Foto av regissør-trioen Elisabeth Kleppe, Henrik H. Uhlving og Elin Sander under premieren (fotokred: Synne S. Bårdsdatter Bønes/Aldeles)

Nordmenn kan deles opp i to hovedgrupper, sa lokalavis-kronikøren Ken Andre «BA-desken» Ottesen da han gjestet NRK-podkasten Trygdekontoret: Sindige og forsiktige innlendinger og en mer … temperamentsfull kystbefolkning. Det er kanskje bare naturlig at man blir roligere av å vente på at en avling skal spire enn av å legge ut på et stormfullt hav – uten garantier for at man kommer tilbake med fangst eller med livet i behold. 

Arkivfilmen Havfolket er et portrett av kystnordmenn og kystmentalitet, der arkivklippene rytmisk og poetisk ledsages av betraktninger og musikk. 

 – Vi har prøvd å utvide fortellingen om hva Norge er, sier Elin Sander i bergensbaserte Aldeles. Sander har regissert filmen sammen med Henrik Hylland Uhlving og Elisabeth Kleppe og har også delt produsentrollen med sistnevnte. 

Allerede før den ordinære kinopremieren har Havfolket gjort suksess. Sander forteller om fulle førvisninger, utsolgte bygdekinoforestillinger, og et seniorkino-arrangement som måtte utvides fra en til fire saler. 

 – Den treffer folk som bor ved kysten eller har røtter langs kysten. Men den er for hele landet: Det er norgeshistorie. Veldig mange vil finne referanser til sitt eget liv – enten det er til egen oppvekst eller til egne besteforeldre. I en skummel og urolig tid har vi ønsket å lage en film som samler – et filmatisk leirbål. Og vi har fått enorm respons. 

Publikum har kommet med tilbakemeldinger om hvordan filmen treffer identiteten deres, at den forteller om røtter og fortid og dermed om hvem de er i dag. 

 – Det er tilfredsstillende og rørende.

Vest og nord

Tanken om å lage Havfolket nærmet seg overflaten før Bergen – i all beskjedenhet ble sjøsatt i 2020. Det arkivbaserte bergensportrettet (heretter kalt Bergensfilmen) ble sett av nærmere 40 000 på kino. 

 – Vi fant veldig stor inspirasjon i Trondheimsreisen da vi lagde Bergensfilmen. Vi fikk mye hjelp av å se på hvordan de hadde jobbet: Bildene er bare arkivfilm, vi bruker ikke fotografier og ingen egne filmopptak.. Vi gikk gjennom et enormt materiale og fant utrolig mye vi ikke kunne bruke, men som vi hadde så lyst til å gjøre noe med – levende bilder som bare støvet ned i skuffer, skap og arkiv. 

Med ideen kom også en avgrensning. Havfolket tar for seg strekningen Rogaland – Finnmark. 

 – Det ble vest og nord. Om menneskene som er mest værutsatt og hardbarkede. Så håper vi jo at noen kanskje vil lage en film om historiene fra sørlandskysten senere. 

Havfolket er slentrende strukturert rundt en håndfull motiver, som uvær, transport, kystkvinner, handel, humor, barnearbeid og døden. Og fiske, naturligvis. 

 – Det er temaer vi følte var felles for menneskene langs kysten. Vi lar også andre verdenskrig være til stede gjennom to underfortalte temaer: Brenningen av Finnmark og krigsseilerne. Begge er hendelser med enorme konsekvenser for folk langs kysten, som har preget folk i generasjoner senere. 

Et annet viktig motiv var å få mangfoldet av arkivfilm ut i lyset. 

 – Det er en skatt, og mye av den holder på å forsvinne, det som ligger hjemme hos folk eller i lokale arkiver står i fare for å bli borte. Og vi ville løfte frem noe av det. Man kan si at et bilde sier mer enn tusen ord, men film sier enda mer. Om hvordan livet var, for ikke så veldig lenge siden. Det må også nevnes at colorist Christoffer Møgster har gjort en fabelaktig jobb med å få det optimale ut av et veldig sprikende materiale.

Samtlige klipp er fra forrige århundre. Det eldste materialet er fra 1907, det nyeste fra 90-tallet. 

 – Vi ønsket å vise det folk ikke har sett før. Og vi har prøvd å unngå de store begivenhetene, vi skildrer hverdagslivene til folk. Hverdagsliv er underfortalt på film, på alle nivåer. Det merket vi med Bergensfilmen; at folk blir så lykkelige av å finne sin plass i historien. Hvem som kom før deg, hvor du er i en rekke av folk. Av å innse at grunnen til at vi er der vi er i dag, er skuldrene vi står på.

Mangfold av stemmer

Materialet, som blant annet inkluderer scener med frakt av både kyr og likkister, lydlegges av kystliv-betraktninger fra folk som Egon Holstad, Halvdan Sivertsen, Trude Drevland og Knut Erik Jensen. 

Filmskaperne ønsket at fortellerne skulle høres, men ikke sees. 

 – Vi valgte å ikke vise dem. Det er ikke så viktig hvem de forskjellige stemmene tilhører. Vi suprer navnet en gang, så folk slipper å lure på det. Men tanken er at alle stemmene i filmen til sammen utgjør stemmen fra kysten. På samme måte som stemmene i Bergensfilmen var stemmen fra Bergen.  

Å sette sammen intervjuopptakene med arkivbildene var som å legge puslespill. 

 – Bildene skal utfylle det som blir sagt og motsatt. Det er ikke et 1:1-forhold mellom intervjuene og bildene – flere av nordlendingene som blir intervjuet snakker over bilder fra Vestlandet, for eksempel. Det avgjørende er at den som snakker er fra kysten. 

Sander og medregissørene brukte sine egne kontaktnett for å finne de riktige på fortellerne, som sammen skulle representere kyst-Norge. 

  – Det måtte være et mangfold av stemmer. Den yngste er 22 år, den eldste var 97 da vi intervjuet ham.

I jakten etter balanse mellom kvinner og menn, støtte produksjonen på et velkjent problem: 

 – Ti av ti menn sier ja, tre av kvinner sier ja. Men vi har fått med noen utrolige damer, det er kanskje de som har de sterkeste stemmene i filmen. 

Det var også avgjørende med geografisk spredning, at stemmene kunne representere kysten fra Stavanger til Honningsvåg. 

 – Det er enormt mange ting å ta hensyn til underveis, men jeg føler at vi klarte å finne sjelen til havfolket. 

Kjente prosessen

Ulikt nesten alle norske filmer har Havfolket et særegent soundtrack, bestående av sløye, maritime låter – hav-relaterte norske sanger som føles som om de burde vært allemannseie – men som ikke er det. 

Man får nesten litt fot. Det er litt groovy liksom, å høre de låtene til bildene. Hvordan jobbet dere med musikken? 

 – Igjen: Etter innfallsmetoden. Vi er tre regissører med ulike preferanser, pluss at Selim Mutic, som sammen med Henrik Hylland Uhlving har klippet filmen, er musiker. Hvis er noe vi har kranglet om, er det musikk! Men alle har fått gjennom noe. Det kunne ikke bli for sprikende. 

Sander roser lydetterarbeidet til Duper Post Punks og originalmusikken til komponist Martin Smoge. 

  – Yngve Sætre og Jorunn Børve Eriksen har vært enormt flinke til å sy materialet sammen. Martin har fylt ut overgangene med musikk, i tillegg til å komponere musikk til enkeltsekvenser. Sammen har de skapt et uttrykk som gir filmen sammenheng og fremdrift. Det er jo ikke en kronologisk fortelling, det er mosaikk. Vi hopper i tid og sted – egentlig veldig ellevilt. Men vi har en følelse av at vi har klart å lage en rød tråd gjennom filmen, som tar oss fra det ene temaet til det andre. 

Hvordan fungerte det å være tre regissører? 

 – Man kan si at man trenger én visjonær regissør for å lage en helhetlig film. Jeg mener vi motbeviser det. Det blir en fullstendig film selv om vi er flere som bidrar.

Nøkkelen var lange og grundige samtaler om hva slags film de ønsket å lage, sier Sander. 

 – Vi så gjennom Bergensfilmen, diskuterte: Hva hadde vi fått til, hva var vi ikke fornøyde med, hva funket, hva funket ikke?  Denne gangen kjente vi prosessen og visste hvor utfordringene lå. Det var ikke lett, men det var lettere. 

Syden, havet og verden

Havfolket er resultatet av tre og et halvt års arbeid og gjennomgang av hundrevis av arkiv-timer. 

 – Det kunne sikkert blitt hundre forskjellige filmer av det materialet. 

Men en bestemt historie, med bestemte bilder tvang seg liksom frem: 

 – Det kjennes ut som om filmen har hatt sin egen vilje. At den har ventet på vi skulle finne den.

Nå har dere med en bra arkivfilm-rigg, med folk, erfaringer og visjoner. Er det fristende å finne nye temaer å lage film om? 

 – Vi har en del filmer som vi har måttet legge til side på grunn av Havfolket. Men å lage flere arkivprosjekter – det kan det godt hende at vi gjør. Når man sitter og ser gjennom hundrevis av private Super8-ruller, finner man mye rart, ting man får lyst til å gjøre noe på. For eksempel er det masse private opptak fra Syden-turer fra 70-tallet – det hadde vært gøy å samle dem til en film. 

Havfolket ser ut til å treffe et norsk publikum med storm. Finnes det også muligheter på verdensmarkedet?  

 – Vi gjorde ingenting internasjonalt med Bergensfilmen, vi tenkte det ikke var noe vits i det. Men vi tror Havfolket kan filmen kan ha potensiale til å nå ut, til Island, Skottland, Portugal, Brasil, i alle disse kystnasjonene vil folk kjenne seg igjen. Jeg tror ikke kystmentaliteten er unik for Norge

Havfolket har kinopremiere over hele landet 23.januar.