handler ikke bare om å gi uetablerte manusforfattere en sjanse. Det gjør også at de som er på toppen av hierarkiet må skjerpe seg. I en ekstrem verden: Hvis det bare var 10 manusforfattere i Norge som var kvalifisert til å sende inn søknader til NFI og som var mer eller mindre garantert å få utvikling hver gang, ville kvaliteten på idéene gått opp? Jeg tror ikke det.

2. Muligheter gir progresjon selv om de ikke blir realisert umiddelbart.

Det viktigste med å ha mulighet til å sende inn en idé, en sketsj eller et manus er at man da får et insentiv til å skrive en idé, en sketsj eller et manus. Det er det første rådet jeg gir til skribenter uansett bakgrunn: Skal du skrive, må du sørge for å bli lest.  

Hvis utgangspunktet for regelendringene til NFI er at de ikke har tid til å lese alle idéene som kommer inn, må de sørge for å få flere lesere, ikke færre idéer. Når du vet at noen skal vurdere idéen din, skjerper du deg, du forsøker å gjøre idéen så bra som mulig. Det å kunne søke som utviklingsstøtte, en viktig del av prosessen uansett om idéen blir avslått eller ikke.

3. Tilbakemeldinger er gull verd.

Det er kjipt å ikke kunne gi støtte til gode idéer. Men man skal ikke undervurdere et godt avslag. Motstand gjør ting bedre. Og i filmbransjen må man virkelig lære seg å håndtere avslag. Men hvordan skal man lære seg å takle det hvis man ikke en gang får anledning til å søke?

Jeg vet det er stor forskjell på revy og radioproduksjon på begynnelsen av 2000-tallet og filmutvikling i dag. Man kan ikke lage en film i uka eller det er forskjell på en revysketsj og et filmmanus. Men hvis NFI lukker denne døra for mange aspirerende manusforfattere, så må de eller noen andre åpne et vindu, ellers går bransjen glipp av masse talent. Jeg har ikke tro på at det er lurt å hermetisk lukke alle innganger for å beholde den lille varmen vi har. Jeg tror det er på tide å lufte litt.

Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.