I mars 2018 fikk byfilmen Trondheimsreisen sin kinopremiere i hjembyen sin. Knapt tre år seinere har Bergen gjentatt grepet: på tampen av desember hadde filmen Bergen – I all beskjedenhet sin kinopremiere i Vestlandshovedstaden. Filmen beskrives som «en humoristisk, selvironisk og rørende dokumentarfilm som utforsker byens sjel og hjerte». I registolen for dette prosjektet sitter Frode Fimland, kjent for de fleste som mannen bak Søsken til evig tid-filmene. Sammen med produsentene Elin Sander og Elisabeth Kleppe i filmselskapet Aldeles står han også bak manus.

– Filmen er produsert på utradisjonelt vis med et kreativt team på fem, forteller produsentene Elin Sander og Elisabeth Kleppe. I tillegg til oss tre har også klipperne Selim Mutic og Henrik Hylland Uhlving vært aktive bidragsytere gjennom hele den kreative prosessen. Vi har ulik alder og bakgrunn, det tror vi har vært en stor fordel og gjort filmen relevant for et større publikum. Vi ser for eksempel at filmen også treffer en yngre publikumsgruppe, mye takket være kombinasjonen eldre arkivmateriale og moderne musikk.

Så langt er filmskaperne overveldet over mottagelsen, til tross for stengte kinodører i deler av landet. Snart har filmen rundet 12 000 besøkende på kino – noe som uansett er godt for en kinodokumentar.

– I Bergen er kinoene åpne, så vi krysser bare fingrene for at det varer. Her har det blitt kjørt en 8–12 visninger hver dag, så kanskje var det akkurat dette bergenserne trengte denne mørke koronavinteren, forteller Fimland.

Det skulle vel også bare mangle at filmen blir populær i Bergen?

– Det er jo klart at dette er vårt kjernepublikum. Samtidig er det å lage film om Bergen litt som å legge hodet på en hoggestabbe, det er som kjent et voldsomt engasjement i denne byen. Vi visste at det kunne gå begge veier. Det er ikke noen mellomting når det gjelder Bergen. Så vi var veldig glade da de gode anmeldelsene kom, og det ble tydelig at vi hadde truffet noe.

Utenbys-regissør

Fimland er svært klar over at det ikke er noen selvfølge med gode besøkstall i denne perioden, selv med tiltalende titler på programmet.

– Vi er klar over at det er et sjansespill å lansere kinofilm nå, men jeg er glad vi bestemte oss for å gjøre det likevel. Jeg så på NFI sin presentasjon av filmvåren, og det er mye bra film – men jeg kan ikke si at jeg misunner dem som har premierefilm akkurat denne våren. Jeg har også en annen film, The Last Norwegian Cowboy, som egentlig er ferdig og som vi hadde planlagt premiere for i løpet av høsten som var. Men vi bestemte oss for at den måtte vente.

Fimland har altså tatt på seg jobben med å skildre den bergenske historien og sjela på det store lerretet – til tross for at han ikke selv er fra Bergen.

– Jeg har hatt noen filmer som har gjort det bra på kino, nemlig Søsken til evig tid, og kinosjefene merket seg det. Etter å ha sett Trondheimsreisen fikk jeg idéen om en tilsvarende bergensfilm, og tok det videre til produsentene Elisabeth Kleppe og Elin Sander. Vi syntes det var veldig spennende å jobbe med en arkivbasert dokumentar. Det er mange utfordringer med det, men det er også utrolig spennende når man får inn filmmateriale som ingen har sett før. Deretter fulgte en utviklingsperiode hvor flere finansiører kom på banen, og det fikk ballen til å rulle.

Henter fram unike opptak

Utfordringene med slikt materiale spenner fra slitasje og tekniske utfordringer, til rett og slett å finne fram når det ikke er systematisert fra starten av, kan Fimland fortelle.

– Det var utfordrende i starten, men samtidig var dette en type film som virkelig gikk an å lage mens koronaen har herjet. Vi satt fem personer på hvert vårt hjemmekontor, og sorterte arkivmaterialet etter hvert som vi fikk tilgang til det. Sånn kom vi i gang, og deretter baserte vi manuset på det vi hadde av arkiv, i tillegg til intervjuer med medvirkende. Men vi hadde ikke klart dette uten den største bidragsyteren, Nasjonalbiblioteket. De har lett i arkivene sine og funnet og digitalisert filmruller der som få har sett, mange ganger uten å vite på forhånd hva de inneholdt. Så seint som i august fikk vi en rull med bilder fra 1907 og 1908, og ble helt himmelfalne. Du finner noen sånne skatter som du ikke kunne ane på forhånd at var der.

– De på filmarkivet på Nasjonalbiblioteket har stått på for oss, og vi har dessuten brukt arkivmateriale fra blant andre Bergen byarkiv, Billedsamlingen ved UiB, Oslo byarkiv, Filmparken, NRK og TV2. I tillegg kommer private opptak. Der fant vi unike opptak, blant annet av oppvekst i drabantbyer. Etter hvert fant vi også de riktige personene til å formidle dette. Vi har jobbet veldig bevisst med å bruke både kjente og ukjente bergensere – de som er gode å fortelle og de som har noe å fortelle, og som til sammen utgjør en bredde i perspektiver og historier.

Over arkivfilmklipp fra Bergens rikholdige historie, kan vi nemlig høre et knippe bergensere fortelle om sitt forhold til byen. De ulike stemmene utfyller det arkivmaterialet som flimrer over lerretet, og bidrar slik til å levendegjøre og aktualisere de mer historiske fortellingene.

– Helge Jordal, for eksempel, er jo kjent for mange, men han er med fordi han er en god forteller og har noe å fortelle. Jeg hadde tidligere hørt han fortelle om besteforeldrene sine som ble husløse i brannen i 1916, og visste at han kunne gjøre det ganske personlig. Nettopp de personlige fortellingene og det å komme tett på, det er så utrolig viktig i en sånn film. Jeg har alltid prøvd å komme så tett på som mulig i mine filmer. Vi ville ikke lage en bysymfoni med distanse. Vi ville at fortellerne skulle være fra alle samfunnslag, alle typer mennesker. På den måten ville vi komme nærmest mulig Bergenseren.

Eksperimentert med lyden

Et gjennomgående element i denne dokumentaren er ellers et konsekvent og helhetlig lydspor, som både kan by på populærmusikk fra mange tiår, lyder av folk og fe i bybildet, og avslutningsvis en spektakulær flerstemt fremføring av Bergens nasjonalsang «Nystemten», fremført av fortellerne.

– Vi har vært usikre på om akkurat den der kom til å treffe folk utenfor Bergen. Alle reiser seg når den synges, den fremføres på Brann stadion før alle fotballkamper, og så videre. Jeg har opplevd at alle i publikum på en teaterforestilling reiste seg en gang, fordi denne sangen ble fremført. I arbeidet med filmen var jeg helt sikker på at den skulle avslutte, og at den skulle bringe oss inn i nåtiden sammen med fortellerne.

– Ellers har lydarbeidet på denne filmen vært ekstra utfordrende, fordi rundt 90 % av råmaterialet ikke har lyd. Sammen med Duper Studio og lyddesignerne Jorunn Børve Eriksen og Yngve Sætre, har vi jobbet med autensiteten, samtidig som lyddesignerne har eksperimentert med moderne, dagligdagse lyder i kombinasjon med gammel arkivfilm for å skape en bystemning. Jeg var litt skeptisk til å dra inn nåtidsmusikk, men etter hvert som vi prøvde det ut, syntes jeg at det på mange måter gjorde hele filmen.

– Colorist Christoffer Møgster gjorde også en fantastisk jobb med fargekorrigering og bearbeidelse av bildene, slik at de gamle filmopptakene ble optimaliserte til en god nok kvalitet for kinolerretet.

Nummer to-byen

Nå er Fimland og produsentene Sander og Kleppe spente på mottagelsen i resten av landet, men de er overbevist om at filmen også vil treffe andre enn dem som har et sterkt forhold til Bergen fra før.

– Vi tror at det kan være en viss nysgjerrighet der ute; på hvem bergenseren egentlig er, og hva det er med Bergen. Dette er ikke en historisk film, men det historiske faktum at Bergen var ansett som Norges hovedstad i 700 år, før Oslo tok over statusen, har preget byens selvbilde. Det leker vi med i filmen, med humor og selvironi.

Det er flere i filmen som kommenterer at statusen til Bergen som en slags nummer to, egentlig kler byen godt?

 – Ja, Hilde Sandvik sier at hun tror ikke byen hadde tålt å være nummer én. Det hadde bergenserne ikke hatt godt av. Men Bergen har i alle fall alltid hatt en trang til å feire seg selv. Det er også en motstand mot alt nytt her, samtidig som man har en tro på at «gullet skal hem». Og så er det disse Oslo-kompleksene. Så det er mye å spille på der, sier Fimland.

Tror du vi nå får en bølge hvor alle byer skal ha hver sin byfilm, nå som både Trondheim og Bergen har fått sine?

 – Det er i alle fall en spennende måte å utforske by-identitet og samfunnsutvikling på, og det er jeg helt sikker på at andre byer også kan få til på sine måter. Filmmaterialet finnes der ute, men mye er fortsatt ikke digitalisert. Sånn sett er dette også et viktig kulturhistorisk arbeid, at materialet blir gjort tilgjengelig for alle. På sikt kan du kanskje gå inn og søke på din egen gate eller ditt eget område, og finne ting som har skjedd opp gjennom tidene og som er tilgjengelig for alle å se på. Uansett, jeg vil tro det ikke går så lang tid før også Oslo får sin egen film.

Bergen – I all beskjedenhet hadde kinopremiere i Bergen 25.desember. Utover vinteren og våren får den også premiere i resten av landet.