Foto: Vil det avgjørende slaget stå om South Parks nye sesong?

Onsdag denne uken publiserte den ideelle organisasjonen Civicus en ny rapport om ytringsfriheten globalt. Der ble USA satt på en overvåkningsliste etter «vedvarende angrep på sivile friheter» over hele landet. Gruppen vurderer det sivile rommet i USA som «innskrenket», på nivå med semi-diktaturer som Tyrkia og El Salvador.

Civicus fremhever blant mange trusler president Donald Trumps angrep på uavhengige mediekanaler. Nylig tok han initiativ til å fjerne milliarder av støtte til de offentlige kringkasterne PBS og NPR som han mener har en «liberal bias». Disse kanalene representerer noe unikt i USA ved å være nogenlunde uavhengige av kommersielle aktører og levere innhold de private kanalene ikke prioriterer. 

Men heller ikke de store kommersielle aktørene slipper unna. Det siste og mest spektakulære eksemplet på Trumps trusler og skitne triks, er hans innblanding i fusjonen mellom film- og medieselskapet Paramount og tv-nettverket CBS. Trump har lenge hatt et horn i siden til CBS. Han mener de ga Kamala Harris særbehandling under forrige valgkamp (noe det ikke finnes bevis for). Han hadde derfor saksøkt selskapet og benyttet anledningen til utøve direkte press da han inntok Det hvite hus. Om CBS-eier Skydance Media skulle få gjennomslag for sine fusjonsplaner med Paramount, måtte de værsågod se å betale Trump. Prislappen ble på 16 millioner dollar. Og ikke nok med det: Trumps nytilsatte sjef for FCC, som er ment å regulere slike fusjoner, hevder at han har fått innbakt en «objektivitets-monitor» i avtalen for å se til at både Paramount og CBS i framtiden forholder seg «objektivt» til Trump.

Den nye McCarthyismen

Disse overskridende inngrepene har selvsagt skapt frykt i det amerikanske film- og tv-miljøet. Det dempet heller ikke uroen at CBS kansellerte tv-showet til en av Trumps mest profilerte kritikere, tv-verten Stephen Colbert, like etter at fusjonen gikk igjennom. Riktignok har Late Night with Stephen Colbert lenge gått med underskudd, og sto laglig til for hugg også på andre måter. Men sammenfallet med knefallet for Trump, og hans vilje til å bruke overskridende virkemidler for å få gjennom sin vilje, har skapt panikk. De med eierskap i media ber nå sine ansatte om å ikke provosere makthaverne, mens de kreative – manusforfatterne, komikerne, regissørene og serieskaperne – spør seg: Hvordan har vi havnet her? Vil den frie markedsstyrte kreativiteten, som så mye av det amerikanske medielandskapet og Hollywood er tuftet på, overleve under Trump?

Dette er selvsagt ikke første gangen Hollywood opplever å bli utsatt for politisk press. Også under Bush-administrasjonen (2001-2009) hadde tv-kanalene og filmmijøet sine sammenstøt med den offisielle politikken. Men et slags armlengdes avstand-prinsipp ble stort sett respektert. Så lenge så mye av produksjonen var privat finansiert, hadde myndighetene få pressmidler til rådighet. Men det var før FCC ble politisert og man fikk en president som ikke skyr noen midler i sitt nakne maktbegjær. 

Den frykten som nå gjennomsyrer den audiovisuelle industrien i USA minner mest om forrige gang det sivile amerikanske samfunnet ble utsatt for et frontalangrep fra egne politikere og myndigheter. McCarthyismen var på sitt mest intense fra slutten av 1940-tallet og til slutten av 50-tallet. Den gangen var det den kalde krigen og frykten for kommunismen som ledet til en heksejakt på enkeltpersoner og organisasjoner med forankring på venstresiden. 

Joseph McCarthy var den politikeren i senatet som lenge var en pådriver for forfølgelsene. Personer innen alle yrker og samfunnslag mistet jobben på grunn av sin overbevisning, og Hollywood ble utpekt som en av de største syndebukkene. Her måtte filmstjerner og andre profiler gå kanossagang under offentlige høringer og tyste på kolleger som angivelig var kommunist-sympatisører for å redde eget skinn. 

Hardest gikk det utover manusforfatter-standen, som var en bastion for venstresiden og mange kommunister. De som nektet å tyste fikk lange fengselsstraffer. Senere har Hollywood mange ganger forsøkt å ta et oppgjør med hvordan de selv håndterte denne vanskelige perioden. Men sårene er ikke grodd – og den nye McCarthyismen gjenoppvekker selvsagt de vonde minnene.

Hvordan berører dette oss?

For det sivile norske samfunnet framstår utviklingen som skremmende, men fjern. Men så fjern er den likevel ikke. Kinopublikummet og tv-seerne her hjemme vil snart begynne å merke den nye berøringsangsten gjennom filmene og seriene vi får se. Norske film- og serieskapere er allerede implisert på så mange måter. Vår samproduksjon med utlandet er mer omfattende enn noensinne, og det amerikanske markedet er fortsatt det forgjettede land for norske filmprodusenter. Men det forutsetter mer enn noen gang før at tematikken er spiselig for amerikanerne, ikke minst politisk. De norskproduserte filmene Praying for Armageddon og No Other Land møtte tidlig kraftig motbør da de forsøkte å få innpass på det amerikanske markedet. Førstnevnte fikk aldri distribusjon, sistnevnte måtte lanseres utenom de etablerte distributørene.

Med den nye sensuren og selvsensuren er nåløyet blitt enda trangere, godt hjulpet av at handelsavtaler og tollsatser er i fritt fall. Det er likevel en annen tendens som bekymrer meg like mye, og det er det eksemplets makt som Trump representerer. Store omveltninger i USA har alltid fått stor betydning for små nasjoner som står i et avhengighetsforhold til supermakten. Vi imiterer amerikanerne når vi lager filmer, og vi imiterer dem i det virkelige liv. Trumps forrakt for åpenhet og demokratisker prosesser deles av stadig flere, også her hjemme. Da Oslo Frp ville fjerne støtten til Black Box-teatret i Oslo etter oppsetningen av Ways of seeing, var det som hentet ut av Trumps «håndbok».

Men alt ser ikke like mørkt ut. No Other Land endte som kjent opp med en Oscar for beste dokumentar. Det viser at det er en sterk opinion i USA som har et annet syn på den offisielle politikken. Og noen slår beundringsverdig tilbake: I den nye og premiereklare sesongen av South Park sparker serieskaperne Parker & Stone kompromissløst oppover – helt opp til Trumps mye omtalte penis i Det hvite hus. Der ser vi ham gå til sengs med satan. Og hvem er det som har kjøpt rettighetene til den nye sesongen av South Park – og en lang rekke nye sesonger? Jo, det er Paramount. 

Så hva skal vi tro om den «objektivitets-monitoren» FCC-lederen skrøt sånn av? Kanskje inngår den i Trump-regimets endeløse distraksjonsmaskin av løse påstander og trusler. Eller så vil vi ganske snart få oppleve et sammenstøt mellom Trump og et av Hollywoods største selskaper som ville kunne gi gjenlyd i lang tid framover. Kanskje vil det bli der det avgjørende slaget om den amerikanske ytringsfriheten anno 2025 vil stå?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.