Foto: Emosjonell scene fra «Same mot Same» (alle fotos: Nils Petter Lotherington).

Dokumentarfilmen forteller oss hvem vi er. Spørsmål om identitet, tilhørighet og historie har alltid vært sentrale i dokumentarfilmhistorien, men har blitt diskutert på svært ulike måter. I dag er spørsmål om identitet i økende grad skildret gjennom personlige historier som tematiserer maktovergrep, sorg og traumatiske opplevelser. Det personlige framstår som mer politisk enn noen gang tidligere.

Spesielt gjelder dette dokumentarer om urfolk og urfolks rettigheter, røtter og identitetsproblemer. Hvordan storsamfunnet i dag behandler samene ble skildret på en engasjerende, tankevekkende og vellykket måte i Guri Gunnes Oppegårds fjorårsfilm Mot vinden. Denne filmen har blitt knyttet til en ny «samisk bølge» av spillefilmer, fjernsynsserier og dokumentarer som setter fokus på samers identitet og rettigheter. Ellen-Astri Lundbys Same mot same kaster oss inn i en annen, men sentral konflikt som stiller helt avgjørende spørsmål om hvem som kan kalle seg same, og om hva det egentlig innebærer å være same i dag.

«Det her er jo de dødes konflikt», sier den samiske kunstneren Tomas Colbengtson helt i begynnelsen av Same mot same, og han fortsetter: «Det er arvtakerne som får gjøre opp om det her». Ellen-Astri Lundbys film skildrer ikke bare en opprørende serie rettssaker i det svenske rettssystemet der samer står mot samer, men trekker linjer tilbake i historien for å vise hvordan både fortidens overgrep, og samtidens politiske og juridiske beslutninger, holder dype sår åpne. «Det handler om et traume. Et felles traume», slår Colbengtson fast. 

De dødes konflikt kaster skygger inn i og over livet til de levende. De er ikke bare merket av fortiden, men tvinges til å gjenskape og gjennomleve fortidens traumatiske opplevelser. Sørsame står mot nordsame i en tilsynelatende uløselig konflikt som river et lite samfunn i stykker. Same mot same er både historieleksjon og samtidsskildring, og det er en film som ikke minst viser hvordan det svenske samfunnet behandler samespørsmål. 

Same mot same er Ellen-Astri Lundbys første helaftensdokumentar, men hun har en rik filmbakgrunn og kan vel kalles en veteran i bransjen. Allerede debutkortfilmen To tette og en badehette (1989) vakte oppsikt, og filmen vant prisen for beste kortfilm på Den Norske Kortfilmfestivalen i Grimstad. Etter den humoristiske debutfilmen fulgte noen andre kortfilmer, men et andre gjennombrudd fikk hun med den nesten timelange dokumentaren Min mors hemmelighet (2009). 

Som voksen fikk Lundby vite at hennes egen mor var av samisk slekt, og hun skildret i Min mors hemmelighet hvordan hennes mor hadde gjemt på dette som en hemmelighet for henne nesten hele livet. Målet var assimilering, å bli som «alle» andre, for å unngå å bli stemplet som annerledes, men Lundby ser det hele på en annen måte og vil omfavne sin nye samiske identitet. I filmen skildrer hun opplevelsen av å bli same i voksen alder, og om å få kunnskap om sitt opphav og identitet, men hun maler også et bredere lerret knyttet til undertrykkelsen av samisk kultur, fellesskap og identitet i det norske storsamfunnet. Lundby videreførte dette temaet i en annen nesten timelang dokumentar Joikefeber (2014), som skildrer datteren Ylva som vil lære seg å joike.

Hvordan fortiden og samtiden er tett knyttet sammen er også temaet i en annen av Ellen-Astri Lundbys dokumentarer, den timelange Brennende minner (2019) som iscenesetter et møte mellom unge flyktninger og fem eldre som opplevde nedbrenningen av Finnmark i 1944. Den sterke skildringen av barneskjebner under 2. verdenskrig knyttes her til flyktningeopplevelser i Norge i dag. I sin nye dokumentar tar hun opp trådene knyttet til identitet og tvangsforflytting, og viser hvordan en sak i det svenske rettssystemet har forbindelser langt bakover i tid.

Same mot same er en viktig film som forteller en historie som er full av knuter. Det er en fortelling om fortvilelse og tilsynelatende uløselige konflikter, og det en film som viser med all mulig tydelighet hvordan fortidens synder fremdeles skaper nye sår. Same mot same er en dokumentar om sterke følelser, om kampen for rettigheter, om makt og motstand, men det er også en komplisert og smertefull samisk historie som har stor overføringsverdi. De dødes konflikt blir en kamp om liv og død for de høyst levende i denne filmen.

Prosessen

«Dette er en måte å utrydde oss på», sier Erik Östergren i slutten av Same mot same, og han fortsetter med et bittert og oppgitt tonefall: «Vi skal ikke få eksistere». Östergren er sørsame, og har bodd i Vapsten i Västerbotten i Sverige hele sitt liv. Sammen med andre sørsamer har han bestemt seg for å gå til rettssak mot en gruppe nordsamer som også bor i Vapsten. Östergren mener at han og andre sørsamer har mistet sin rett til å være samer, og han må gjøre det han gjør. Han har holdt alt inne så lenge at korken må av, som han selv uttrykker det.

Filmens historie begynner sent i 2019. Det er like før rettssaken sørsamene har tatt initiativet til begynner i Lycksele tingrett. Det handler om identitet og rettigheter. Saken handler imidlertid ikke om hvilke overgrep og konflikter som politikken til den svenske staten har skapt, og som har ført til de problemene som har oppstått. Isteden står same mot same i Vapsten. Samebyen står mot Lappbyen, nordsame mot sørsame. Det er nærmest en absurd prosess som starter, og den første rettssaken er bare begynnelsen.

Bakgrunnen for konflikten samene imellom i Vapsten er tvangsflyttingen av nordsamer til området på midten av 1930-tallet. Parallelt med de mange assimileringsforsøkene, og all fornorsking og forsvensking, skaper først unionsoppløsningen et problem for en samegruppe. Samer som tradisjonelt har beveget seg utvungent over det som nå er blitt en skarp nasjonal grense får problemer når de ikke kan følge reinen inn i Norge. De må holde seg på svensk side. I Karesuando blir det dermed raskt for mange rein. Svaret fra den svenske staten blir å tvangsflytte en gruppe nordsamer, som må begi seg sørover. Etter mange år finner de Vapsten, og der slår de seg ned.

To ulike måter å forholde seg til rein synes å stå mot hverandre etter at nordsamene har ankommet Vapsten. De samene som bodde i området hadde rein, men mindre flokker og reinen var nesten som tamrein. De produserte først og fremst ost. De nye samene som kommer fra nord har større flokker, av skikkelig villrein, og de lever mest av kjøttproduksjon. Langsomt tar nordsamene over, støttet av den svenske Lappfogden og reindriftsdirektøren, og på midten av 1970-tallet splittes Vapsten i to samegrupper. Samebyen består av nordsamer som helt og holdent lever av reindrift, mens Lappbyen består av de som opprinnelig bodde i området, men som har mindre reinsdyrhold. Og Samebyen er ikke åpen for alle. Bare de som driver med ordentlig reindrift får være med i denne organisasjonen, som de svenske myndighetene mest forholder seg til.

Erik Östergren og hans sørsamiske venner føler at de er blitt støtt ut. Ikke bare har de mistet muligheten til å drive med rein, for det reguleres av Samebyen som de ikke får være med i, men de har også mistet rettighetene til jakt og fiske som de skulle ha rett til som samer. Erik kan fortelle at hans egen far dømmes til fengsel for ulovlig elgjakt, selv om dette skulle være en av hans rettigheter som same i området. 

Spørsmålet om eksistensberettigelse og identitet er ikke svakere blant de saksøkte nordsamene. Etter hvert aner vi nærmest en nabotvist i den store saksprosessen. «Jeg kan ikke tenke meg et liv uten reinsdyr», sier Inger-Ann Omma, som er like redd for at hennes identitet skal viskes ut som Erik. Hun hører til den gruppen samer som ble tvangsflyttet på 1920- og 1930-tallet. For henne er overgrepene da hennes familie ble tvangsflyttet fremdeles nært og levende, og nå er hun redd for at rettssaken kan forhindre henne i å drive med rein. Området er allerede under sterkt press fra svenske myndigheter og selskaper som vil drive gruvevirksomhet eller satse på vindkraft, hva om de mister retten til å drive med rein som de har gjort i området i nesten hundre år?

I Same mot same personifiserer Inger-Ann og Erik de to sidene, og begge føler seg som ofre i saken. Inger-Ann har ingen forståelse for Eriks synspunkter. Han har tatt et valg, synes hun å mene, og sluttet med reindrift. Derfor er han knapt nok som en ordentlig same. Og hun er så redd for å tape saken at hun ikke kan se klart, mens Erik helst vil gjemme seg under en stubbe. 

I rettsvesenet går saken sin gang, fra tingretten til lagmannsretten og helt til Høyesterett. Årene går og nordsamene vinner gang på gang, etter en aller først runde i tingretten som blir annullert for saksbehandlingsfeil. Sørsamene sender til slutt saken videre til FNs rasediskrimineringsutvalg, men det hele synes å være en uløselig knute. Mange spørsmål gjenstår, om behandlingen av sørsamene i Vapsten, og den juridiske prosessen heler ingen sår. Den snarere holder sår åpne, og til og med skaper nye. 

Å kjenne sin egen historie

Same mot same er ikke bare en spennende og følsom skildring av en konflikt der to samiske grupper steilt står mot hverandre, men også en dobbel historieleksjon. Ikke bare forklares bakgrunnen til tvangsflyttingen for hundre år siden, men også hva som skjedde på 1970-tallet da Vapsten Sameby etableres med støtte av de svenske myndighetene, og alt dette blir avgjørende. Alle som ser filmen vil nok være enig om hvem som egentlig har skylden for den bitre konflikten, og at den svenske statens samepolitikk fremdeles er svært problematisk, men Lundbys film er ikke bare et spennende rettssalsdrama. Det er også et drama om selvforståelse, tilhørighet, historie, minnet og identiteten.

«Har du ikke rein er du ingen same», sier Erik Östergren henimot slutten av filmen, og han fortsetter: «Og da har man ikke rettigheter». En første knute som skaper problemer, er knyttet til det tilsynelatende vanskelige spørsmålet om hvem som er samisk og hva dette egentlig innebærer. I Same mot same er spørsmålet om samisk identitet komplisert. Både Inger-Ann Omma og Erik Östergren peker på reindrift som helt sentralt i deres liv. Selv om de er representanter for ulike typer reindrift er det reinen som de begge lengter etter. De understreker også tilhørigheten til naturen og området. Som ung hadde Inger-Ann drømmer om det store utlandet, men et år som utvekslingsstudent i USA ble avgjørende. Selv om hun fikk seg en utdannelse, kan hun nå ikke tenke seg et liv uten reinsdyr. «Alt du har drømt om», slår hun fast, «finnes her hjemme».

Behovet av å kjenne sin egen historie ses imidlertid på forskjellige måter av de to gruppene samer som står mot hverandre i rettssalene, og en annen knute i filmen er forholdet til den svenske Staten. I rettssakene spiller vitnemålene fra den tidligere Lappfogden i området en avgjørende rolle, men tolkes på ulike måter av de som saksøker og de som blir saksøkt. Selv om alle er enige om at denne konflikten til syvende og sist er skapt av den svenske samepolitikken, i fortiden og i nåtiden, er det umulig å nøste opp konflikten uten å ta stilling til denne forhistorien. Det gjør ikke retten, som har en snevrere juridisk oppfatning av saksforhold, identitet og rettigheter, og det holder prosessen i gang. Den aller første runden i rettssystemet endte i et slags «uavgjort», noe som for en utenforstående synes å være eneste riktige, men denne avgjørelsen forklares raskt som ugyldig. Og noen må jo vinne, som det sies i filmen. Hvilke konsekvenser en slik avgjørelse egentlig ville hatt belyser ikke filmen, og det etterlater mange spørsmål.

Etter hvert som årene går, og den ene rettssaken avløser den andre, synes det som om det er spørsmålet om hva som egentlig skjedde i årene mellom ankomsten av nordsamene i 1935 og opprettelsen av Vapsten Sameby i 1975 som framstår som det helt sentrale smertepunktet i historien. Og her har nordsamer og sørsamer naturlig nok ulike oppfatninger og minner. Ettersom lite materiale av nytte for å løse konflikten finnes i arkivene, ligger mye vekt på følelsesmessige bindinger og hukommelsen til de som fremdeles lever. Ble sørsamene nærmest støtt ut ettersom deres forhold til rein var annerledes? Tok nordsamene over på grunn av liten interesse blant sørsamene når det gjaldt tradisjonell reindrift? Ord står mot ord, og minne mot minne, i en sak som viser hvordan historie og hukommelse ikke bare er avgjørende for identiteten, men også for juridiske rettigheter og avgjørelser i retten.

Makt og maktesløshet

Ellen-Astri Lundbys film handler om makt og maktesløshet, på mange ulike nivåer. Begge partene i den uløselige konflikten opplever seg som ofre for overgrep og begge opplever en gnagende maktesløshet. Samtidig er det makt med i spillet, spesielt i forhold til svensk samepolitikk, men også mikromakten som spilles ut i Vapsten-området og som fordeler seg forskjellig hos nordsamer og sørsamer. 

Same mot same illustrerer ikke bare hvordan den svenske samepolitikken har skapt ulike nye konflikter i stedet for å løse gamle problemer, men også hvordan historien, minnet og hukommelsen benyttes politisk i en pågående identitetskamp. For det er det det hele handler om til syvende og sist. At hukommelsen og minnet alltid er uperfekt, noe som formes og nærmest også svinner hen mens det opprettholdes, er Lundbys film et godt eksempel på. Minnesteoretikeren Ann Rigney har karakterisert det å minnes noe som å bære vann i en bøtte med hull. Minnet lekker, og det tar form av hva man ønsker å minnes og hvordan man skaper seg en egen livsberetning. Minnet og identiteten er tett knyttet sammen. Og når et fellesskap unektelig må opprettes på felles minner, ser vi hvordan Vapsten fremdeles vil være et vepsebol i årene framover. Versjonene av hva fortiden betyr og hvordan den skal tolkes, og måten mange barndomshistorier gjøres om til en redskap for ny identitet, opprettholder avstanden mellom de to samegruppene.

Selv om Same mot same er svært konkret, og forteller om samepolitikk og konsekvensene av snevre tolkninger av hva samisk identitet er, har filmen samtidig en mer allmenngyldig karakter som gjør den rikere og mer spennende enn mange andre lignende filmer. Det finnes en overføringsverdi i denne bitre feiden som man også kan lære av. Mange vil nok se paralleller til konflikter i andre land og verdensdeler når man ser Lundbys film. Det handler om helt spesifikke samiske spørsmål i Same mot same, men filmen åpner også opp for en rekke generelle spørsmål omkring innvandring og tvangsflytting som gjør den hyperaktuell. Det slo meg mens jeg så Same mot same at denne filmen også kastet lys over mange moderne konflikter, fra rest-Jugoslavia til Midtøsten. Hvordan kan disse menneskene forsones og leve videre i et større fellesskap? Ikke minst når vi ser hvordan bitterhet og maktesløshet overføres til en ny generasjon unge samer?

Lundbys film demonstrerer også dilemmaene og knutene omkring minneoverføring, fra generasjon til generasjon, og kanskje også det som ofte kalles postmemory. Postminne er et begrep myntet av kulturforskeren Marianne Hirsch som forsøker å beskrive hvordan generasjonen etter en traumatisk hendelse overtar og arver traumer og «minner» slik at et personlig minne blir et kollektivt kulturelt minne. Selv om de ikke har opplevd det foreldrene eller besteforeldrene opplevde, og ikke direkte har blitt traumatisert, har generasjonene etter hendelsen en personlig og dyp tilknytning til fortiden og det som skjedde. Hirsch har først og fremst brukt Holocaust som eksempel, men postminne er ikke knyttet til noen spesiell hendelse. Det handler om hvordan en ny generasjon nærmest «adopterer» en traumatisk opplevelse gjennom å gjøre andres minner til sine egne.

Vi ser dette på ulike måter i Same mot same. Mest tydelig er det i skildringen av Inger-Ann Omma. For henne er tvangsflyttingen på 1920- og 1930-tallet nærmest blitt et eget personlig minne. I en interessant sekvens blir vi med Omma tilbake til området der hennes familie lot reinen beite for over hundre år siden. Hun har umiddelbart en dragning mot en spesiell liten bekk, og føler at hun er på et helt spesielt sted. Dette er hennes opprinnelige hjem, og hun opplever en umiddelbar følelsesmessig tilknytning til stedet. Vapsten er i enda større grad hennes hjem, men hennes følelser er formet av at hun nærmest har overtatt traumaet fra tidligere generasjoner. Det får henne til å føle seg som et offer, og det forhindrer henne i å se Östergren og sørsamene som annet enn en mørk trussel mot hennes egen identitet og eksistens. 

I skildringen av Erik Östergren ser vi et lignende mønster, med den forskjellen at for ham ligger fortidens overgrep nærmere og har andre konsekvenser. Når hans far arresteres bor han på internatskole, og han blir mobbet for å ha en far som mange opplever som en forbryter, og dette har bidratt til å holde fortidens sår åpne hos ham. At han selv ikke har de rettigheter hans familie opprinnelig hadde, er knyttet til farens opplevelser. Både i tilfellet med Omma og Östergren ser vi hvordan ulike hendelser som fant sted i fortiden, og som har en traumatisk karakter, har effekter som fortsetter i nåtiden. Og filmen antyder klart hvordan barna til Östergren og Omma internaliserer konflikten og holder den i live.

Selv om Same mot same tematiserer spesifikke samiske spørsmål, og tar opp ulike motiver knyttet til samisk identitet, historie og fortid, inneholder filmen også viktige refleksjoner over postminne, overføring av trauma fra generasjon til generasjon, og hvordan ulike minner i en familiesammenheng bidrar til å forme menneskers identitet. Sammen med Firouzeh Khosrovanis Radiograph of a Family (2020), Natasa Urbans Formørkelsen (2022) og Zaradasht Ahmeds Løvene vede elven Tigris (2025) bidrar Ellen-Astri Lundbys film til en viktig diskusjon av identitet over generasjoner og minneoverføring som norsk dokumentar i de siste årene har gitt oss muligheten til å delta i.

De dødes konflikt

Same mot same er ikke den første dokumentaren som skildrer konflikter der samer står mot samer, eller hvordan samer stanger mot storsamfunnets murer og lover. Guro Saniola Bjerk lagde i 2010 den nesten timelange Fjellfinnhua som vakte betydelig oppsikt, og filmen ble kontroversiell på grunn av sin sleivete måte å diskutere Finnmarksloven og Sametinget på. Ellen-Astri Lundbys film er ikke bare mer vellykket, men det er også en film som beholder balansen på en bedre måte. 

Guro Saniola Bjerk ønsket å røre om i gryta, og velger intervjuer og uttalelser som er egnet til å skape så mange konfrontasjoner og så mye uro som mulig, mens Lundby balanserer mellom sørsamiske og nordsamiske perspektiver på en god måte. Det er kanskje lettest å føle sympati for Erik Östergren, men det er ingen tvil om at også Inger-Ann Omma er et offer for både historien og samtiden. Det er den svenske samepolitikken som ligger under det hele, både det som skjedde for hundre år siden og det som skjer i dag.

Same mot same er del av det som har blitt karakterisert som en «samisk bølge» i filmproduksjonen her i landet og i Sápmi. Det er ett av de mest positive utviklingstrekkene i nyere norsk filmhistorie. Bare fem samiske langfilmer ble produsert i årene mellom Nils Gaups Veiviseren i 1987 og 2023, men de siste tre årene har like mange samiske langfilmer blitt produsert. De nye samiske spillefilmene, og dokumentarer som Mot vinden og Same mot same, utvider og utfordrer storsamfunnets syn på det samiske på forskjellige måter, og bidrar utvilsomt på en viktig måte til samisk identitetsbygging og synlighet.

I tillegg til den gode balansegangen i skildringen av de to samegruppene som står mot hverandre, er det flere kvaliteter som hever Same mot same. Bruken av den samiske kunstneren Tomas Colbengtson som en slags kommentator fra sidelinjen, spesielt i begynnelsen og slutten av filmen, er svært vellykket. Det samme er måten rettssakene er framstilt på, i en slag kondensert montasje i stedet for små observasjonelle glimt. Dette bidrar til å tydeliggjøre saksspørsmål samtidig som filmen blir mer audiovisuell i uttrykket. Av regissørens mange dyktige medarbeidere, som bidrar til at filmen fungerer så godt og blir så vellykket, kan kanskje musikken til Georg Buljo trekkes fram. Den er diskret, men følsom, og regissøren har brukt musikken på en uvanlig nennsom måte.

Same mot same er en film om identitet og historie, makt og maktesløshet, sorg og motstand, og om vilkårene for å kunne leve og være samisk i dag. Den forteller en helt spesifikk historie om samiske hendelser, men har samtidig overføringsverdi i sin skildring av hvordan traumatiske hendelser former nye generasjoner som selv ikke har opplevd det traumatiske direkte. Det er de dødes konflikt, men også kampen til de levende.

«Man vil gjøre oss til noe annet», sier en av sørsamene i Ellen-Astri Lundbys film, og antyder at filmen også handler om følelsen av å bli fremmed for sin egen identitet og seg selv. Det har sørsamene og nordsamene i Vapsten til felles. Same mot same viser imidlertid ikke bare de mørke sidene ved samiske liv. Det er også en film om trassig motstand, viljen til ikke å gi opp, og behovet av å minnes og huske fortiden for framtidens skyld.

Dette er artikkel nummer 138 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.